Den totalitære kampen mot utslipp av harmløs plantenæring har ført til at Norges eneste kullgruve er lagt ned. Kull er nemlig en «klima­versting», og da må både samfunn og arbeidsplasser ofres der oppe på Svalbard. Mange kaller dette for symbolpolitikk, fordi Svalbard drives med diesel­generatorer i stedet. Men det er peanøtter når du får høre at Norge fortsatt importerer en million tonn kull – for å bevare arbeids­plasser på fastlandet.

I 2025 hentet norske smelteverk og sement­fabrikker over 600.000 tonn kull fra Colombia. I tillegg importerer Elkem så mye som 400.000 tonn kull til sine smelteverk. Til sammen importerer altså norsk industri en million tonn langreist kull i stedet for å kjøpe kortreist kull fra Svalbard. Så idiotisk er klima­politikken til Støre.

En viktig industri med kull som nøkkelfaktor

Det finnes rundt 20 smelteverk i Norge, eid av aktører som Hydro, Elkem, Eramet og Wacker. Disse produserer hovedsakelig aluminium, ferrosilisium og mangan­legeringer. Også Norges to sement­fabrikker – i Brevik i Telemark og Kjøpsvik i Narvik – forbruker store menger kull i produksjons­prosessen.

Gjennom hundre år har Norge bygget opp denne betydelige industrien og gjort den konkurranse­dyktig basert på kortreist og billig energi fra vannkraft og kullkraft. Men så kom klima­hysteriet og ødela hele energi­forsyningen. Likevel har ikke en eneste klima­politiker våget å foreslå nedlegging av norsk smelteverks­industri, for her snakker vi om en betydelig mengde arbeids­plasser. Svalbard kunne ofres.

Kull fra Svalbards gruve 7 var av en spesiell kvalitet som industrien etterspør: Det inneholdt lite svovel, mindre urenheter og brant mer effektivt enn mye annet kull, noe som ga mer effektive prosesser, mindre forurensning og mindre vedlikehold. I tillegg var transport­veien fra Svalbard kort og billig, så det var vinn-vinn for norsk industri. Men mot klima­hysteri hjelper hverken logikk eller argumenter.

Avgjørende og langreist råvare

Ifølge Frifagbevegelse.no kommer mye av kullet fra Colombia, hvor det lastes på enorme skip drevet av tungolje, og derfra seiler det halve kloden rundt over Atlanter­havet og inn til Nederland. Der bearbeider man kullet så det tilpasses til den norske sement­industriens ovner, og skipes så videre til Brevik og Kjøpsvik. Den sistnevnte er verdens nordligste sement­fabrikk.

Brevik-fabrikken er anlegget hvor Erna Solberg besluttet å oppføre prosjekt «Langskip», verdens første karbon­lagrings­system for milliarder av kroner. Plante­næringen man skrubber ut av produksjons­prosessen til store kostnader, lastes så på skip drevet av hydro­karboner til flere kostnader, som seiler Norge rundt til CCS-anlegget «Northern Lights» i Øygarden, hvor den lagres for så å sendes ned i reservoar i Nordsjøen til enda mer kostnader og energibruk. Dette er ifølge regjeringen en «verdikjede».

Det går også kullbåter fra Colombia til f.eks. Troms og smelte­verket i Finnfjord, som forbruker 35.000 tonn kull årlig. Hvert år importerer også Elkem opp mot 400.000 tonn kull til sine smelteverk. De anser opprinnelses­land som en forretnings­hemmelighet, men indikerer Amerika og Europa. Det kommer i hvert fall ikke fra Svalbard lenger, som var den foretrukne leverandøren pga. kvalitet, distanse og kostnader.

Politikerne venter forgjeves på fantasi­hydrogen

Politikere ødelegger alt de tar i, fordi de har klimapanikk og ikke forstår hverken teknologi, næringsdrift eller økonomi. Ifølge Støres «grønt industriløft 2.0» fra 2023 skal prosessindustrien i Norge og verden gå over fra kull til hydrogen som energikilde, og mye penger er sløst bort på dette også. Problemet er både teknologisk, økonomisk, logistisk og sikkerhetsmessig:

Skal prosessindustrien benytte seg av hydrogen, må hele industri­prosessen bygges om. Hydrogen er også ekstremt kostbart fordi det er krever enorme mengder energi å produsere, og siden denne energien ikke finnes, blir heller ikke de enorme mengdene hydrogen produsert. I tillegg er hydrogen eksplosivt, uhåndterlig og ekstremt farlig og komplisert selv i små mengder. Hydrogen­prosjekter legges ned, og «hydrogen­samfunnet» vil aldri bli virkelighet.

Arbeiderpartiet og LO er begge klima­pådrivere, og går begge i bresjen for et «grønt skifte» som gjør arbeider­klassen fattigere. De har angrepet det lille Svalbard-samfunnet og har ingen planer om å åpne kulldriften igjen, men de våger ikke angripe prosess­industrien i Fastlands-Norge.

Dét ville i så fall skape full krig. Da er det bedre å importere en million tonn kull.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!