«Hvem skal trøste Knyttet?» spurte Tove Jansson i sin ikoniske barnebok fra 1960. I dagens Sverige er spørsmålet hvem som skal trøste David – som har fått alt og litt til av svenske skattebetalere, men som fortsatt ikke er fornøyd…

I desember publiserte SVT Nyheter et innslag om 34 år gamle David. Den familiære talemåten gjør at seeren aldri får vite etternavnet hans.

David kom fra Syria under flyktningbølgen i 2015. Han har lært svensk, utdannet seg, jobbet og betalt skatt. Med andre ord har han gjort akkurat det som forventes av en vanlig svenske, og han har bidratt til samfunnet på akkurat den måten som nasjonens daværende statsminister lovet oss. Husker du at «gevinsten kommer litt senere»?

Men David ser tydeligvis på seg selv som nærmest en helt, et selvbilde som støttes av SVT og DN. Han har nemlig bidratt til dette landet. Hvis Sverige mister ham, vil det være et stort tap.

Så da David truet med å forlate Sverige – men selvfølgelig først etter å ha fullført høyskolestudiene! – forventer både SVT, DN og David selv en slags reaksjon. Det anses tilsynelatende som helt rimelig at Davids sårede følelser vil føre til at den svenske regjeringen endrer sin «rasistiske» politikk på den måten David ønsker, slik at han blir værende i Sverige.

– Saken er at regjeringen prøver å gjøre innvandringssystemet uattraktivt for innvandring generelt, ved å snakke stygt om innvandring og innvandrere, sier David i SVT-intervjuet.

David mener at regjeringen «snakker dritt om innvandrere». Dette har fått ham til å føle seg uvelkommen, og David planlegger nå en flytting fra det gjennomgående rasistiske og lite imøtekommende Sverige, tilbake til diktatoren og islamisten Ahmed al-Sharaas Syria, der IS-terrorister fortsatt er aktive og flertallet lever i fattigdom – men hvor en mann med en svensk høyskoleeksamen i bygg- og eiendomsøkonomi sannsynligvis kan se frem til en lukrativ fremtid.

I et innlegg på Facebook skriver skribenten og sosionomen Birgitta Sparf:

«Så syriske David valgte å flytte til Sverige i 2015, noe jeg absolutt ikke kan klandre ham for. Anders Danielsson, generaldirektør i Migrationsverket, og Mikael Ribbennvik, Migrationsverkets operasjonssjef og visedirektør, bestemte i 2013 at alle syrere skulle få permanent oppholdstillatelse. Alle deportasjoner til Syria fra Sverige var blitt stoppet allerede i 2012.

Dette var en beslutning som Sverige var alene om i EU og i resten av den vestlige verden, noe som selvfølgelig medførte at Sverige, som en gigantisk magnet, tiltrakk seg et enormt antall syrere, uavhengig av hvor i verden de befant seg.

Dette resulterte i at syrere i dag er vår største ikke-europeiske innvandrergruppe. I 2023 utgjorde de 263 899 personer, tett fulgt av innvandrere fra Irak med 236 705. Og stakkars David er altså en av dem.»

La oss stoppe opp et øyeblikk. For to år siden (i dag er tallene høyere) hadde Sverige dermed mottatt over en halv million individer fra to ekstremt konfliktrammede land, hvor utdanningsnivået, levestandarden og graden av frihet er betydelig lavere enn her. En halv million tilsvarer fem prosent av Sveriges nåværende befolkning.

Så er det alle de andre – omtrent to millioner mennesker har innvandret til Sverige siden årtusenskiftet, og én av fem innbyggere er i dag født i utlandet.

Svenske skattebetalere har tatt imot David, hans 263 898 landsmenn og de andre to millionene som har innvandret til Sverige siden årtusenskiftet.

Svenske skattebetalere har gitt dem bolig, møbler, husholdningsredskaper, klær, sykler og førerkort. Svenske skattebetalere har gitt dem gratis utdanning, medisinsk behandling, tannpleie, språkstudier, barnetrygd, støtte til forsørgelse, tolkehjelp, pensjoner og etterlattestøtte.

Svenske skattebetalere har sett pengene sine gå til antidemokratiske foreninger, kjønnssegregerte moskeer, økonomiske bidrag til illegale innvandrere og honorarer til advokater som har skutt gullfuglen når kriminaliteten har eksplodert og asylavslag har kunnet ankes in absurdum.

Svenske skattebetalere har måttet stå igjen når arbeidsgivere har rekruttert etter mangfoldsprinsipper.

Svenske skattebetalere har betalt regningen når det har blitt invitert til «gratis» kollektivreiser, «gratis» førerkort, «gratis» fritidsaktiviteter, «gratis» adgang til bad og treningssentre og «gratis» adgang til de samme fornøyelsesparkene som mange skattebetalere ikke har råd til å besøke med barna sine.

Syrerne og irakerne som – i likhet med David – valgte å komme til Sverige, har kort sagt fått mer fra sitt nye hjemland enn de noen gang kunne ha forventet fra sitt gamle. Og dette har vært kravløse gaver. Mange har fulgt den samme lovlydige og produktive veien som David, andre har valgt helt andre veier.

Konsekvensene av migrasjon er tydelige i samfunnet, men som svensk skattebetaler har det å stille spørsmål ved den generøse migrasjonspolitikken betydd å bli stemplet som en høyreekstrem rasist. En ond person. «En svensk tiger» gjelder fortsatt i dag, for de som vet sitt eget beste.

Men det har ikke vært nok for David. Han føler seg ikke velkommen lenger.

Jeg lurer i mitt stille sinn på hva som skal til for at han skal føle seg velkommen? Hva forventer han? Når er nok?

Jeg mistenker at det aldri er nok.

Men David får massiv støtte fra de rødgrønne megafonene i svenske medier, og overskriften på Dagens Nyheters lederside lød: «Ikke rart at David føler seg tvunget til å returnere til Syria». Ifølge DN er det slik det er i et land der befolkningen stiller spørsmål ved sosialdemokratiske krav om tvangsblanding mot individets vilje, og der regjeringen ønsker å kunne tilbakekalle (dobbelt) statsborgerskap for grovt kriminelle.

«Den nåværende retorikken er skadelig, både for individene og for Sverige som helhet», avslutter DN sin lederartikkel. Retorikken, altså? At det faktisk er migrasjonspolitikken som har vært skadelig, ser ikke ut til å gå inn hos redaksjonen.

Men det har den vært, og den har skadet oss alle.

Ironisk nok har endringen i Sverige som har funnet sted siden 2015, bidratt til at mange innfødte svensker deler følelsen David setter ord på: Følelsen av å ikke lenger føle seg velkommen i Sverige.

Men det er en viktig forskjell. David har et alternativt hjemland som venter. Han kan reise tilbake til Syria når han vil, og få 350 000 svenske kroner til reisekassen fra det gjennomrasistiske Sverige hvis han velger den løsningen.

Hvor den svenske skattebetaleren som heller ikke føler seg velkommen i Sverige, skal dra, er ikke like åpenbart. Men én ting er sikkert – vi vil ikke få 350 000 satt inn på kontoen vår som takk for at vi har bidratt til å holde Sverige flytende.

Skatteverket vil derimot kreve at vi betaler skatt selv om vi ikke lenger bor i landet, alt for at folk som David skal kunne fortsette å føle seg velkomne.