Til helgen er det Høyres landsmøte, og et mulig avgjørende veivalg for partiet. Ny ledelse skal velges, samtidig med at stadig flere velgere allerede har valgt bort partiet. For Høyres hovedproblem er ikke hvem som leder partiet, men at partiet fortsatt ikke forstår hvorfor stadig færre lytter.

Partiet befinner seg i en tillitskrise, men behandler den som et kommunikasjonsproblem. På Høyres Hus diskuteres formuleringer og presentasjon, men ikke hva politikken faktisk treffer i velgernes virkelighet. Utgangspunktet er at politikken er riktig, så avstanden må ligge hos velgerne. Folks hverdag ligner ikke helt det Høyre beskriver. Likevel behandles erfaringen som noe som må korrigeres, ikke forstås.

Som tidligere Høyre-medlem vet jeg hvordan det fungerer. Skal man opp og frem, bør man ikke mene for mye. Man bør kjenne de riktige menneskene, bruke de riktige formuleringene og merke hvilke temaer som gjør deg vanskelig. Har man sterke standpunkter som faktisk ligner Høyre-politikk, lærer man raskt å pakke dem inn. Selv skattepolitikken er blitt så teknisk at knapt noen utenfor partiet skjønner hva som egentlig menes. «Fjerne formuesskatt på arbeidende kapital» høres fint ut helt til noen spør hva det betyr i praksis.

Derfor trengte heller ikke Høyre noe slagord i valgkampen. Alle vet allerede hva som prioriteres. Pride, klima og EU fremstår som naturlige politiske spørsmål i miljøene der politikken utformes. Rundt middagsbordet oppleves de sjeldnere som akutte. Der handler det om strømregninger, trygghet i hverdagen og om politikerne virker opptatt av det samme som folk selv er opptatt av.

Ine Eriksen Søreide fremstår derfor som et naturlig valg internt. Korrekt, behersket og forutsigbar, akkurat den typen kandidat partiet foretrekker. Nettopp derfor sier også valgkomiteens innstilling noe om hvor problemet ligger.
Pressekonferansen hun holdt denne uken, forsterket inntrykket. Internt ble den oppfattet som ryddig og avklarende. Nikkingen stod tett på Høyres Hus. Den gjør som regel det. De få som protesterer, lærer fort konsekvensene.

Nestleder Henrik Asheim rykket raskt ut etterpå. Full tillit. Hundre prosent. Ikke bare til Ine som person, men til hele håndteringen. Hun gjorde det Asheim mener flere politikere burde gjøre: hun stilte opp foran pressen og svarte på spørsmål. Det er selvsagt bedre enn ikke å svare. Men også innholdet betyr noe.

Det er nettopp her avstanden blir så tydelig. I politikken holder det ofte at noe kan forklares. Og det finnes alltid en forklaring.
Først en lang redegjørelse, mange detaljer, og til slutt er det ingen som egentlig har gjort noe galt. Internt oppfattes det som avklart. Utenfor oppleves det mest som en ansvarsfraskrivelse.

Dette er et mønster folk kjenner igjen. Spesielt i lys av alle avsløringene den siste tiden. Varsler som kunne vært undersøkt mer. Relasjoner som ikke anses nære, men nære nok til å måtte omtales, eller nære nok til å låne leiligheten for å feire 40-årsdagen sin. Verv som ikke oppgis, men bare «glemmes». Hver for seg kan det kanskje forklares. Samlet sett blir det noe annet.

Der ligger mye av tillitskrisen.

Politikerforakten vokser ikke tilfeldig. Folk forventer at noen faktisk tar ansvar. Når de ikke opplever det, trekker de sine egne konklusjoner. Skal Høyre gjenvinne tillit, holder det ikke med en ny leder med nøyaktig samme politiske språk. Folk opplever at det alltid går an å forklare seg ut av det.

Det finnes fortsatt mange dyktige folk i Høyre. Likevel er det én kandidat som bryter mønsteret. Ola Svenneby er kanskje ung og langt fra perfekt, men han oppfattes annerledes. Han snakker ikke som en som bare forklarer politikken, men som en som tar utgangspunkt i hvordan den virker, og derfor møtes han med respekt også utenfor egne rekker. Svenneby oppleves som en som lever nærmere den virkeligheten velgerne beskriver. Ikke som en som utelukkende bryr seg om de politiske og overnasjonale miljøene partiet etter hvert har begynt å speile mer enn sine egne velgere.

Høyre har lenge avvist kritikk med at kritikerne uansett ikke ville stemt på partiet. Valgene de siste årene tyder på noe annet. Mange av dem gjorde nettopp dét før.

Landsmøtet handler derfor ikke bare om hvem som skal overta etter Erna Solberg, men om partiet fortsatt ønsker å representere velgere eller fortsette å forklare dem hvorfor de tar feil.

Forskjellen på Høyre og Arbeiderpartiet har tradisjonelt vært at slike diskusjoner faktisk kunne tas i Høyre, så lenge man ikke ønsket en karriere i partiet. Det er den forskjellen landsmøtet nå avgjør.

Høyre tror de blir misforstått. Velgerne opplever at de ikke blir hørt.
Hvis partiet ikke tar den diskusjonen selv, vil velgerne gjøre det i stedet. Det gjør de allerede.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!