Illustrasjon: Montasje basert på foto av Zohran Mamdani (CC BY-SA 4.0) | redigert

Mediene har gått inn i ren feiring av Zohran Kwame Mamdani – en lokal politiker i en by som alltid har stemt på Demokratene – og løfter ham til et globalt symbol på rettferdighet, mangfold og frelse.

Denne begeistringen sier alt om journalistene og ingenting om velgerne. Journalistene dyrker de riktige ordene – «rettferdighet», «inkludering», «utfallslikhet» – som om språket i seg selv var politikk. Dermed får enhver figur som bekrefter redaksjonens verdensbilde, automatisk status som moralsk frelser.

Dette er jo ikke nyhetsformidling. Snarere vil jeg hevde at det er et ritual. Norske og internasjonale hovedstrømsmedier iscenesetter Mamdani som helten i et drama de selv har skrevet – den idealistiske sosialisten mot den grådige presidenten.

Medienes ritual og fortellingen om de «gode»

Denne iscenesettelsen av Mamdani som «folkets håp» følger et kjent mønster. De samme redaksjonene som i årevis har brukt all sin energi på å demonisere Trump, bruker nå like mye på å idealisere hans motbilde.

Pressen har gjort Trump til symbol på alt ondt, og trenger derfor en motpol – en ny Messias de kan bruke som moralsk alibi.

I denne dramaturgien er Trump alltid den farlige populisten, mens Mamdani får rollen som den opplyste sosialisten.

Som Todd Gitlin beskrev i The Whole World Is Watching, er dette ikke lenger journalistikk, men narrativ dramaturgi – redaksjonene skriver fortellinger som skal fremkalle følelser, ikke forståelse.

Eric Beecher kalte det «nyheten som emosjonell kapital» – et system som lever av stemninger, ikke av sannhet.

Et program for stagnasjon

Mediene viser ingen interesse for hva Mamdanis politikk faktisk innebærer.

Han lover gratis kollektivtrafikk, prisfrys og subsidierte butikker – tiltak som i praksis undergraver økonomisk bærekraft. Selv bussforslaget alene er anslått å koste byen nær én milliard dollar i året i tapte billettinntekter, ifølge MTA.

Han foreslår samtidig at skattebyrden skal flyttes fra «fattigere og mørkere nabolag» til «rikere og hvitere». Formuleringen står i hans eget policydokument – et sjeldent ærlig glimt av den etniske klasselogikken som driver politikken hans.

Slike grep bygger byråkrati, kveler privat initiativ og tømmer budsjetter.

Når staten påtar seg å kontrollere priser og tjenester, forsvinner markedets evne til å tilpasse seg. Resultatet blir færre boliger, svakere infrastruktur og høyere levekostnader – akkurat det velgerne ble lovet at han skulle bekjempe.

Han vil også opprette kommunale dagligvarebutikker, eid og drevet av byen, der politikerne bestemmer prisene og utvalget. Ideen vekker minner fra Sovjet – samme tro på at staten kan planlegge seg til rettferdighet, bare man fjerner konkurransen.

Fra politi til sosialarbeidere

Men det stopper heller ikke der.

Mamdani har tidligere omtalt avskaffelse av privat eiendom som noe «ønskelig». Han har kalt politiet «rasistisk» og «røver-byrå», og var blant de fremste forkjemperne for #DefundTheNYPD.

Han vil flytte deler av politiets oppgaver over til et nytt Department of Community Safety, der sosialarbeidere rykker ut i stedet for politiet. Politiforbundene har kalt ham «den farligste lovgiveren i staten».

Han har blitt arrestert to ganger under politiske aksjoner – sist utenfor Chuck Schumers bolig i 2023 – og omtaler det som «sivil ulydighet».

Fra humanisme til Hamas

I utenrikspolitikken er mønsteret det samme: moralske signaler forkledd som humanisme.

Han nektet lenge å fordømme Hamas etter 7. oktober og forsvarte slagordet «Globalize the Intifada» som «symbolsk». Først etter massivt press sa han at Hamas «bør legge ned våpnene».

Han støttet lovforslaget Not On Our Dime, som gikk til angrep på amerikanske støtteorganisasjoner for Israel. Lovforslaget var laget for å ramme amerikanske organisasjoner som støtter Israel økonomisk – særlig dem som sender midler til sivile prosjekter og bosetninger på Vestbredden, som Mamdani omtaler som «bosettervold» og likestiller med støtte til terrorisme.

Bak fasaden av aktivisme ligger en CV med svært lite yrkeserfaring utenfor politikken. Han har knapt hatt ordinært arbeid, men har til gjengjeld gjort karriere på å bruke staten som laboratorium for sosial eksperimentering – finansiert av andre.

Fortellingens forvaltere

Summen av alt dette er et program som belønner forbruk fremfor produksjon, passivitet fremfor initiativ og lojalitet til politikere fremfor innovasjon.

Hver ny utgift krever et nytt lån. Hver ny regulering fjerner et initiativ. Hver ny subsidierunde binder flere mennesker til statens budsjetter.

Slik forvandles løfter om rettferdighet til økonomisk stagnasjon. Offentlige utgifter øker, veksten svekkes, og tjenestene mister kvalitet fordi de må leveres gjennom et system som ikke lenger må konkurrere.

Mediene forvandler økonomisk risiko til emosjonell kapital. De leverer mening i stedet for innsikt og bygger lojalitet rundt budskapet – ikke rundt sannheten.

Når fortellingen overtar for fakta, mister demokratiet sitt kompass. Publikum deltar i et moralsk teater der journalistene regisserer hvem som skal hylles og hvem som skal fordømmes.

Slik blir pressen ikke lenger en vaktbikkje, men en fortellingens forvalter – og den som forvalter fortellingen, forvalter makten.

Når mediene slutter å beskrive virkeligheten og begynner å skrive moral, står samfunnet igjen uten virkelighetsbeskrivelse – bare fortellinger som krever tro, ikke tenkning.

📸 Foto: Dmitryshein — CC BY-SA 4.0 via Wikimedia Commons. Redigert.