Dette er et meningsinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens oppfatninger.

Jeg syntes det er direkte ekkelt at «fylte ostehorn» kan bli en nyhetssak på VG, mens revolusjonen i Iran knapt nevnes. At norske medier prioriterer ost, influensere og sexleketøy imens millioner av mennesker i Iran risikerer livene sine for frihet. Ja det, det sier noe ganske ubehagelig om oss.

For vi bor i ett Norge der Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide knapt prøver å motarbeide antisemittisme. Vi har en stat der vi har kontakt med Iran, men ingen sier noe om hva som egentlig foregår der nede.

Kall meg rasist, men det å ta på seg ett estetisk skjerf og demonstrerer med å rope «fra elva til havet» og mene at man står for frihet – men ikke demonstrer for alle de kvinnene i Iran som har kjempet en stille kamp siden 1979. Vet du hva det kalles? Selektiv humanisme.

Norah Refling er 17 år, 2. nestleder i Oslo Vest FpU og har foreldre fra Norge og Iran.

Sylvi Listhaug er den eneste politikeren som har gitt sin støtte til folket i Iran, mens det er helt stille fra statsministeren vår.

Iran er lenger ikke et land i konflikt, men et land i fangenskap.

Kvinner blir banket opp og drept for å protestere for rettigheter – samme rettigheter vi her i Norge tar for gitt. Menn blir drept bare av det å protestere i det hele tatt. Ungdommer forsvinner «sporløst» etter å ha demonstrert. Dette er ikke en eller annen historie, dette er virkeligheten til flere millioner. Men likevel er det stillere i norske medier enn bakeavdelingen på BIT.

Sjahen var den beste Iran har hatt.

Sjahen påtvang ingen en religion, kvinner studerte og jobbet. De kunne kle seg fritt. Landet var ikke på vei bakover – men fremover. Jeg sier ikke at det var perfekt, men det var sekulært og moderne. Det var ikke styrt av ayatollaher og moralpoliti som dreper deg ved første «feil» de mener du begår fordi du ikke bøyer deg ned til deres religion.

Eneste grunnen til at regimet har overlevd som det har gjort er fordi verden ser bort.

Fordi det er alltid enklere å skrive om bakevarer enn om undertrykkelse. Enklere med å lære bakeoppskrifter enn grusom realitet. Det er enklere å bry seg når det er populært å bry seg. Vi aksepterer dette regimet ved å ikke bry oss.

Norske medier vil si at det er for komplisert til å dekke, mens iranere roper om at de vil ha frihet, de vil ha livene sine tilbake, de vil bli sekulære.

Når vi først skal late som om vi støtter grunnleggende menneskerettigheter, så kan vi i alle fall være ærlig om hvem vi velger å ignorere.

Til dere som poster om Iran, til dere som skriver om det, demonstrerer både i Iran og i andre land. Tusen takk, tusen takk for at dere ikke velger popularitet over nødvendighet.

Husk at stillhet ikke kalles å være nøytral, stillhet er et valg.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!