Av grammofon-entusiast Yan Friis

November 1964. Presidentvalget i USA vel overstått, og jeg var svært fornøyd. Smittet av de voksnes bekymring hadde jeg sett med angst på innslagene med Barry Goldwater og atombombene hans i Dagsrevyen. Men nå var alt på plass. Den joviale bjørnen Johnson kunne fortsette – med Dumbo-ørene sine og cowboyhatten.

Hjemme økte snakket om å flytte til Bærum. Vi var og hilste på onkel Jørgen og tante Helga. De bodde i et Selvaag-hus – rett overfor ytterligere tre Selvaag-rekker stappet med amerikanere (og noen dansker), NATO-boligene på Avløs. Det virket trangere hos onkel Jørgen og tante Helga enn i vår tomannsbolig på Prinsdal.

De hadde tysk au pair. Hun var snill og ga meg «With The Beatles» til odel og eie. Jeg burde vært yr av glede. Men var ikke dét. Platen manglet cover. Og ikke et hvilket som helst cover, men DET coveret. Piken visste ikke hvor det var blitt av. Min første LP. Men uten cover klarte jeg ikke å regne med den på ordentlig, selv om den hadde noen av mine aller største favoritter: «Please Mr. Postman», «All My Loving», «You Really Got A Hold On Me» og «Not A Second Time». Den bodde i en ynkelig hvit innerpose. Tuslete. En hjemløs, under en busk, i en park. Hvorfor kunne hun ikke funnet det coveret?

Jeg har aldri vært så skuffet som da jeg fikk denne LP-en, min aller første. Den tyske piken som ga meg den, hadde nemlig mistet coveret. Det var helt grusomt. (EMI/Universal)

Gjelds LP-er uten cover? De gjør jo ikke dét. Jeg hadde selvfølgelig glede av «With The Beatles», men når folk spurte hvilke plater jeg hadde, nevnte jeg den aller sist (om i det hele tatt), nærmest i en bisetning. En ordentlig «With The Beatles» med cover skaffet jeg meg ikke før i 1969 eller 1970 – hos Ringstrøm.

Ellers lurte man på hvordan tvekampen mellom Beatles og Stones ville gå i England. Gruppene hadde nye singler klare samtidig. Det vil si: Stones hadde flyttet på sin, så den skulle komme to uker før Beatles’. De var nok engstelige. Forhåndsbestillingene viste over en halv million til The Beatles og 300.000 til Stones. Vi hadde allerede vunnet.

Jeg satt og dagdrømte i klassen. Klokken var 11.00, og akkurat da, kl. 11.00 den 11. november på Nordstrand skole, begynte sneen å drysse, lett, lett. 11-11-11. Jeg utbrøt tallrekken meget opprømt og pekte. Se, det sner! Og vi så. Og spiste skolematen inne.

Det var på den tiden man fikk utdelt en vokset papptrekant med melk (sugerør inkludert) og en gulrot i forkant av storefri. Senhøstes og om vinteren var melken velsignet kald. Pakningene lå tett i tett, perfekt stablet i en metallramme. Kvaliteten på gulroten vekslet.

Verden var falt til ro da de tente julegatene i Oslo. Lyndon B. Johnson hadde vunnet presidentvalget. Ingen atomkrig i vente. (Foto: Wiki)

Uansett likte jeg denne ordningen bedre enn skolefrokosten, som jeg led meg igjennom i de første skoleårene på Prinsdal (eller ble ordningen avbrutt etter skoleåret 1959/1960?). Det var ikke noe OK å gå hjemmefra på tom mave, bare for å sitte ved langbord og drikke melk av blikkrus og spise grovt brød med ost og nypesyltetøy. Jeg hadde vondt i maven og mistet matlysten.

Lunsjmatpakken med gulost og servelat smakte bedre – selv om osten fort ble svett og utviklet stive eselører.

Det stundet mot jul. Jeg tenkte vel ikke egentlig så mye på julen ennå, men var avgjort fokusert på strømmen av Beatles-singler. Nå var over halve «A Hard Day’s Night»-albumet tilgjengelig på 7-tommere. Jeg fikk sikkert ikke LP til jul, men det var lov å håpe på to, kanskje tre, singler. «I Should Have Known Better» og flunkende ferske «If I Fell» var bankers. Og så var «I Feel Fine» meldt i begynnelsen av desember. Den ville jeg i hvert fall ønske meg.

Det ble mye Radio Luxembourg nå. De øste den spennende samtidspopen over opprømte gutte- og pike-hoder i Europa. Lux bandt oss sammen og gjorde oss til en internasjonal bevegelse. En slags forsmak på internettismen. Jeg var forhekset av Lux. Det fantes mer i verden enn The Beatles. Ikke bedre, men mer, mye mer. Overflod. Herlig musikk som voksne holdt seg langt unna. Og vi var mange som visste det. Det hørte man av praten i skolegården. Særlig blant guttene.

Fint besøk: Martin Luther King Jr. hadde vunnet fredsprisen og kom til Oslo 9. desember, sammen med sin kone Coretta Scott King. Da følte vi at Norge var med i verden. (Arbeiderbevegelsens arkiv)

Jeg slet med at Rolling Stones gjorde en Beatles og debuterte på 1. plass i England med «Little Red Rooster». En så sterk start var nærmest uhørt. Bare Beatles gjorde sånt. Nå risikerte man at denne Stones-platen blokkerte veien for Beatles’ nye … eller? Jeg følte meg slett ikke trygg.

Det ville være som da Kupper’n fikk bank av Jonny Nilsson i Karuizawa eller, for å bruke et nåtidsbilde: som om Liverpool fikk bank av Arsenal på Anfield. Gud forby dét.

«Little Red Rooster» ble utgitt noe senere i Norge, da den ikke dukket opp på Arbeiderbladets liste før 28. november. Men den kom til å selge bra, og det var helt tydelig at gruppen begynte å få et visst tak på norske tenåringer. Klimaet i skolegårdene ble merkbart tøffere.

«We want Rolling Stones, Beatles go home – yeah! yeah!» var et hånende skråle-slagord som jeg husker fra skolegården på Nordstrand skole (og snart Bryn i Bærum, hvor jeg begynte i januar). Stones-fansen var i klart mindretall, men det var ofte de slemmeste guttene, og man risikerte juling.

Man fikk utdelt melke-pyramider før storefri på skolen. Kald og leskende om vinteren. Servert med gulrot. Bildet viser den fullvoksne versjonen på en hel liter, skoleversjonen var på 1/3 liter, om jeg husker rett. (Foto: Ingrid Elstad / Museum Nord)

Julegatene ble tent søndag 28. november. Man snurret i gang julen mye senere før i tiden. Det var nok lurt. Jeg husker selv hvor på bristepunktet jeg følte meg fra markør til markør. Første søndag i advent. Første luke i kalenderen. Julegatene og julepresangkjøp sammen med mormor. Kakebaking med mormor. Endelig, julaftens morgen, treet pyntet i stuen, lukten av gran og appelsiner, julestrømpen med juleknask og et sammenrullet Tarzan – og selvfølgelig, den utålmodige reisen mot kvelden og julemiddagen og nissen og presangene og … Beatles.

Denne julen skulle feires hjemme på Prinsdal. Jeg var ikke så glad for det. Men jul er jul, og ingen ting kunne måle seg mot vissheten om en flunkende fersk Beatles-plate.

Jeg fikk «I Should Have Known Better» og «I Feel Fine» til jul. Min bror Jakob fikk «If I Fell» og Cliff-singlen (her avbildede eks er en rekonstruksjon, kjøpt brukt på discogs i 2018), som jeg ganske fort lurte til meg med utspekulerte bytter.

Det var julen da jeg fikk to Beatles-singler, «Hvem Hva Hvor», en spørrebok, votter og «Hardy-guttene og skatten i tårnet». Dessuten fikk Jakob «If I Fell» og «I Could Easily Fall (In Love With You)», og de skulle jeg da sannelig klare å tuske til meg. Det var en av trass-julene til min mor. Hun insisterte på å feire jul hjemme annethvert år, så ikke mine besteforeldre sikret seg hevd.

Jeg har aldri skjønt hvorfor hun var så hard på det der. Hun likte jo ikke å steke og brase for mange gjester, og manglet mormors magiske evner til å skape den riktige maten med den riktige duften. Min mor hadde dessuten ikke hjertet i forberedelsene. Det var aldri den riktige julestemningen når hun styrte. Vi savnet Momos svinsing på kjøkkenet, hennes glade, hektiske stemme og bestefar som kunne finne på å synge med hvis Sølvguttene dukket opp i radioen.

Jeg husker ikke selve juleselskapet i 1964 lenger. Bare den korte stunden ved stuens radiokabinett-tilkoblede platespiller da Jakob og jeg spilte platene våre. «She’s A Woman» fikk bare en halv avspilling før de voksne protesterte. Som kompensasjon fikk jeg spille «I Feel Fine» to ganger. Den platen smaker valnøtt og paranøtt og appelsin, og den er oransje. Jeg husker også Tarzan-bladet som jeg fikk i strømpen julaftens morgen. Det hadde jeg lest fra perm til perm tre ganger allerede.

Tarzan-bladet, juletradisjonen fremfor noen. Denne spennende utgaven lå sammenrullet i knickersstrømpen ved sengekanten julaftens morgen.

Så var julaften over, og mormor og morfar kjørte hjem. Jeg husker ikke hvem av dem som ofret seg på slike hjemmefra-juler, for begge var glad i akevitt til maten og nippe-nullan-sangen.

Fordelen ved hjemmejulen var at man ikke kom så sent i seng at man mistet de dyrebare første morgentimene av neste dag. Jeg ville helst bråvåkne grytidlig og skynde meg inn i stuen og spille plater og tyvknaske sirupsnipper med skoldet mandel limt på med smeltet sukker. Sånne morgener var ultrakoselige.

Stones-singlen slåss mot Beatles’ «I Feel Fine», og tapte.

Så var det romjul og på med skiene, og våte votter, knickersstrømper overstrødd med bittesmå, men tallrike isklumper, iskalde fingertupper og røde kinn som brant. Og stefar Aage tente i kaminen, og det var lunt og varmt i stuen, og brennende stearinlys og akkurat riktig plass i sofaen til å pakke seg inn og nyte neste kapittel i Hardy-guttene.

Det var lenge til nyttår. Jeg hadde all verdens tid. Jeg unnlot å tenke på at vi skulle flytte til Bærum og jeg skulle begynne på ny skole. Sånne ting skjøv man inn i en mørk krok i romjulen. Den stilleste uken i året, helt fri for avtaler og gjøremål, og helt din egen. Kanskje jeg skulle gå opp på rommet og leke med soldatene mine. Etterpå. Det var godt å sitte sånn lunt og tilbakelent og lese om Frank og Joe. Og fra kjøkkenet duftet det kakao. Min mor var i kosemodus, hun også.

Romjulen 1964.