EU-kommisjonen har torsdag lagt frem en ny, ambisiøs militærplan der de advarer om at Europa må være klar for krig innen fem år.
Planen, som er et direkte svar på et mer aggressivt Russland og et mer usikkert USA, innebærer en betydelig sentralisering av forsvarsinnsatsen og møter allerede motstand for å undergrave nasjonal suverenitet.
Et byråkratisk forsvar
I det 16 sider lange dokumentet, som ble lekket til internasjonale medier som Politico og Bloomberg, tegner kommisjonen et dystert bilde av sikkerhetssituasjonen.
«Et militarisert Russland utgjør en bestående trussel», heter det i rapporten.
Løsningen, ifølge Brussel, er å tvinge medlemslandene til tettere samarbeid. Det mest inngripende forslaget er et krav om at minst 40 prosent av alle forsvarsinnkjøp må gjøres gjennom felles, EU-styrte kontrakter. Planen legger også opp til at innkjøp i stor grad skal favorisere våpenindustrien i EU og Ukraina, i det som fremstår som en proteksjonistisk forsvarsstrategi.
Et svar på Trump og Putin
Dokumentet legger ikke skjul på at den nye strategien er en reaksjon på to fronter, Russlands vedvarende krigføring og usikkerheten rundt USAs vilje til å forsvare Europa. Rapporten peker på at «tradisjonelle allierte … retter sitt fokus mot andre deler av verden», en klar henvisning til Donald Trumps politikk, der han har krevd at europeiske land tar et større ansvar for egen sikkerhet.
EU ser dermed ut til å bruke den nye geopolitiske situasjonen som et argument for å bygge opp en egen, overnasjonal militær struktur.
Nasjonal suverenitet under press
Planen er imidlertid ikke uten motstand. Flere medlemsland, deriblant Sverige, har allerede uttrykt skepsis. I sitt offisielle svar til kommisjonen argumenterer Sverige mot kravet om felles innkjøp. Svenskene mener det viktigste er hva landene oppnår av forsvarsevne, ikke hvordan de organiserer sine innkjøp.
Kritikken blir sett på som et forsvar for nasjonal selvråderett i forsvarspolitikken, i møte med det som av mange oppfattes som et forsøk fra Brussel på å ta kontroll over et av de siste områdene der nasjonalstaten fortsatt har suverenitet.

