Et hjertesukk fra Yan «korporal Meyer» Friis

I en tid da 60-åringer omtaler seg selv som jenter og gutter og nettavisene gjør oss oppmerksom på at George Clooney ikke lenger ser ut som han gjorde i 2001, er det vanskelig å være voksen. Det er ikke lov å være voksen.

Jeg tenker mye på dette og lurer på hvordan det skal gå med de små. Hva er det egentlig jeg bidro med?

Jeg har alltid nektet mine barn å plukke opp godterier og iskrem og annet de mister i gaten. De kunne grine så mye de bare ville, jeg sto på mitt. Der, akkurat på den fortausflekken kunne en hund ha gjort fra seg eller en tuberkuløs spyttet (det var en del tuberkuløs spytting i min barndom). Dessuten var det bakteriene. Slike forklaringer ble gjerne avsagt hardt og skråsikkert, det var viktig å unngå motspørsmål. Barn må for all del ikke gjennomskue at voksne egentlig ikke helt vet hva de snakker om.

Banansjokolade. Skjermdump fra Facebook

For noen dager siden ble jeg selv utsatt for godterikatastrofen. Jeg hadde kjøpt en drøy pose smågodt i løsvekt, innholdet dominert av sånne sure saker som dagens barn og unge liker. Posen var jo til min voksne, men fortsatt unge datter, som hadde beholdt smaken for det sursøte. Men mellomlaget av ferske banansjokolader var mitt, bare mitt. Det er viktig å legge dem mellom de sure sakene, det gir totalsmaken en uforlignelig spiss av sukker og chili.

Jeg tok én og jeg tok to og jeg tok tre, og de smakte eventyrlig, slik bare ferske banansjokolader kan. Da jeg plukket opp den siste biten, merket jeg en ørliten pirring. Godbiten skulle nytes for alt den var verdt. Jeg iakttok dens lubne form, de løvtynne sprekkene i sjokoladetrekket, man kunne ane den myke gulfarven der inne …

Så glapp taket.

Banansjokoladen roterte i sakte film mot fortauet. Og der lå den. Pladask. På asfalten hvor hunder, skosåler og innholdet fra menneskers munnhuler ferdes.

Sentral lektyre for mannlige forbilder – i hvert fall mitt årskull, og mange av dem som kom etter.

Et forbilde ville gått videre med bestemte skritt. Jeg bøyde meg ned og plukket den opp. Forventningene var for sterke, hele organismen skrek etter den aller beste og aller siste banansjokoladen. Hvor lang tid trenger bakterier på å feste seg? Suges de inn med én gang, eller er det en trygg overgangsperiode? Jeg børstet, jeg slo den mot jakkeermet. Den så like god ut. Det kunne ikke skade, tenkte jeg, gapte og førte sjokoladen mot munnen.

Brått, som vekket av en ørefik, åpnet jeg øynene og så meg stjålent rundt. Blikket stoppet smack i blikket til en ung mor som sto tre meter bortenfor. Hun leiet på en pjokk. Begge iakttok meg med åpen munn – og øyne som speilet noe midt imellom avsky og vantro. Jeg foretok en øyeblikkelig retningsjustering for å signalisere at jeg skulle da slettes ikke spise den ekle tingen, jeg skulle bare se litt nærmere på den.

Justeringen ble imidlertid så brå at jeg kjørte sjokoladen forbi det fortsatt åpne gapet og rett inn i høyre øye – så hardt at jeg pep av smerte og glapp godbiten. Så falt den igjen. Og lå atter på fortauet, mens jeg kjempet med synet og tårene. I det fjerne hørtes en bestyrtet replikkveksling mellom pjokk og mor:

– Hva var det den mannen gjorde, mamma?
– Kom nå, Espen, sånn må du aldri gjøre.

Korporal Meyer – selveste. Her sjekker han om kysten er klar fra forsvarsmurene rundt den flotte hovedstaden Stormwind.

Jeg er helt sikker på at noe slikt aldri skjedde med Fridtjof Nansen. Han ville neppe ofret kvalitetstid med kone og barn for bare én time til (ja, kanskje to, da) med nett-spillet World Of Warcraft midt på blanke søndagsformiddagen heller. Det kom jeg dessverre stadig i skade for å gjøre, jeg som med hevet pekefinger nektet min datter å kaste bort tid med dumme ting foran dataskjermen, var selv fortapt i en lek der små figurer i middelalderutstyr løper rundt og kjemper mot troll og demoner. Min hovedkarakter bar det noe overraskende navnet «korporal Meyer».

(Her skylder jeg å gjøre leseren oppmerksom på at jeg ikke er blitt bedre. Jeg setter fortsatt av kvalitetstid med dette spillet, og jeg har fått venner i denne virtuelle virkeligheten som kanskje ikke er blitt like gamle som meg i løpet av disse årene – jeg er antagelig eldst –, men i hvert fall godt voksne og bl.a. bor i Sheffield, Campulung, Amsterdam og Beograd.)

En gang i silurtiden, litt over tusenårsskiftet, forsøkte min datter å oppnå kontakt mens jeg klikket panisk på musen og meide ned de onde røverne inne i en mørk hule. Jeg hørte knapt hva hun sa, men alle fedre vet at det gjelder å holde kjeften i gang, så vinner man enda litt tid før barnet mister tålmodigheten (og sutrer til mamma), så ja, munnen gikk på autopilot – jeg lot som om jeg kommuniserte. Lite ante jeg at hun tok opp samtalen med mobilen. Etter en svært usammenhengende og tidvis surrealistisk dialog, resignerte hun ved å be meg deklamere et dikt. Det tok jeg på spontant på sparket mens man hørte de reneste mitraljøsesalver av muse- og tastaturklikk i bakgrunnen:

Kurtzen, din bortsen, hvor skal du nu
Her kommer jeg med mitt gamle … eh, din gamle ku
Nå kjører jeg på ham med våpen så mange
Og der kommer han rasende med lansenes slange
Han slår og han prøver å drepe meg, han!
Men jeg er den sterke, for jeg heter Yan.

Man hørte så noen tasteknepp. Et tungt barnesukk. Og så stoppet opptaket.

Autentisk foto av forbildet på Røa alias korporal Meyer, i nådeløs kamp med oberst Kurzen, tidligere offiser i Stormwinds garde, men som gikk fra vettet og flyktet inn i jungelen, hvor han ble krigsherre. Ikke ulikt Marlon Brandos oberst Walter E. Kurtz i «Apokalypse nå». Som vi ser, er forbildet på Røa i ferd med å gå fra vettet også.

Og siden vi likevel er et stykke tilbake i tid: Det hendte heller ikke sjelden at jeg anklaget henne for å rote i huset. Men barn er som kjent onde. Da ryddet hun på en sjofel måte, ved å legge alt sitt rot i en liten, men pent ordnet bunke på bordet, og så ordnet hun mitt og min kones rot i et ustøtt tårn, ja, nærmest et fjell, av plagg og vesker og blader og bøker og aviser og regninger og briller og vinylplater midt på gulvet.

Det er sånne som meg, som løper og gjemmer seg inne i en loftsbod og alfabetiserer singlene når koner roper om hjelp til støvsuging, og som bruker mer tid på å lure på ting enn å gjøre ting. Sånne folk er det dagens barn skal lære av.

I motsetning til dem hadde vi en far da vi trengte det. De fikk det aldri. De fikk bare store gutter med sære interesser, nyoppblusset vinylbesettelse, i full gang med imaginære Tour de France-etapper på vei til jobben, og høye på et overutviklet konkurranseinstinkt som gjør at de smadrer små seksåringer i bordhockey hvilken dag som helst.

La dem aldri få stille deg spørsmålet Hva skulle du bli når du ble stor, pappa? Ikke uten konsekvenser. Og da er rett-i-seng-uten-kveldsmat bare fornavnet.