Av gledesdreper og rasjonalist Yan Calmeyer Friis

Løgnen vandrer fritt blant oss. Ingen hever et øyenbryn. Han er en akseptert herre. Sortkledd og smidig, med et listig smil om leppene. De samme leppene som kysset Kristus.

Da vi var barn, oppdaget vi løgnen. Ikke i vår egen munn, selv om de voksne altfor lett beskyldte oss for å lyve når vi bare fant på noe og lot fantasien føre oss dit fantasien fører barnesinn. Det heter eventuelt skrøner, men aldri løgn. Nei, løgnen oppdaget vi i disse samme voksne som kunne love noe, og som like lett gikk fra sine løfter.

Det var tingene vi ikke fikk. Det var alt som likevel ikke ble gjort. Det var eventyret som aldri ble lest. Det var reisen som det aldri ble noe av. Det var kvelden de likevel ikke fikk tid.

Og når håpet nesten brast, ga de voksne oss halmstrået: Kanskje en annen dag. «Kanskje en annen dag» er det feigeste nei og den største løgn av dem alle. I barnets ører blir det et håp som det klynger seg til, men egentlig aldri tror på. For det er summen av barneårenes lærdom: En annen dag kommer aldri.

Som voksne har vi lært oss å omgås løgnen som den naturligste ting i verden. Løgnen er det magiske tryllestøvet som drysses over alle løfter i samfunnslivet og i De tusen hjem.

Pinocchio. Foto: AP/Felipe Dana/NTB

Daglig hører vi voksne fra alle hyller i samfunnet beskylde hverandre for å lyve. De løy om Gardermotunnelen også. Og siden løp alle til alle kanter for å komme unna ansvaret.

Det er blitt populært å «sluke kameler». I valgkamp lover de seg gule og blå. Etterpå går de fra løftene ved å skylde på alle de andre. Eller benekte at de ga løftene, enda TV 2-nyhetene har det i opptak. Kampen om makt og innflytelse har en personlig gevinst som er uimotståelig. Middelet er en endeløs rekke kompromisser, en infernalsk kappgang på akkord med egne meninger, ispedd passe doser løgn og svik.

Ta vår statsminister, som sier én ting før valget og noe helt annet etter, og benekter hver løgn han blir knepet i, uten å merke at nesen hans blir lengre og lengre. Han tror til og med at han, om han blir knepet i løgn, kan be om en sjanse til, et nytt opptak med justert svar.

Ville du kjøpt bruktbil av denne mannen? Foto: Amanda Pedersen Giske / NTB.

En god politikers diett består altså av daglige doser kameler. Får man ikke realisert løftene man ga, svelger man en kamel, and gets on with it, som de sier i utlandet.

Partilederdebatten foran valget er meget avslørende. Her beskylder landets mest markante politiske skikkelser hverandre for å lyve og svindle og jukse i beste sendetid, på direkten til De tusen hjem. Beskyldningene kommer i slike overopphetede mengder at man får inntrykk av at disse menneskene egentlig slåss om å være den som har løyet mest. Å naske et par solbriller blir i denne sammenheng formildende.

Lakmustesten her er å se stortingsdebatten mellom Ine Eriksen Søreide og Bjørn Moxnes om «elitediplomati» i 2021. Du er ikke i tvil om hvem av dem du kjenner at du kan stole på. Hint: Vedkommende har ikke Beatles-sveis.

Da vi var barn, resulterte beskyldninger om løgn i en omgang juling og minst neseblod. For voksne mennesker finnes ikke slike konsekvenser. For dem er løgnen like naturlig som den luft de puster i. Både de og vi tar den for gitt. Tenk bare på all løgnen som regnet fra politikernes munner før den siste EU-avstemningen. Ingen av dem blør neseblod i dag. Dette er våre forbilder og våre foresatte.

Siden Epstein-avsløringene kom, har jo om ikke hele, så i hvert fall halve korthuset klappet sammen. Norske nettverksbyggere i superklassen – helt inn i kongehus og regjering – har sørget for å gjøre Norge overrepresentert som nasjon i det epsteinske edderkoppspinn. Tenk, lille, ærlige, bistands-sjenerøse Norge, plutselig verdenskjent for korrupsjon, grådighet og svindel. Vi troner på inhabil-toppen – og der er våre utøvere like godt representert på både venstre og høyre side av den politiske skala. Vi er blitt landet hvor man ikke kan stole på noen.

Fra Slottet til Stortinget. Fra UDs korridorer til de internasjonale fredsinstitusjonenes styrerom. Vi får høre om etikk og åpenhet. Om bærekraft og ansvar. Om tillit.

Økokrim ransaker boligen til Thorbjørn Jagland i Risør den 12. februar 2026. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB.

Samtidig rulles det altså opp forbindelser mellom nødhjelpsmiljøer og finansielle nettverk som aldri burde ha vært i nærheten av hverandre. Middager. Donasjoner. Styreverv. Brevvekslinger. Boligtransaksjoner. Alt innenfor rammen av det formelt tillatte, men likevel med en ettersmak av noe annet.

Til dette kommer systematiserte overgrep på småpiker.

Når tankesmier finansiert av norske bistandsmidler viser seg å ha hatt tette forbindelser til en internasjonalt kompromittert finansmann, forklares det med dialog. Når toppledere deltar i sammenhenger som i ettertid fremstår mer enn ukloke, kalles det møtevirksomhet. Når spørsmål stilles, svarer man med ekstern-intern granskningskommisjon befolket av inhabile deltagere på kompisnivå. Når granskingen etterlyses, ber man om ro.

Og satt under press kneler alt ned til løgnens siste desperate klynk: Jeg utviste dårlig dømmekraft. Jeg er lei meg. Jeg burde googlet ham. 

Hvem har betalt for dette løgnenes sirkus? Pengene kommer fra oss. De kommer fra det som skulle være nødhjelp, utvikling og fredsarbeid. De kommer fra tilliten.

Ingen hever stemmen. Ingen blør neseblod. Noen trenger enda litt tid før de svarer – med begrunnelser som at de er litt syke, veldig lei seg og alt sånt. Man går videre til neste konferanse, neste toppmøte, neste tale om moralsk lederskap. Og vår egen løgnaktige statsminister skryter av Utenriksdepartementets høymoral. Det er ikke til å tro.

Jepp. Slik vandrer løgnen fortsatt fritt blant oss. Ikke nødvendigvis i de store ordene, men i mellomrommene. I det som ikke sies. I det som forklares bort.

En annen dag skal det ryddes opp i alt sammen. En annen dag skal alle kort legges på bordet. Det er omtrent hva de forsøker å si. Slik vender de tilbake til alle løgners mor: En annen dag. Og svelger en kamel. Dobbeltmoral er den naturlige konsekvens av løgnens dype, men ukompliserte sjelsliv.

Jeg skal ikke på noen måte late som om jeg er harm. Våre foreldre gjorde en god jobb med oss barn. Fra dem fikk vi den viktigste læresetning i livet: Ærlighet lønner seg ikke.

Blir det bedre en annen dag? For et idiotisk spørsmål. En annen dag kommer aldri.

First thing I remember, was asking papa «Why?»
For there were many things I didn’t know
And Daddy always smiled, took me by the hand
Saying, «Someday you’ll understand»

Well, I’m here to tell you now, each and every mother’s son
You’d better learn it fast, you’d better learn it young
’Cause someday never comes («Someday Never Comes» av John Fogerty, innspilt med Creedence Clearwater Revival).

Kjøp bøker fra Document Forlag her!