«Ikke sånn en president skal oppføre seg» er de enige om alle sammen, fra Tonje Brenna (Ap) til Sylvi Listhaug (FrP). Den norske utenriks­komiteen er på besøk i Washington for å orientere seg om amerikansk innen- og utenriks­politikk, og uttaler seg om Trump i samme slengen.

Jeg vet ikke riktig hva jeg skal si, eller hva som er verst: en gjeng med naive norske stortings­politikere på tur, stort sett talking heads and empty suits, eller storkjeften fra New Jersey som skryter, bløffer og banner, men som kaller en spade for en spade og som ikke legger skjul på hva han mener.

De skjønner ikke at det er nettopp hans utradisjonelle form og det at han kaller en spade for en spade som har ført til at han, og ikke «crooked Hillary», vant valget i 2016, og at han, og ikke «lying Kamala», vant valget i 2024.

TV-skjermen er avslørende. Amerikanske velgere er lei donor­styrte og korrupte politikere. Velgerne leste ansiktene både til Hillary, Kamala og Donald. De stolte mer på sistnevnte, til tross for at han ikke oppfører seg slik norske parlamentarikere forventer.

Jeg har lagt opp program og holdt orienteringer for flere stortings­komiteer, riktignok ikke i USA, men i andre land. Noen av stortings­representantene er velmenende. De fleste er bare på tur. Erfaring fra livet utenfor politikken er begrenset. Norske politikere er blant de lavest utdannede i verden. Engelsk­kunnskapene er pinlig dårlige.

Men den moralske fanen holdes stadig like høyt, selv om kunnskaps- og erfarings­nivået fremdeles er lavt. Det er som om de har oppnevnt seg selv til forvaltere, ikke bare av verdens største pensjonsfond, men av verdens samlede moralske kapital.

Det er noe peergyntsk over dem. Peer ville bygge Gyntiania i Sahara. Dagens norske politikere vil bruke oljepengene til å gjøre hele verden til «gode nordmenn» gjennom bistand og uhemmet innvandring.

De ser på seg selv som moralens fremste voktere og vil at Norge skal være en humanitær stormakt. Norge skal være best på innvandring, integrering og gi mest bistand. Vi bestemmer hvem som har fortjent å få Nobels fredspris. Og det er typisk norsk å være god. Gro skulle sagt «best», for det var dét hun mente.

Noen ganger har det vært direkte pinlig å være norsk. Det var spesielt pinlig da Obama fikk fredsprisen i 2009. Han hadde vært president i bare åtte måneder og ikke utrettet noe som helst. Men han hadde et glatt ytre, og han sa de riktige tingene.

Om Trumps påstand om å ha stoppet åtte kriger i løpet av hans åtte første måneder som president er å tøye sannheten vel langt, har han i hvert fall stoppet krigen i Gaza og bidratt til å få krigen i Ukraina inn i et forhandlings­spor. Dét er ingen liten bragd.

Det er en enorm bragd, og noe som norske freds­forhandlere ikke har vært i nærheten av i de over 30 årene de har kastet norske skatte­betaleres penger bort på den totalt mislykkede Oslo-prosessen.

Trump har gjort milevis mer for verdensfreden enn Obama noensinne kom til å gjøre. Obama er den amerikanske presidenten som har bombet mest av alle etter andre verdenskrig. Men mens Obama mottok fredsprisen, fikk Trump bare hån og fordømmelse fra den politiske eliten i Oslo.

Det forteller hvor langt man kan nå med et glatt ytre. Det forteller noe om hvordan vi i Norge prioriterer form fremfor innhold. Ikke så vanskelig å skjønne at Trump er skuffet over dobbelt­moralen i den norske hovedstaden.

Sånn sett var det befriende å se Donald i fri dressur i Davos, uten statsmanns­fakter og uten diplomatisk ferniss.

Noen så en ubehøvlet, autoritær, egosentrisk og vulgær drittsekk. Jeg så dét, jeg også. Men jeg så noe mer og viktigere.

Jeg så en som snakker rett fra levra i et språk som vanlige folk forstår. What you see, is what you get! Der var aldri Obama. Han var fullstendig avhengig av tele­prompteren og Hollywoods beste tale­skrivere.

Og jeg så en statsleder som først og fremst søker å ivareta sine velgere og sitt lands interesser. Dét er sjelden kost på denne siden av Atlanteren.

Kanskje en president med Obamas glatt­slepne form og Trumps politiske innhold ville vært det optimale?

Men i valget mellom form og innhold ville jeg prioritert politisk innhold fremfor diplomatisk kutyme i forholdet 10:1. De fleste i Norge prioriterer åpenbart omvendt.

Trumps tale i Davos var først og fremst rettet mot amerikanske velgere. Men som forventet fikk Europas statsledere det glatte lag.

Inklusive Jonas og Jens. Storparten av dem satt forknytt på de fremre radene og lurte på om de skulle klappe høflig etter talen, eller om de skulle våge å la det være.

De ristet av seg kritikken, og turte verken klappe eller la være. Det siste er feigt. Det første leit, for Trump har hundre prosent rett i sin kritikk av Europa.

Globaliserings­politikken, den katastrofale innvandrings­politikken, den destruktive klima- og energi­politikken, woke-galskapen og identitets­politikken som gjennomsyrer stat og forvaltning, er i ferd med å drive Europa til randen av sivilisasjons­kollaps.

Og noen må våge å si det. Det krevdes en utenfra. Det måtte en Trump til, selv om metoden og formen riktignok var både kontroversiell, vulgær og lite statesman­like. Trump har baller. Dét er det ikke mange politikere i Norge eller Europa som har.

Trumps tale i Davos var interessant på flere måter. Historikeren Niall Ferguson skriver at han «aldri før har sett en enkeltperson dominere så til de grader den store basaren av de mektige, de rike, de berømte og de selvopptatte.»

Måten han brukte Grønland-spørsmålet til å legge press på de europeiske NATO-landene for å bidra mer konstruktivt til å komme frem til en løsning når det gjelder Ukraina, var det få som skjønte i forkant.

Og Trumps forhandlingsteknikk, ofte omtalt som TACO (Threats, Accusations, Compromises, Over­statements) utgjør et mønster Danmark og EU burde gjenkjent tidligere.

Retretten i Grønland-spørsmålet var også et eksempel på at Trump er mottakelig for kritikk fra egne rekker. Det er betryggende. Om han er eneveldig i Trump-administrasjonen, er han mer velgerstyrt enn mange statsledere i Europa.

For det var ikke bare europeerne og Demokratene i USA som reagerte på Trumps aggressive retorikk når det gjaldt Grønland. Den kom også fra Republikanerne selv, fra flere sentralt i MAGA-bevegelsen og fra flertallet av velgerne på begge sider.

Med Trump er den politiske psykiatrien blitt komplettert med fenomenet Trump Derangement Syndrome (TDS), som har bredt seg som en politisk pandemi, ikke bare i de store byene på øst- og vestkysten i USA, men i Europas hovedsteder og –ikke minst – i den globale moralens høyborg: Norge.

Den massive ensrettingen i kritikken mot Trump i Europa har aksentuert etablerte sosial­psykologiske teorier om gruppe­press, masse­suggesjon, kollektiv atferd og begrep som confirmation bias og kognitiv dissonans.

For det er påfallende hvor lettvint og hvor raskt Trump-kritikerne har feid Russia collusion-hoaxen, Hunters laptop, Bidens åpenbare aldersdemens, BLM-bevegelsens svindel og Demokratenes udemokratiske anvendelse av lawfare under teppet, til fordel for en kollektiv atferd som overskygger fakta, bagatelliserer bevis og blindt forsvarer alt som er politisk korrekt.

På motsatt side er det nærliggende å etablere et tilsvarende begrep. Begge sider har en tendens til å løpe i flokk. Det kunne betegnes som Trump Hero Syndrome (THS), som grunner seg i blind beundring, confirmation bias og konformitets­press, på samme måte som TDS gjør det på motsatt side.

Mange i MAGA-bevegelsen ser på Trump som en feilfri helt. De ignorerer hans megalomane visjoner, narsissistiske selvskryt og ofte tvilsomme omgang med sannheten. Den som så og hørte hans tale i Davos, kan ikke unngå å bekrefte at det er deler av Trumps uttalelser som kvalifiserer til en diagnose.

Og Trumps uttalelse f.eks. til Fox News 22. januar, hvor han snakket ned innsatsen til allierte soldater i Afghanistan, er både usann, unødvendig, respektløs og skadelig for det fremtidige forholdet mellom USA og Europa, samt for NATO som sådan. Og det sverter og setter Trump-supportere i Europa tilbake.

Realiteten er at nettopp Danmark, som har fått pepper av Trump i Grønland-saken, hadde høyest tapsprosent (0,37 %) i Afghanistan. Den var faktisk høyere enn USA (0,32 %) både i forhold til antall soldater Danmark hadde i Afghanistan (dobbelt så mange som Norge) og i forhold til befolknings­størrelsen.

Det hang sammen med at danskene sto i Helmand-provinsen i sør, en av de mest utsatte provinsene i Afghanistan. Norge hadde en langt lavere tapsprosent (0,11 %), delvis fordi oppdraget var i roligere områder i Faryab-provinsen i nord, og at det norske oppdraget først og fremst hadde fokus på opplæring og stabilisering.

Men når Trump slynger ut sånt tøys, som ikke tjener noen hensikt annet enn å skyve både allierte og politiske menings­feller fra seg, er det pinlig å være Trump-tilhenger.

Når virkelighet, fakta og egne meninger kolliderer med sympatier, tro og andres meninger, gjelder det å holde tunga rett i munnen og prøve å forstå hvor lett det er selv å bli offer for kognitiv dissonans.

TDS-ofrene reduserte dissonansen ved å la være å erkjenne at Russia collusion var en reell konspirasjon, initiert, finansiert og eksekvert av Det demokratiske partiet. THS-ofre rettferdig­gjør Trumps løgner som hyperbol og bevisste over­drivelser.

Demokratene ignorerte Bidens demens. Republikanerne overser Trumps narsissisme. Confirmation bias driver begge sider til å selektere informasjon på en måte hvor sannhet og fakta fort går tapt. Det er et tema som politisk psykiatri kan forske nærmere i.

TACO, TDS og THS er ikke bare knyttet til personlige trekk, men til symptomer på en dypere kollektiv og sosiologisk dynamikk.

Ved å forstå gruppepress, kollektiv atferd, kognitiv dissonans og confirmation bias, kan vi bedre navigere i det polariserte politiske landskapet og mer effektivt skille mellom visjon og virkelighet.

Det vi mer enn noe annet trenger i en verden av narrativ­styrte medier, er selvstendig kritisk tenkning. Vi trenger å være åpne for alternativ kontekst. Vi trenger å bli utfordret og motsagt, enten vi står på den ene eller andre siden.

Vi som legger større vekt på innholdet i Trumps politikk enn på formen i hans måte å kommunisere med omverdenen, bør også passe oss for ikke å svelge alt han sier rått.

Noen ganger slår hans ego så til de grader igjennom. Og noen ganger er det han sier, rett og slett feil eller direkte misvisende.

Likevel er det påfallende hvor mye han faktisk har hatt rett i. Og det er bemerkelses­verdig hvor mye han på kort tid har fått utrettet.

Så får det heller våge seg at det til tider går over stokk og stein, at fyren har et voldsomt ego og at omgangen med sannheten til tider er så som så, tenker jeg.

Det er viktig å ha gode prinsipper og gode leveregler. Men et elitevelde som mangler velger­forankring, er fullstendig forkastelig.

For å få bukt med dette teller målet mer enn middelet, og konsekvens-­etikken mer enn Kants plikt-etikk og den dobbelt­moralske og fullstendig uspiselige norske dyds-etikken.

Det er vanskelig å lage omelett uten å knuse egg! Det er lett å sette seg på sin høye moralske hest og dra på tur til Washington i den tro at det er typisk norsk å være best.

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester

Kjøp bøker fra Document Forlag her!