La iranere fortelle selv. De vet hva som skjer. De betaler prisen.
Etter 28. desember i år startet omfattende demonstrasjoner i Iran som følge av ekstrem inflasjon. I løpet av timer utviklet dette seg til landsomfattende opprør mot det islam-fascistiske regimet. Den 8. og 9. januar svarte regimet med massakrer mot fredelige demonstranter i over 400 byer og landsbyer. Samtidig ble internett, telefon og all kontakt med omverdenen kuttet for å skjule forbrytelsene. Dette var ikke kaos. Dette var godt planlagt.

En uke senere, da internett sporadisk ble åpnet i enkelte storbyer, kom sannheten fram: stridsvogner som kjører over mennesker, sårede som fjernes fra sykehus og forsvinner, likhus fulle av døde kropper stablet oppå hverandre, foreldre som leter etter sine barn, og som må betale for å få barnets døde kropp utlevert.
Likevel har norske medier, med noen få unntak, vært påfallende tause. Samtidig arrangeres det paneldebatter og foredrag om Iran. Salene fylles av nordmenn med gode intensjoner. De vil forstå. De vil hjelpe.

Problemet er hvem som får talerstolen. Intensjonene er gode, men resultatet blir ofte analyser på avstand. I stedet for iranere inviteres norske politikere, akademiske filosofer, journalister bosatt i Libanon eller ikke-iranske kommentatorer til å forklare Iran for nordmenn. Resultatet er teori, analyser og trygg distanse, mens mennesker blir drept.

Dette er som å ignorere en akutt syk pasient som ligger foran deg, roper etter hjelp og kan forklare hva som skjer, men i stedet spør du naboen hvordan pasienten har det. Pasienten skriker. Naboen sier: «Han klarer seg.»

I Norge bor det rundt 26.000 iranere. Mange er høyt utdannet, norsktalende, politisk erfarne og har familie i Iran. Mange kom hit nettopp fordi de kjempet mot regimet. De følger situasjonen dag og natt, gjennom iranskspråklige medier, øyenvitner og direkte kontakt med familiene sine. Det er disse menneskene som kan fortelle det norske folk hva som faktisk skjer i Iran, gjennom bilder, korte videoer, vitnesbyrd fra egne familier, og ved å forklare hvordan Norge og nordmenn konkret kan bidra i en situasjon som i brutalitet og omfang kan sammenlignes med Holocaust i Polen.

Historien viser at av de 1,7 millioner polske ofrene for Aktion Reinhard, ble i gjennomsnitt 15.000 jøder drept hver dag i de tre verste månedene i 1942. I Iran ble 36.500 mennesker drept på bare to netter. Ifølge leger, øyenvitner og lekkede rapporter fra Revolusjonsgarden er tallene trolig høyere. 150 drepte skoleelever er allerede identifisert. Over 30.000 har mistet ett eller begge øyne. Sårede dør hjemme fordi behandling nektes. 15 leger er arrestert for å ha hjulpet dem. Dette er en pågående massakre.

I 2025 alene har regimet henrettet over 2000 mennesker, fire hver dag, ifølge Iran Human Rights i Norge. Nå dreper regimet sitt eget folk for å kreve brød, frihet og verdighet.

Iran er i dag et okkupert land. Mullaene og Revolusjonsgarden driver en krig mot sin egen befolkning. I 48 år har folket gjort motstand. Svaret har vært fengsel, tortur, voldtekt og henrettelser, og til nå har Vestens økonomiske interesser veid tyngre enn iranske liv.

Iranere klarer ikke dette alene lenger.

Norge fikk hjelp utenfra under andre verdenskrig for å bli kvitt okkupasjonen. I dag trenger iranere hjelp utenfra for å bli kvitt mullaenes okkupasjon. Hvis verden svikter nå, vil massegravene i Iran bli stående som vitnesbyrd om Vestens moralske kollaps, slik vi har sett før – i Rwanda, Kambodsja og Sarajevo.

Derfor: Slutt å snakke om iranere. Begynn å lytte til dem.

La iranere fortelle selv. La iranere si hvordan Iran kan hjelpes. Kanskje er de ikke teoretikere eller filosofer, men de er iranere. Det er de som sitter alene i båten, i en mørk natt, og kjemper mot enorme bølger for å nå et trygt land som heter frihet.

Av: Lily Bandehy

Kjøp bøker fra Document Forlag her!