Hva var det egentlig Sokrates gjorde som førte til dødsdommen? Sokrates avslørte falsk dyd og falsk kunnskap og halvdannelse, den overfladiske kunnskapen hos sofister og statsmenn – ikke for å latterliggjøre dem, men for selverkjennelsens skyld, for at de skulle kunne vurdere sine egne liv med kritisk blikk, og for å vekke lengselen etter sann visdom og til kunnskap om den virkelige sammenhengen mellom det sanne, det gode og det skjønne. Virksomhetens hensikt var å oppdra mennesker til «de kvaliteter som et menneske og borger» bør eie, både for deres egen og samfunnets skyld. Og det gjaldt særlig de som kom til å få lederstillinger i samfunnet; for Sokrates innså at Athens fremtid ville bli avgjort med kvaliteten på det politiske lederskap.

Å opplyse mennesker til større moralsk og åndelig klarhet, kan bare skje på individuelt nivå. Man kan ikke tvinge noen til å forlate hulen for å stige opp til lyset; det kan bare skje om det eksisterer en indre drift til sannhet i den enkelte. Men mange har lenket seg fast i den ideologiske fikseringens mørke. Ingenting kan vekke slikt raseri som sannheten; og ingen skaper slikt fiendskap som de som forteller den. Det finnes alltid de som foretrekker komfortable løgner framfor ubehagelige sannheter.

Sokrates ble lagt for hat fordi han fant at «det er en mengde mennesker som tror at de vet noe, men i virkeligheten lite eller intet vet.» Det var typisk at det var de som visste minst som var de mest skråsikre, eller at de som var dyktige på ett område, innbilte seg at de måtte være det også på andre områder. Og når de ble avslørt, ble de rasende på Sokrates når de egentlig burde vært det på seg selv. Selv hadde han en intellektuell ydmykhet som kom til utrykk i utsagn som «jeg vet at jeg ingenting vet». De som kunne bli farlige mennesker, var de som var overbevist om at de allerede hadde alle svarene.

Sokrates’ humor, ironi og selvbevisste holdning virket provoserende på mange. Hans kritiske holdning til grunnlaget for den enkeltes viten og moral, den utspørrende virksomhet (elenchos) han bedrev, avslørte det intellektuelle dilettanteriet og mangelen på faktisk viten hos mange, og det skaffet ham fiender. Ikke så få av de som ble ansett for å være kloke i egne og andres øyne, viste seg likevel å ikke være det i møtet med Sokrates. Ofte var det de høyest ansette som visste minst, mens de minst aktede hadde en større porsjon sunn fornuft.

Politikk og sannhet

Sokrates ble kritisert og mistenkeliggjort for ikke å ha engasjert seg i det politiske liv i Athen. Det kunne anses som et politisk standpunkt og bli tolket som opposisjon eller fiendtlighet til demokratiet. Men politikk som streben etter makt er uforenlig med å søke sannheten; for sannhetssøkeren kommer uvegerlig i konflikt med samfunnskrefter som har mer å tjene på å bevare løgnen enn på å avdekke sannheten. Korrupsjonen av det athenske samfunnet hadde sitt utspring i det politiske liv. Samfunnet råtnet fra toppen og ned; og det var blant politikerne man fant de som gravde bystatens grav.

Åndelig, moralsk og intellektuelt forfall har ingen åpenbar politisk løsning. I en politisk og sosial atmosfære som er dominert av moralsk underlegne og intellektuelt middelmådige mennesker, kan lite eller ingenting utrettes ad politisk vei. Når samfunnet som helhet befinner seg i generell oppløsning, kan den sanne orden bare finnes i sjelen til de enkeltindivider som har forblitt upåvirket av det allmenne forfallet og beholdt sin moralske og intellektuelle integritet. Løsningen på Athens politiske problemer lå ikke i politikken, men i et dypere lag av selve fundamentet for samfunnet, i det åndelige og moralske. Det var på det moralske området samfunnet ble underminert, og derfor måtte redningen komme i form av moralsk gjenfødelse.

Men forsøket på å restituere samfunnet ved moralsk og rasjonell overbevisning, ett individ av gangen, vil bli møtt med mistenksomhet, om ikke direkte fiendtlighet, fra de som hverken er moralske eller rasjonelle. Demokratiske samfunn kan ha en tendens til å betrakte det intellektuelle med mistenksomhet; for i selve det demokratiske og egalitære prinsipp ligger det noe antiintellektuelt. Og et «program» for moralsk forbedring, slik det ble praktisert av Sokrates, kunne misforstås som en aktivitet som underminerte demokratiet. Athenerne nektet å innse at deres bystat var korrupt og i oppløsning og at Sokrates hadde vist vei til den eneste mulige redning.

Det sokratiske ideal for samfunnets helbredelse kolliderer med den pragmatiske virkelighet når samfunnet setter seg til motverge. Filosofiens høye krav på åndelig og moralsk lederskap fører til motstand fra et demokratisk samfunn som befinner seg på et lavere nivå. Å tale fritt, å følge sannheten og å tale menneskene til rette for ikke å oppfylle sitt potensiale, er et farlig spill. Likevel kunne Sokrates ikke handle annerledes, for han var overbevist om at han hadde fått et oppdrag av Guden: «…for jeg har trodd og ment at han har gitt meg som plikt å vie mitt liv til å forske etter visdom og granske meg selv og mine medmennesker.»

Kjøp Sokrates’ forsvarstale fra Document her! Kjøp e-boken her.

 
Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe eboken her.