Det er slett ikke sikkert at regjeringen sikrer flertall for sitt forslag til stats­budsjett innen fristen søndag. Men hva gjør vel dét, så lenge ingen vil kaste regjeringen og overta selv?

Partiene på den såkalte venstresiden som nå forhandler med Ap-regjeringen om det endelige statsbudsjettet for kommende år, representerer på ingen måte noen enhetlig gruppe med felles verdiforankring.

De som mest sannsynlig vil forhindre at det blir flertall for budsjettet, er SV og MDG. Men disse vil neppe gå inn for å kaste regjeringen på budsjettet og få en FrP/H-regjering i stedet. Da har de i så fall ført velgerne fullstendig bak lyset, i en grad vi aldri har sett tidligere.

Ingen konsekvenser

Når deres vanskeligste/viktigste krav er «Oljefondet ut av Israel» (SV) og «plan for avvikling av norsk olje- og gassvirksomhet» (MDG), så forstår de fleste med flere enn to hjerneceller på løypestreng at både SV og MDG befinner seg i eventyrland for spesielt interesserte.

Olje- og gassindustrien er det vi lever av her i landet, mens politikernes forsøksvise styring av pensjonsfondet brutalt ble avskåret og stoppet av Jens Stoltenberg da Oljefondets etiske råd i realiteten ble satt på sidelinjen og avviklet for kort tid siden – i stedet for å bli styrket, slik SV krevde.

Større nederlag for åpen scene er det neppe mulig å pådra seg i norsk politikk. «Å drite seg ut», heter det på norsk. Så det eneste de to virkelighetsfjerne partiene kan gjøre, er å si nei til statsbudsjettet. Og der stopper det, hva konsekvenser angår.

Rødt får mer

Dersom Ap i et anfall av lurendreieri og filibustertaktikk i noen grad hadde kommet partiene i møte på disse punktene, med runde formuleringer som «regjeringen nedsetter et utvalg som skal vurdere innen hvilket tidsrom det er naturlig å vurdere en forsiktig utfasing av fortsatt oljeleting», betyr det ingen verdens ting. Hva angår en politisering av handel med Israel, så kan selvsagt dette tema komme opp i Stortinget, men i statsbudsjettet blir det for alle praktiske formål utelukket.

Rødt vil få mer gjennomslag, da deres hovedkrav er utjevning av forskjeller mellom rikfolk og fattige borgere her i landet, og vil høyst sannsynlig gå for det justerte budsjettet. Det vil nok også SV til slutt (tror jeg), mens MDG trolig må lures med, som beskrevet over. Skulle partiet få så mye som ett komma reelt gjennomslag, vil Senterpartiet si blankt nei, og da er det i alle fall ikke lenger flertall for budsjettet.

Spiller ingen rolle

Men det betyr ingenting. Ap kan – om forhandlingene ikke lykkes – gå på bakrommet og forfatte en justering av statsbudsjettet, sende dette til Stortinget og stemme over det der. Ap-regjeringen vil neppe stille kabinettspørsmål når partiet vet at ingen egentlig står klar til å ta over og ingen farer truer.

Det kan til alt overmål vise seg at Ap’s justerte statsbudsjett får et slags flertall, men fra annet hold enn man kunne vente seg. FrP vil nok stemme for budsjettet, i alle fall sekundært, og kanskje Høyre også.

Og hva er det vi da ser?

Jo, at maktsentrum i norsk politikk etter krigen har forskjøvet seg, selv om partiene på papiret henger ved i det gamle.

Strengt talt er det disse partiene Ap burde forhandlet frem budsjettavtalen med, hvis en går ut fra hvem som står nærmest hverandre politisk i øyeblikket. Årets budsjettforhandlinger vil etter mitt tips vise at Ap like gjerne kunne fått flertall for statsbudsjettet med FrP og Sp.

Beviset for det jeg her har penneført, kommer på bordet når vi ser at kabinettspørsmålet høyst sannsynlig uteblir, selv om budsjettforhandlingene ikke endte med noen avtale.

Trenger ikke budsjett?

Ap styrer videre på det justerte budsjettet og henter flertall i store brokker, fra sak til sak, for å si det kort og brutalt.

Så kan en jo spørre seg hvilket sykdomstegn det er for norsk politikk at den sittende regjeringen strengt tatt ikke trenger flertall for statsbudsjettet … Det er i så fall noe nytt i norsk politikk, som stadig mer ligner en type bananrepublikk, riktig nok fremdeles med et til tider sjanglende kongehus.