Han ga oss lyden av sommeren med «On the Beach» og den ultimate julestemningen med «Driving Home for Christmas».

Men Chris Rea var først og fremst en briljant musiker som aldri lot seg temme av kommersielle krefter. Mandag gikk han bort, 74 år gammel.

En talsmann for familien bekrefter overfor BBC at den britiske musikeren døde på sykehus mandag, etter et kort sykeleie.

Med Chris Reas bortgang har musikkverdenen mistet en av sine mest distinkte og autentiske stemmer. For nordmenn flest er han uløselig knyttet til høytiden vi nå er inne i, men hans katalog på over 25 studioalbum vitner om en kunstner som var langt mer enn sine største hits.

Med sin grove, raspete røst og sitt umiskjennelige slidegitar-spill skapte Rea et lydbilde som var både melankolsk, varmt og teknisk briljant.

Suksess mot alle odds

Chris Rea solgte over 40 millioner album, en bragd som er desto mer imponerende med tanke på at han aldri jaktet rampelyset i USA. Han slo riktignok igjennom der med debutsingelen «Fool (If You Think It’s Over)» i 1978, men nektet å turnere i Statene. Han ville gjøre ting på sin egen måte.

Hjemme i Europa ble han en gigant. Albumene «The Road to Hell» (1989) og «Auberge» (1991) står igjen som pilarer i britisk rockehistorie, og begge nådde førsteplass på listene. Låter som «Josephine», «I Can Hear Your Heartbeat» og «Julia» viste hans enorme teft for melodier, pakket inn i et sofistikert lydbilde som appellerte til både rockefot og hjerterot.

Historien bak julehiten

Det er likevel sangen «Driving Home for Christmas» som har sikret Rea en plass i den kulturelle folkesjelen, ikke minst i Norge. I 2023 kåret nordmenn den til sin absolutte favorittjulesang, foran både «O helga natt» og Mariah Carey.

Historien bak låten er like jordnær som mannen selv. Den ble ikke skrevet i et dyrt studio for å tjene penger, men ble til i en gammel Mini en nedsnødd desemberdag i London, da Rea var blakk og desperat.

Plateselskapet nektet å betale togbilletten hjem til Middlesbrough, så kona måtte hente ham.

– Vi hadde 220 pund igjen, og jeg satt og knotet med sangen hele veien hjem mens vi sto fast i trafikken, har Rea fortalt til The Guardian.

Da de endelig kom hjem midt på natten, til et iskaldt hus, lå det en sjekk på 15.000 pund på dørmatta – royalties fra USA-hiten hans. Det reddet økonomien og huset. Sangen ble liggende i en skuff i åtte år før den ble utgitt, og den står i dag som et monument over gleden ved bare å komme seg hjem.

En ekte bluesmann

Selv om han ble popstjerne, var Chris Reas hjerte alltid i bluesen. Han var en dedikert musiker som malte lydlandskap med gitaren.

Dette kom tydeligst til uttrykk i hans senere karriere, da han tok et oppgjør med platebransjens krav. I 2005 ga han ut det ambisiøse prosjektet «Blue Guitars» – en boks med hele elleve nye album som utforsket bluesens historie. Det var et arbeid som krevde en dedikasjon få andre artister kan vise til.

Rea var også billedkunstner og designet flere av sine egne omslag.

Kjempet til siste slutt

De siste tiårene av livet var preget av alvorlig sykdom. Han overlevde kreft i bukspyttkjertelen, levde med diabetes, og fikk et hjerneslag på scenen i 2016. Likevel fortsatte han å skape, drevet av en indre nødvendighet for å uttrykke seg.

Nå har gitaren stilnet, men musikken vil leve videre. Chris Rea etterlater seg en arv av ektefølt musikalitet, fri for jåleri, men full av sjel.