Den politiske korrektheten vil ikke se massakrene på kristne

I byen Al Fashir i Sudan har islamistene drept så mange at massakrene kan sees på satellittbilder.

Kjenner dere til Al Fashir?

Denne videoen kommer fra sykehuset. Den viser likene av flere titalls sivile, inne og ute. De få overlevende som gisper, blir henrettet (red. advarer om svært sterke bilder i alle videoene):

I flere måneder har denne gamle byen vært beleiret. Hele nabolag er jevnet med jorden, landsbyer er utslettet, og titusenvis av mennesker er døde av kuler eller sult i ørkenen. Islamistiske militser, bevæpnet med iranske droner, tyrkiske våpen og en islamsk moralsk overbevisning som de kaller «guddommelig», har forvandlet borgerkrigen til et åsted for utryddelser.

I Al Fashir er kristne blitt «sporet opp og henrettet», forklarer NGO-en International Christian Concern. «De kom til landsbyen vår og skrek mot de kristne. De kalte oss ‘vantro’. De satte fyr på kirken, og flammene spredte seg og fortærte alt de kom over. De dro mennene ut av hjemmene sine, massakrerte dem og halshugget dem. Jeg kunne høre skrikene deres, men det var ikke tid til å tenke. Vi måtte flykte. Vi forlot alt», fortalte en overlevende til organisasjonen.

Det er en grusomhet som trosser enhver sammenligning: Den er ikke primitiv, men absolutt; den er ikke gammel, men moderne. De skremmende videoene er der for å minne oss om forskjellen mellom en krig, selv om den er brutal, og en utryddelse.

Men Vestens moralske stemme er blitt merkelig stille.

Det er ingen store demonstrasjoner i New York, ingen likkleder fra Palazzo Marino, ingen appeller fra «antikolonialistiske» akademikere i Bologna, ingen rop fra fredsaktivister som marsjerer i Assisi, ikke engang det tomme ekkoet av digitale emneknagger.

Bare stillhet, tett og bevisst, men en stillhet av selvbeskyttelse snarere enn av uvitenhet.

Stillhet fra regjeringene. Stillhet fra overveldede NGO-er. Stillhet fra våre vanlige moralister. Ingen vil marsjere for Khartoum eller gå med en T-skjorte med påskriften «Jeg er Darfur».

Ingen viser massegravene med levende begravde. Her er de. Det er ikke en film, det er virkelighet.

Det handler om moralens konfiskering av virkeligheten og umuligheten av å beskrive det som skjer. Vi snakker om identitet, religioner, kulturell kontinuitet og geopolitisk sikkerhet, og vi krysser den røde linjen som i en woke forestillingsverden skiller respektabilitet fra vanry.

Det har sikkert noe å gjøre med at diktaturene nå er i stand til å manipulere den vestlige bevisstheten.

Det er nok å lese den nye rapporten om hvordan franske institusjoner, medier, politiske partier på ytterste venstre fløy, de viktigste universitetene, intellektuelle og studentorganisasjoner alle er blitt mål for iransk innblanding. «Den iranske infiltrasjonen har virket som en gift som sakte har trengt inn i samfunnet, dråpe for dråpe, og nå sprer den seg, utøver innflytelse og fortærer», heter det.

Men det er mer.

Den vestlige universalismen er død og erstattet av stammeaktivisme. Et afrikansk folkeslag dør i skyggen, men vestlige folkeslag – oppfostret på politisk korrekthet – ser bort med bevisst likegyldighet. Med sine godt synlige plakater, sin nøye avdempede indignasjon, sine undertekstede tårer.

Den franske historikeren François Furet har i «Le passé d’une illusion» (Fortiden til en illusjon) påpekt dette unike paradokset ved vestlig demokrati: dets evne til å lage barn som hater systemet som støtter dem, og som forbanner luften de puster i, uten å ha kjent noen annen.

Hvor er oppfordringene til å avskaffe «den arabiske kolonialismen» i Afrika?

Denne typen taushet er ikke fravær av bevissthet: Alle kan informere seg og vite hva som skjer. Det er snarere en forsvarsmekanisme.

Venstresiden i Vesten, som trekker i trådene i den offentlige opinionen og det såkalte sivilsamfunnet, har bygget opp sitt image som vokter av den moralske samvittigheten, den evige stemmen mot dominans og undertrykkelse. Men lidelsene i Sudan stemmer ikke overens med dette bildet.

Det er ingen «hvit undertrykker», ingen kolonialistisk skurk å gjenopplive. De skyldige er alle islamister med mørk hudfarge, afrikanere og arabere, ideologisk posisjonert som ofre for Vesten.

«Vår variable moralske geometri», som Sébastien Boussois kaller den i Journal du Dimanche, bryter sammen, og progressivismen trekker seg tilbake i stillhet.

Vestens samvittighet fungerer nå bare innenfor en kjent ligning: Lidelsen gir bare mening når den kan knyttes til skyldfølelsen. Uten den vakler empatien.

Sudan er uutholdelig, ikke fordi det er fjernt eller svart eller islamsk (Gaza er også fjernt, arabisk og islamsk), men fordi det er ideologisk ubrukelig. Venstresiden kan ikke ta inn over seg denne typen lidelse; den kan ikke oversettes til moralsk grammatikk. Å se hva som skjer i Sudan, ville bety å møte ondskapen uten speilet av kolonitidens synder, og det ville kreve en ærlighet som få er villig til å risikere.

Indignasjonen er blitt et lett byttemiddel. Lidelsen må være synlig, salgbar og symbolsk for å bli anerkjent.

Det er derfor «Palestina» er blitt hellig i den vestlige venstresidens moralske økonomi, og nå også åpner dørene til makten i New York: Det tilbyr salgbare bilder og en enkel fortelling om dyd.

Det palestinske barnet og den israelske soldaten, det antikoloniale diktaturet og det vestlige demokratiet, det humanitære teltet og det overvåkede gjerdet. Alt er klappet og klart for den store forestillingen.

Når Israel kjemper, våkner verden. Når arabisk-muslimske militser begår massakrer, sovner verden igjen.

Al Jazeeras narrativ er også medskyldig: Det er folkemord i Gaza, og afrikanske kristne har det bra. Og vi er ikke oppmerksom på hvor stor innflytelse Al Jazeera har på våre medier.

Så vi sover videre, mens terrorister utfører fryktelig tortur (også seksuell) på to israelske gisler, ett i Gaza og ett i Irak, en mann og en kvinne. Men i motsetning til – virkelige eller påståtte – israelske overgrep mot palestinske terrorister i fengsel og amerikanere i Abu Ghraib, har torturen som israelerne utsettes for, ikke noe publikum. Det er tortur som ikke skaper politisk konsensus og medieoppslag.

I de islamske tunnelene dør og tortureres det uten kameraer.

Den algeriske forfatteren Kamel Daoud skriver i Le Point:

«De spektakulære aksjonene mot blokaden av Gaza har ikke funnet noe motstykke i Al Fashir. Følgelig synker de døde ned i glemselen: Også for krigens lik finnes det et klassesamfunn, og likene i Al Fashir befinner seg på det nederste trinnet på stigen til en ærefull begravelse. Det finnes ingen våpen som håndteres av jøder og ingen antisemittisme som kan galvaniseres under dekke av en god sak.»

Sudan tilbyr ikke noe «moralin», som Nietzsche kalte det. Det er et mørke uten vestlig innblanding, og gir derfor ingen gevinst i en woke følelsesøkonomi. Dagens empati fungerer som kapital: Den må gi moralsk gevinst. Indignasjonen må bekrefte identiteten, medfølelsen må signalisere dyden, og tausheten blir prisen for ideologisk konsistens.

Det samme gjaldt Vietnam: Man gikk ut i gatene og ropte «Stalin, Mao, Ho Chi Minh», ikke akkurat for båtflyktningene, de fattige sørvietnameserne som flyktet over havet. Og det samme gjelder Cuba: De viser oss øyas befolkning som sulter på grunn av den amerikanske embargoen (ikke på grunn av Castro), og ingen har noengang sett de titusenvis av cubanerne som har flyktet over havet.

Derfor går massakren i Al Fashir, som er synlig fra verdensrommet, ubemerket hen. Blod som ikke kan politiseres, blir ignorert. Israel er for hvitt og jødisk til ikke å bli hatet. Afrika er for svart og Darfur for kristent til å se og bry seg om.

Bak denne lammelsen skjuler den postkoloniale teologien seg: overbevisningen om at all lidelse i «det globale sør» er et produkt av vestlig dominans (aldri av kinesisk eller russisk). Denne doktrinen, som ble født i seminarrommene på vestlige universiteter, hvor faren til den nye borgermesteren i New York, Zohran Mamdani, underviser, har erstattet teologien med skyldfølelse og politikken med bitterhet.

Den kan ikke forklare hvorfor muslimer massakrerer andre muslimer, eller hvorfor muslimer hater jøder, eller hvorfor svarte militser massakrerer svarte sivile, eller hvorfor arabiserende krefter holder svarte kristne i Darfur som slaver.

Mamdani, som ble naturalisert amerikansk statsborger for åtte år siden under Trump-administrasjonen, ble født i Uganda av en hinduistisk filmregissør og en antropolog av sjiamuslimsk tro. Likevel er det verken i Iran, Irak, Bahrain eller Aserbajdsjan – land hvor sjiamuslimsk islam er majoritetsreligionen – eller i noe annet muslimsk land at familien har slått seg ned, men i USA, som Mamdanis far gjerne minner oss om ble grunnlagt på folkemordet på indianerne og slaveriet av afroamerikanerne.

De liberale demokratiene i islamske områder kan telles på fingrene på en forkrøplet hånd. Faktisk er det bare ett: Israel, nettopp det landet Mamdani-familien ønsker å ødelegge.

Og den samme intellektuelle mekanismen som rettferdiggjør jihadistisk vold mot israelske jøder, gjør den nå blind for islamistiske grusomheter i Afrika.

Det er en fullstendig omvendelse av den moralske orden: Bøddelen blir offer, fanatikeren blir revolusjonær, og barbariet blir motstand. Det moralske kompasset til en hel politisk kultur snurrer rundt, peker bare mot seg selv og kollapser til slutt.

«Som etter Charlie Hebdo, Bataclan, Samuel Paty og mange andre angrep må vi bestemme oss for om vi skal la oss terrorisere av terroristene – disse som utnytter kraften i moderne teknologi til å spre sitt førmiddelalderske barbari», sier Douglas Murray til Le Point. «Jeg forstår at mange er redde. Men vår plikt er å være situasjonen voksen, ikke ved å vise vår frykt, men ved å bekrefte vårt mot, vår heltemot. Terroristene fra Bataclan, Manchester Arena og 7. oktober utfordrer oss: De jubler over seieren fordi de elsker døden mer enn vi i Vesten elsker livet. Mitt svar er enkelt: ‘Greit, nå skal dere få se hva vi er laget av.’»

Men de intellektuelle som har bygget hele karrierer på å fordømme vestlig imperialisme, står nå målløse overfor arabisk rasisme, islamsk supremasisme og afrikansk despotisme. Det samme moralske vokabularet som en gang hevdet å forsvare de «svake», er blitt et redskap av selektiv blindhet til fordel for de voldelige.

Venstresidens etikk er ikke lenger rettet mot sannheten, men mot narrativets konsistens. Ondskap anerkjennes bare når den snakker engelsk eller fransk eller hebraisk, undertrykkelse bare når den kan tilskrives Europa, Israel, korstogene eller britisk kolonialisme. De har byttet ut moralsk realisme med moralsk teater, og forvandlet medfølelse til et kostyme som bare brukes når det passer.

De vender blikket bort. Ikke fordi de ikke vet, men fordi de ikke har råd til å se og tro. Men det finnes ingen frihet uten mot til å tenke i strid med løgnen.

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag.