Mye av norsk politikk blir forståelig hvis man legger til grunn ønsket om å få Norge inn i EU. At det foregår ting i kulissene, er det liten tvil om. EU-parlamentets vedtak om at de vil gjøre alt for at Norge blir med, var uvanlig. En utstrakt hånd og nærmest rød løper.

Det har å gjøre med både Norges energiressurser – vi har både fornybar og fossil energi – og Norges nye rolle som frontland i alliansen mot Russland.

Storbritannias forsvarsminister gjentok under møtet i Bodø onsdag at de skulle bistå Ukraina «as long as it takes» – så lenge det er behov for det. På Ukrainas premisser. Dette var Bidens linje. Det betyr at Europa binder seg til masta. Trump har forlatt den linjen. USA ønsker ikke å bli dratt ned av et Europa som lar USA ta støyten.

Men Vest-Europa kan likevel komme til å dra kontinentet inn i krig mot Russland.

At det foregår et spill der krefter i Washington opptrer på lag med de mest konfrontasjonsvillige i Kyiv og Paris, London, København og Oslo, er åpenbart.

Pentagon sendte i forrige uke ut en erklæring om at de ikke så noen grunn til at ikke Kyiv skulle kunne få Tomahawk-raketter, stikk i strid med Trumps uttalelser.

Sanksjoner til krigsindustri

Vi er nå ved den 19. sanksjonspakken. Norge og Danmark markerer et nytt steg når de innleder våpensamarbeid med Ukraina. Ukraina skal bygge en artillerigranatfabrikk i Vojens i Sønder-Jylland. Norsk våpenindustri vil bygge våpenindustri i Ukraina, og innlede teknologisamarbeid på f.eks. droner. Norge og Danmark integreres i Ukrainas krigsinnsats. Det vil selvsagt ha en pris.

Man kan ikke slå Russland på munnen – utestenge landet fra sport og forskning i nordområdene, aktivt samarbeide om våpenproduksjon – og samtidig tro at forholdet til Russland vil kunne normaliseres så fort krigen er over.

Forholdet til Russland synes allerede å være varig endret. Likevel er det ingen diskusjon om norsk sikkerhetspolitikk og hva engasjementet for Ukraina betyr for Norge.

Man mistenker at alliansen Høyre/Ap ser Ukraina som et middel til å få Norge inn i EU. Da ønsker man ingen diskusjon som vil belyse risikoen ved denne politikken. For hvis man kommer innenfor murene, er Norges sikkerhet ivaretatt?

Den flinkeste i klassen

Under den kalde krigen ble Norge kalt den flinkeste eleven i klassen. Det var venstresiden som brukte betegnelsen. Det var ikke en kompliment.

Nå er vi den flinkeste eleven til den dype staten.

Aftenpostens Per Kristian Aale hadde onsdag en reportasje om de 100.000 kameraene som overvåker moskovittene. Russland er et diktatur, slo Aale fast, og NRK fant reportasjen så interessant at Jan Petter Kruse fulgte den opp i Dagsrevyen.

Russland er blitt et 1984-samfunn, het det. Men er ikke Vesten også i ferd med å bli dét?

Folk er redde for å si sin mening. De redaksjonsstyrte mediene subsidieres av staten og vil påvirke ikke bare meningene, men også tankene til innbyggerne, helt fra barnsben av. Likevel er det bare svak kritikk av det ene senteret etter det andre som skal styre informasjonsflyten.

Vi kjenner oppbyggingen av den autoritære staten fra USA under Demokratene. Men ingenting av det som er avslørt om overvåking, rettsforfølging, sabotasje og statskupp mot Trump og Maga, har norske medier villet skrive om. For i så fall ville ikke Trump-hatet virket like godt.

En stor andel nordmenn lider av Trump Derangement Syndrome, et irrasjonelt hat mot en president som har halve Amerika bak seg, og som vi er avhengig av i forsvaret av Norge.

Irrasjonelt

Det er fullstendig irrasjonelt: Eliten går til krig mot Russland og legger seg samtidig ut med presidenten vi er avhengig av.

Det er skapt et klima i Norge som ikke er sunt hvis man ønsker et fritt samfunn.

Oberstløytnant i Forsvaret og lærer ved Krigsskolen, Amund Osflaten, ble onsdag intervjuet av Klassekampen om russernes fremgang ved Pokrovsk og Kupjansk, som har fått liten oppmerksomhet i norske medier:

Han mener at den russiske fremgangen ikke blir godt nok kommunisert og tror det skyldes at folk kvier seg for å spre dårlig nytt for Ukraina.

– Jeg kjenner selv på dette når jeg sier noe som kan tas til inntekt for Kreml eller noe som ikke er gunstig for Ukraina. Da føler jeg meg litt som en sviker, sier han.

Det er en utrolig uttalelse fra en fagmilitær. Han føler seg som en sviker hvis han gir en realistisk bedømmelse av situasjonen. Ukraina ble raskt hevet opp til en særegen status som krevde lojalitet og oppslutning. Ubetinget. Hvis Ukraina faller, faller Europa, sa Starmer og Rutte på det siste møtet med Zelenskyj i London.

De ser helt bort fra at det er et helt annet fall som truer Europa: parallellsamfunn, oppløsning, kriminalitet, både organisert og overfor den innfødte befolkningen.

Politikernes svar er overvåking, sensur og straff.

De skaper det totalitære samfunn de mener å se i Russland. I så fall lever vi i «1984», der to riker, Oceania og Eurasia, slåss mot hverandre.

Det irrasjonelle er det mest bekymringsfulle. Det virker ikke lenger som om den verden Støre og Eriksen Søreide lever i, har kontakt med virkeligheten. De lider av en realitetsbrist.

Det er slik riker går under. Når ettertiden studerer katastrofer, undres de ofte på hvordan det var mulig. Alle lysene blinket, men ingen reagerte.

– Vi må velge om vi vil gjøre Ukraina en bjørnetjeneste med ønsketenkning og håp, eller om vi bør gi et realistisk bilde av hva som faktisk skjer, sier Osflaten.

Et merkelig fenomen er at det står kvinner i ledelsen for dagens EU, og de har ingen problemer med å være krigslystne. Fra Ursula von der Leyen til Kaia Kallas. Søreide føyer seg inn i rekken.

Intet offer er for stort. Nå er Norge bedt om å garantere for 1600 milliarder kroner som EU ønsker å ta av frosne russiske midler. Da vil Norge garantere for at Ukraina får et kjempelån til å fortsette krigen.

De vil Ukraina og EU mer enn de vil Norge.