Dette er et meningsinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentens egne meninger.

Ingen vil dø for retten til å bli minoritet i sitt eget land. Det er en brutal setning, men den beskriver et grunnleggende politisk instinkt: Folk forsvarer ikke abstrakte paragrafer, de forsvarer hjemmet sitt.

De forsvarer noe gjenkjennelig. Et språk. En moral. Et sett av uskrevne regler som gjør at du kan stole på naboen, sende barna alene til skolen, og vite at konflikter ikke løses gjennom klan, trusler eller «familieære», men gjennom loven.

Det er derfor Asle Toje treffer en nerve når han skriver at nasjonens liv ikke først og fremst handler om lover, men om kultur. Det er ikke «dommedag». Det er realisme. Venstresiden later som om Norge er et teknisk prosjekt: Så lenge systemene står, vil alt ordne seg. Men samfunnets lim sitter ikke i skjemaer, høringer og offentlige strategier. Det sitter i tillit, lojalitet og en felles idé om hva som er rett og galt – og hvem «vi» er.

De siste dagene har vi sett flere på venstresiden gå fullstendig av skaftet i møte med Asle Tojes tekst. De forsøker å brunbeise hvert et ord, og enhver historisk analyse blir møtt med den samme klisjeen om 30-tallet i Tyskland. Så klart.

Men virkeligheten er at forandringen skjer nå, og den skjer raskt. Ifølge SSB var andelen innvandrere 17,3 prosent og andelen norskfødte med innvandrerforeldre 4,1 prosent per 1. januar 2025 – til sammen over én av fem av befolkningen.

Samtidig viser SSBs befolkningstall at 4 007 857 var «født i Norge med to norskfødte foreldre» ved inngangen til 2025 – rundt 72 prosent av totalen i den samme tabellen.

Siden år 2000 har antallet personer med innvandrerbakgrunn i Norge økt med over 940.000.

Retningen er ikke til å misforstå: Norge endrer befolkningssammensetning i et tempo vi aldri før har sett i moderne tid.

Og dette er kjernen: Tempo betyr noe. Når store endringer skjer fort, rekker ikke kulturen å absorbere, forme og stille krav. I stedet får du friksjon, fragmentering og paralleller. Ikke fordi «alle innvandrere» er like, men fordi høyt volum kombinert med svake krav gir grobunn for egne strukturer: kriminelle nettverk, klanbaserte lojaliteter og æreskultur – hierarkier som står utenfor norsk stat og norsk offentlighet.

Den vanlige nordmann møter ofte disse parallelle strukturene på én bestemt måte: først når noe går galt. Når politiet må inn. Når skolen må håndtere trusler, sosial kontroll eller vold. Når «konflikten» plutselig ikke handler om individ, men om familie, slekt og gruppe. Når vitner blir tause. Når oppgjøret med kriminalitet blir et oppgjør med en helt annen sosial logikk enn den norske.

Her er det venstresiden svikter. De behandler dette som en diskusjon om intensjoner og «tone», mens det i realiteten handler om samfunnets bæreevne.

Når tillit brytes ned, er det ikke akademikere og kommentatorer som betaler prisen. Det er folk flest. Det er de som bor i områdene som endrer seg raskest. Det er de som ikke kan flytte. Det er de som mister friheten i hverdagen, lenge før de mister den på papiret.

Det Toje får kritikk for, er egentlig at han nekter å delta i en kollektiv fortrengning. Når han skriver om kulturens betydning, peker han på noe helt elementært. Et land kan ikke holde sammen hvis fellesskapet gjøres valgfritt. Et samfunn kan ikke være sterkt hvis lojaliteten trekkes bort fra nasjonen og inn i parallelle fellesskap. Enten det er religiøse, klanbaserte eller kriminelle.

Og ja: Det er ikke «hat» å stille krav. Det er kjærlighet til landet. Krav er prisen for å få være med i et høytillitssamfunn. Krav er det som gjør at vi kan være generøse uten å være naive. Krav er det som skaper felles spilleregler, og uten felles spilleregler ender vi med et samfunn som må styres med mer kontroll, mer politi, mer overvåkning, mer konflikt – og mindre frihet.

Norge ble ikke Norge fordi vi var «mangfoldige». Norge ble Norge fordi vi bygget et samfunn med sterk arbeidsmoral, lav toleranse for korrupsjon, høy respekt for loven, og en kultur preget av plikt, ansvar og fellesskap. Denne arven er ikke en pynteting. Den er selve fundamentet for velferdsstaten, tryggheten og friheten vi tar for gitt.

Hvis vi ikke får politikere som våger å si dette høyt – og som følger opp med politikk som faktisk virker – går vi en mørkere tid i møte. Ikke fordi Norge «må» kollapse, men fordi vi lar fragmenteringen bli en ideologi. Fordi vi ikke tør å kreve integrering, ikke bare «inkludering». Fordi vi belønner identitetspolitisk oppsplitting i stedet for patriotisk samling.

Å forsvare Norge er ikke sentimentalitet. Det er ansvar. Og Toje har rett i det viktigste: Nasjoner dør ikke først av ytre fiender, men av indre tretthet – når elitene slutter å tro at landet er verdt å videreføre.