Konfliktene mellom USA og Europa om Grønland, Chagos og den nye verdensorden har avslørt svakhetene til de vestlige «elitene».

I spissen for forfallet finner man folk som Starmer og Carney.

«De sterke gjør det de kan, og de svake lider det de må», er et berømt, kynisk sitat fra den greske historikeren Tukydid (ca. 460–400 f.Kr.), som han skrev i sin bok om peloponneserkrigen, der Athen rettferdiggjorde sin brutale maktbruk overfor en svakere part, et historisk eksempel på troen på at makt overvinner rett.

Men lederne i Athen tok feil, og det hele endte med et nederlag i år 404 f.kr. mot en styrke ledet av de berømte krigerne fra Sparta, som ble trent opp til å bli elitesoldater fra de var syv år gamle under det brutale treningsregimet kalt Agoge.

Våre syvåringer blir ikke trent opp til å bli krigere, de blir tvunget til å underkaste seg woke og innvandringsvold på elendige skoler, mens de tvinges til å feire Pride og ramadan.

Spartas soldater overvant makten. Norsk ungdom i dag som ikke svelger woke og LHBTQ-ideologi rått, gir meg håp om at noe slikt kan gjentas, også i Norge.

Europa har gitt fra seg all sin makt, og satser på sin «høye moral», ved å dele ut penger til alle fra korrupte politiske ledere og klimafanatikere til muslimske terrorister. Samtidig ignorerer de sin egen befolkning, bortsett fra når de skal kreve inn skyhøye skatter og straffe feil ytringer.

Derfor forakter de USA under en president med slagordet America First, som er frekk nok til å påpeke at Europa er i ferd med å ødelegge seg selv. Som en nyttig alliert til Brussels galskap, ledet av Ursula von der Leyen (som raserte det tyske forsvaret Bundeswehr da hun var forsvarsminister) – og Jonas Gahr Støre, som jobber døgnet rundt for å gjøre nordmenn fattigere og Norge mer utrygt og lite å skryte av, gir selvsagt sin støtte til EU-mafiaen.

Donald Trumps tilsynelatende tilbaketrekning fra Grønland tyder på at vi ennå ikke har nådd det Hobbes-lignende helvetet som hans kritikere hadde spådd, skriver redaktør Tom Slater i Spiked Online. Trump sa i Davos at han ikke vil bruke militær makt. Han har andre muligheter for å oppnå viljen sin.

Tilsynelatende er det blitt avtalt en vag «rammeavtale» for en større amerikansk tilstedeværelse på øya, med sikte på å forsvare Amerika og holde Kina ute.

Som Document har skrevet, så er innholdet i denne rammeavtalen ikke helt klart.

Mette Frederiksen om Grønland: I gang med diplomatisk og politisk arbeid med USA

Hva som skjer videre, er usikkert. Men at det pågår en svekkelse i forholdet mellom Europa og USA, er nokså klart, selv om det er uenighet om hvem som egentlig har forårsaket dette. Personlig mener jeg at EU har skylden, men aksepterer at andre har andre meninger.

Grønland-episoden har uansett avslørt den dødelige blandingen av svakhet, forvirring og useriøsitet som plager den teknokratiske herskende klassen i Europa, mener Slater.

Mange tror at Spiked er et høyreorientert magasin, men det stemmer ikke. Forrige redaktør Brendan O’Neill var en tilhenger av Trotskij og kalte seg selv en marxistisk libertarianer.

Men både han og etterfølgeren Slater synder mot det gjeldende regimet i Storbritannia og resten av Europa. For de står for hårreisende ting som ytringsfrihet, og er motstandere av klimafanatismen, som O’Neill har kalt en kvasi-religiøs kult som «fører krig mot arbeiderklassen».

O’Neill forsvarte selv en ytterliggående islamist som Anjem Choudary sin rett til å ytre sine meninger.

«Hvis du ikke forsvarer friheten til disse avvikende, upopulære, merkelige, rasistiske, eksentriske skapningene (…) vil vi snart finne oss selv utenfor de akseptable parametrene, for eksempel kristne som er kritiske til homofilt ekteskap.»

Mark Carney hylles i alle regimemedier, mens han egentlig burde foraktes.

Carney oppnådde nettopp dette i Davos denne uken, og etterlot World Economic Forum (WEF) i ekstase og Justin Trudeau i stille gråt i Katy Perrys håndveske.

Carney erklærte den USA-ledede regelbaserte internasjonale orden for død, og oppfordret «likesinnede» mellomstore makter til å gå sammen for å forsvare sine interesser. Som alle ledere for svake nasjoner elsker Carney begreper som regelbasert verdensorden og folkerett.

Men han hadde ingen problemer med å være rådgiver for Trudeau da borgerne mistet alle rettigheter under covid-hysteriet. Den såkalte folkeretten eksisterte ikke i Canada i de årene.

Begrepene regelbasert verdensorden eksisterte ikke for noen få år siden, og var vel nevnt noen titalls ganger i norske medier før 2015. For da måtte vi overbevises om at åpne grenser var en god idé.

Ingen supermakter i historien har brydd seg det minste om noen regelbasert verdensorden, det er en drøm for de små guttene. Dette gjelder helt fra de kinesiske imperiene, via Athen, Romerriket, de islamske hordene, selv vikingene, osmanerne, Tyskland i to verdenskriger og nå Russland og USA. Det samme gjelder de kommunistiske tyrannene i Beijing, som Carney vil alliere Canada med.

Folkeretten er et like dumt begrep, særlig når det til stadighet brukes av politikere som fullstendig ignorerer sine egne borgeres rettigheter.

Carney sutrer over at de «offentlige godene» som en gang var sikret av amerikansk hegemoni, fra åpne skipsruter til USA-støttet kollektiv sikkerhet, nå er svekket. Han hevder at dette har gjort mindre stater økonomisk og militært svake – og dermed enda mer utsatt for stormaktenes luner.

At hele Europa, og også Canada, har innført kostbare velferdsordninger og finansiert massiv innvandring, mens de samtidig har avskaffet sine egne forsvar, det virker ikke Carney å forstå kan være litt irriterende for amerikanere som finansierer alt for mye av NATO, og faktisk må skaffe seg en jobb for å leve gode liv.

Trump sier egentlig, litt flåsete tolket, at USA gjerne kan være daddy, men ikke en sugar daddy. Europa virker å ha et ønske om å prostituere seg selv, uten å ha viljen til å levere noen seksuelle tjenester.

Carneys tale var langt mer preget av tristhet enn sinne, og han oppfordret sine kolleger til å «slutte å late som, å kalle ting ved deres rette navn, å bygge opp vår styrke hjemme og å handle sammen».

Men Carney, som er blitt rammet av virkeligheten, har nylig lempet på Canadas netto null-regler og omfavnet fossilindustrien for å motvirke Trumps handelsfiendtlighet.

Klimaaktivister er selvsagt sjokkerte, der de sitter mentalt fastbundet til det moderne treet, en vindturbin som ikke leverer stabil energi.

Egentlig er det nesten komisk å se en tidligere sjef for Bank of England og representant for FNs klimautsending plutselig fokusere på nasjoners verdi. Dette er er jo det samme som det «populistene» har sagt i årevis: Nasjonal uavhengighet er viktig, globalistiske institusjoner er ikke så bra som de gir seg ut for å være, og klimaekstremisme er veien til undergang.

Vi har hørt det gjentatte ganger de siste årene – teknokratiske ledere som erklærer at alt har forandret seg, før de fortsetter stort sett som før. Finanskrisen, migrasjonskrisen, Brexit, Trump, Covid og Ukraina har kanskje avdekket svakhetene ved de gamle metodene, men likevel kan de ikke la være å holde fast ved dem.

Slater mener altså at vi ledes av politikere som leder in denial, som fornekter virkeligheten alle oppegående og informerte frittenkende mennesker kan se med egne øyne.

Carney kan trøste seg med én ting: Sammenlignet med britenes statsminister Keir Starmer fremstår han som en superstjerne. Chagos-katastrofen er en nesten konstant påminnelse om Starmers geopolitiske uvitenhet.

Starmer knelte som kjent for Black Lives Matter.

We kneel with all those opposing anti-Black racism. #BlackLivesMatter pic.twitter.com/ZvjBndwqKk

— Keir Starmer (@Keir_Starmer) June 9, 2020

Nå kneler han for en heller tvilsom avgjørelse i supperådet ICJ (Den internasjonale domstolen), som ikke var interessert i å høre hva innbyggerne på Chagos selv mente om saken.

Akkurat som NATO (dvs. USA, red. anm.) har frigjort mange vestlige makter fra byrden av å forsvare seg selv, har «internasjonal lov» blitt en erstatning for å måtte tenke i det hele tatt.

Men USA har svekket seg selv i mange år. Clinton, Bush, Obama og senere Biden har ikke bare svekket USA, de har fjernet vår sikkerhet, siden vi har mistet både evnen og viljen til å forsvare oss selv, og derfor er helt avhengige av USA.

Trump forsøker å snu Titanic før det treffer isfjellet, men de rike passasjerene klager fordi kapteinen svinger for brått mens de nyter sine kanapeer.

Slater avslutter slik:

Tiden med ubestridt amerikansk dominans er forbi, og med den også vestlige makters luksus av å ignorere deres industrielle, militære og sosiale forfall – forårsaket av miljøbevissthet, massemigrasjon, multikulturalisme og en illusjon om at konflikter var en ting fra fortiden.

Alt dette har etterlatt nasjonene svake, splittede, ute av stand til å forsvare seg selv og uklare på hva det er de skal forsvare.

Ferien fra historien er definitivt over. Men altfor mange forblir mentalt på solsengen. Vi trenger politikere med substans og visjon til å navigere i denne nye verdensorden, til å gjenoppdage nasjonale interesser etter tiår med hjernedød supranasjonalitet, og til å huske at de til syvende og sist er ansvarlige overfor folket, ikke fjerne teknokrater eller internasjonale domstoler.

På en eller annen måte tror jeg ikke den kanadiske sentralbankdirektøren eller den britiske menneskerettighetsadvokaten er i stand til å løse denne oppgaven.

Er det mange som tror at frontlinjene vil fylles opp av innvandrere hvis Norge blir angrepet? Jeg tviler, de er allerede The Enemys Within the Gates.

Norge, og store deler av Europa er allerede invadert, som Madrid var. Femtekolonnistene blir vår undergang.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus.