Donald Trump latterliggjøres daglig av venstreorienterte og liberale kommentatorer. Innleggene hans på sosiale medier er kaotiske, retorikken er brutal, og den diplomatiske stilen hans anses som primitiv.

De har derfor utrolig vanskelig for å erkjenne (eller innrømme) at Trumps suksess i Midtøsten skyldes en fundamentalt annerledes tilnærming til internasjonal politikk, som bryter med flere tiår med feilslått diplomati.

La oss ta en nærmere titt på den – og på hvorfor bare Trump kunne levere et gjennombrudd.

Styrke som forutsetning

Victor Davis Hanson beskriver hvordan Trump «håndterte fiender, allierte og nøytrale fra en posisjon av styrke, komparativ fordel og nasjonal overlegenhet, i motsetning til de blidgjørende og blodfattige Biden-årene eller Obamas apologetikk».

Nettopp dette er kjernen i Trumps Midtøsten-strategi: Man forhandler ikke ut fra svakhet eller moralsk selvutslettelse.

Det betydde at Trump tillot Israel å ødelegge Hamas’ militære kapasitet, lamme Hizbollah og slå tilbake mot houthiene. Det betydde også at Trump bombet Irans atomanlegg og svekket landets luftforsvar radikalt. Når Hamas og Iran går til forhandlingsbordet, vet de at alternativet ikke er flere FN-resolusjoner eller bekymrede erklæringer fra Brussel, men militær utslettelse.

Det står i sterk kontrast til både Obamas og Bidens apologetiske tilnærming. Terrororganisasjoner tolker en slik tvetydighet som svakhet. Da Biden advarte Netanyahu mot å gå inn i Rafah, og Netanyahu likevel gjorde det, undergravde det ikke bare USAs troverdighet, men sendte også signaler til Hamas om at internasjonalt press kunne redde dem.

Trump eliminerte denne tvetydigheten. Hans budskap var klart: Israel har full amerikansk støtte til å forsvare seg. Resultatet? Hamas i ruiner og en iransk terrorakse som er betydelig svekket.

Transaksjonell realisme fremfor idealistisk symbolpolitikk

En annen analytiker, Walter Russell Mead, karakteriserer Trump ved evnen til å «organisere en koalisjon av realister mot fantastenes pretensjoner.» Trumps styrke ligger ifølge Mead i hans bastante avvisning av diplomatiets tomme seremonier. Trump var «entirely transactional. Unlike the Biden administration, he did not libel the Saudis, or demonize Netanyahu, or take seriously any of the past proverbial empty ‘peace plans’ of a corrupt UN or of terrified Europeans».

I stedet tilbød Trump konkrete fordeler: handelsavtaler, militær beskyttelse, tilgang til amerikanske markeder, teknologisamarbeid om kunstig intelligens og robot-teknologi.

Et eksempel er Qatar: Trump lovet en forsvarsavtale, men gjorde det klart at enhver fortsettelse av Qatars dobbeltspill – som vertskap for både amerikanske baser og Hamas-ledere – ville få konsekvenser. Da Israel bombet Hamas-ledelsen i Doha, fikk Qatar en tydelig beskjed. Emiratet søker nå amerikansk beskyttelse på amerikanske premisser.

Et annet eksempel er Gulf-statene: Trump brukte Abraham-avtalene og handelstrusler til å sikre at moderate arabiske stater finansierer gjenoppbyggingen av Gaza og holder Hamas nede politisk. Alle parter får noe ut av avtalen. Dette er ikke bare symbolske erklæringer.

Dette er fundamentalt forskjellig fra den europeiske tilnærmingen, der «fredsprosesser» degenererer til permanente institusjoner som sysselsetter tusenvis av diplomater i håpløse forhandlinger uten at det får konsekvenser for noen. Trumps metode er brutal i sin enkelhet: Alle får noe hvis de gjennomfører avtalene. Ingen får noe uten å overholde avtalene.

Urokkelig klarhet i allianser

Ifølge Matthew Continetti har Trump vært klar i sitt forhold til Israel i mer enn et tiår. Dette er kanskje Trumps mest undervurderte styrke: fullstendig forutsigbarhet i hvem han støtter.

Der Biden-administrasjonen sendte blandede signaler – våpenleveranser kombinert med offentlig kritikk av Netanyahu, sympati for israelske sikkerhetsbehov blandet med bekymring for «humanitære forhold» i Gaza – eliminerte Trump enhver tvil.

Han flyttet den amerikanske ambassaden til Jerusalem, anerkjente Israels suverenitet over Golanhøydene og trakk USA ut av Iran-avtalen. Da krigen brøt ut, støttet han Netanyahu uten forbehold.

Når USAs fiender vet at USA står hundre prosent bak sine allierte, blir de mer forsiktige. Og når USAs allierte vet at støtten er urokkelig, blir de mer selvsikre i sine militære operasjoner.

Det motsatte var tilfelle under Obama, der Israel hele tiden måtte se seg over skulderen for å sikre seg amerikansk aksept før de bestemte seg for å handle. Denne tvilen forlenget konfliktene og ga terrororganisasjonene håp om internasjonal inngripen til deres fordel.

Europeiske lederes symbolske anerkjennelse av en palestinsk stat (av frykt for innvandrede terrorister og voldelige demonstranter fra Gaza) ble i Ramallah og Teheran tolket som et tegn på vestlig svakhet.

Trump sendte et annet signal: Israel får lov til å vinne, og ingen kommer Hamas til unnsetning.

Trumps metode

Folk flest hater og håner Trump. Men Trump har levert resultater – gislene er nå hjemme, Hamas er nedkjempet, Hizbollah er lammet og Irans atomvåpenprogram er delvis ødelagt. Det er mer enn noen annen amerikansk president har oppnådd i Midtøsten siden Camp David-avtalen.

Metoden?

Trump underkaster seg ikke de sedvanene som har gjort Midtøsten-diplomatiet til et symbol på maktesløshet. Han ignorerer moralismen i FN, dobbeltmoralen i Europa og hysteriet i mediene. I stedet fokuserer han på resultater.

Det kan virke primitivt for dem som er oppdratt med forestillingen om at internasjonal politikk handler om multilaterale prosesser og «dialog». Men for familiene til gislene som nå holder sine kjære i armene, er Trumps metode effektiv. Og til syvende og sist er det resultatene som redder liv.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.