Hamas er militært utradert, men Europa har overtatt stafettpinnen

Det er lite nytt i den islamske ekspansjonen som har pågått i 1400 år. Bare i vår egen tid har vi flere synlige eksempler på at islamske jihadister og deres organisasjoner blir militært nedkjempet, mens de selv erklærer seire. Det nyeste eksemplet har skjedd de siste to årene.  Hva er det vi ikke har forstått av den krigen som tilsynelatende bare retter seg mot jødene, men som viser seg også å ha helt andre og større målgrupper i sikte?

Vårt problem er at vi, eller våre ledere, ikke helt forstår logikken i en krig som ikke dreier seg om å vinne territorier. Vi tenderer til automatisk å tro at alle kriger gjør det. Men jihad dreier ser ikke først og fremst om territorium. Det første hovedmålet er å få fienden til å svekke seg selv ved å endre politikk. Vi husker ennå hvordan Saddam Hussein ble latterliggjort etter å ha blitt slått sønder og sammen under Golf-krigene og så erklærte seier i «alle krigers mor.» Det er ikke få kriger som har vært utkjempet i det lange kjølvannet av Golf-krigene, og den siste er så vidt kommet inn i en våpenhvile.

Det er fullt mulig å knuse jihadister militært. Man kan også ødelegge deres organisasjon, ideologi og oppslutning i folkemassene. Nedkjempelsen av nazismen og kommunismen militært og politisk viser dette tydelig. Men er vi i dag like beredt til å motstå islamsk jihad som israelerne er, eller har deres forsvarskrig skremt oss til å tro at vi har et bedre alternativ og at israelernes selvforsvar derfor er «krigsforbrytelser og folkemord»?

Jihad er ikke som territoriale kriger som vi har forestillinger om i Vesten og som vi ser eksempel på i Ukraina. De taktiske og strategiske seirene for jihadistene skjer ikke først og fremst innenfor den islamske verden, hvor de mange klanene og stammehøvdingene kjemper om lokal makt og dominans. Seirene i jihad materialiserer seg og blir synlige her hos oss. Det er her hos oss islam vinner sine strategiske seire når vi under frykt for angrep og terror endrer vår politikk og begynner å støtte – verbalt, økonomisk og politisk – deres umiddelbare og langsiktige mål om å utrydde jøder og deres hjemland, Israel, på veien mot global dominans.

At det forholder seg slik, kan vi i vår egen tid følge, krig for krig, tilbake til de to forsøkene araberne, med militær støtte fra Sovjetunionen, gjorde på 1960–70-tallet på å utslette Israel. Både Seksdagerskrigen og Yom Kippur-krigen var militære katastrofer for dem. I 1967 jublet vi over Israels seier og frigjøring av de områdene israelerne ble frarøvet i 1949. Men i 1973, etter å ha blitt slått i Yom Kippur-krigen, vendte araberne terrorvåpenet mot Israels støttespillere i Vesten, med bombeangrep, flykapringer og olje-embargo, og vant store og varige politiske seire. PLO og «det palestinske folk» ble høytidelig oppfunnet og anerkjent. Den jødiske staten ble omgjort til okkupant, og den politiske støtten til Israel og jødene fordunstet raskt og effektivt. Tostatsløsningen ble oppfunnet og prakket på israelerne. Det var den største strategiske seieren for arabisk islam siden islamiseringen av India, og den kompenserte i betydelig grad tapet av det osmanske kalifatet for et århundre siden.

Hovedaktøren i sunni-islams krig i dag, mot sivilisasjonen og mot den menneskelige frihet og verdighet vi holder for hellig i den vestlige verden, er den allestedsnærværende organisasjonen «Det muslimske brorskap,» som er en dominerende religiøs bevegelse over hele det islamske området, med velfinansierte filialer i alle verdens land, inkludert Norge. Det faktum at den i mange av de arabiske landene er erklært som en forbudt terror-organisasjon, skyldes i hovedsak at det sittende regimet frykter for sitt liv i konflikt med radikal islam.

Men det er denne bevegelsen og dens lokale væpnede avleggere, som Hamas, som i dag er den aktive drivkraften i arabisk jihad mot Vesten.  Hamas er nå, i likhet med sine mange lokale broderorganisasjoner, militært knust, og regimene i den islamske verden tar offisielt avstand fra dem. Men sjelden har et jihad-angrep avstedkommet en større politisk omveltning og seier i vestlige land, og spesielt i Europa og Norge. Selv ikke før og under 2. verdenskrig opplevde man i Norge et mer intenst og organisert jødehat enn det vi kan registrere nå. Den støtten til jødene og deres nasjonalstat som vi etter 1973 begynte å uttale med forbehold, er nå helt borte. Aktuell norsk Midtøsten-politikk, om den noen gang skulle bli realisert, ville føre til Israels undergang.

Endringen i norsk Midtøsten-politikk fra ulike regjeringers side er kommet til uttrykk fra Stortingets talerstol utallige ganger gjennom årene, og ingen synes å ha interesse av å få en forklaring på den endringen som skjedde på 1970–80-tallet. Vi får bare høre at Norges standpunkt til konflikten i Midtøsten er uttrykt i to resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd i 1980, UNSC Resolusjon 465 og UNSC Resolusjon 471. De ble begge med norsk støtte vedtatt i president Jimmy Carters siste regjeringsår, og utmerker seg ved at han, akkurat som Obama, avsluttet sin karriere som president ved å unnlate å nedlegge veto mot Israel-fiendtlige resolusjoner. Det var i begge tilfeller en viktig strategisk seier i kampen mot Israel som i tillegg ga store innrømmelser fra vestlige land, og især fra Norge, hvor støtten ennå aktivt opprettholdes av myndighetene.

Den norske støtten til disse resolusjonene er bakgrunnen for at norske myndigheter fremdeles anser seg bundet av deres anti-israelske innhold, til tross for at innholdet åpenbart mangler støtte i folkeretten. Resolusjonene uttrykker den bitterheten og det naget som under den kalde krigen ofte kom til syne i uttalelser fra Sovjet-leiren og dens allierte i den arabiske verden hver gang de hadde mislykkes i å utslette den jødiske staten. Den samme ondskapsfulle politikken opplevde vi på ny fra president Obama da han, like før han gikk av i 2016, støttet vedtaket av den sterkt Israel-fiendtlige UNSC Resolusjon 2334, som gjentar og presiserer løgnen om «okkuperte palestinske territorier». Resolusjonen ble ønsket velkommen av Norge.

Det som må være et tankekors for oss, er at Norge og de fleste landene i EU som følge av det sterke arabiske presset mot Europa, sluttet seg til de gamle løgnene da de på ny ble lansert fra FNs talerstol. Den bindingen Europa på 1970-tallet gjorde til den arabiske fiendtligheten til Israel, viser seg fortsatt å være levende og sterk. I dag kan vi konstatere at styrken i den europeiske antisemittismen og det dårlig kamuflerte kravet om å avvikle Israel som en jødisk nasjonalstat, ikke bare er forfremmet til et europeisk hovedmål i unionens felles utenrikspolitikk, men serveres for en hel verden gjennom FNs forfalskede påstander, som at Israels kamp for å overleve terrorangrepene utgjør krigsforbrytelser og folkemord.

Det finnes ikke et menneske, verken i statsmediene eller i norsk offentlig politikk og forvaltning, som tør å utfordre de infame løgnene og bortforklaringene som av velkjente antisemitter genereres innenfor FNs organer. Det er ingen vei tilbake til anstendigheten for norske myndigheter. De har gjennom snart et halvt århundre funnet det mest bekvemt å alliere seg med dem som har valgt å legge skylden for intensjonen om folkemord på terrorens og folkemordets ofre, i håp om å redde sitt eget skinn. Så dypt er norsk Midtøsten-politikk sunket, og det har skjedd med hensikt og overlegg. En større seier kunne ikke Hamas ha håpet på.

Til grunn for denne infame løgnaktigheten ligger en gammel angst fra myndighetenes side for at den islamske terroren også skal gjenopptas og bre seg til våre breddegrader. Vi tviholder på de løftene om støtte og samarbeid vi ga på 1970-tallet, og på de absurde og rettsstridige definisjonene av «okkuperte palestinske territorier» som vi, tilskyndet av et hardt presset EEC, sluttet oss til i fredens navn i FN. Da ofret vi det jødiske folks nasjonalstat i et forsøk på å redde oss selv fra arabiske jihad-terrorister som rettet en serie med gruoppvekkende angrep mot europeiske mål etter at de hadde tapt Yom Kippur-krigen.

Slik vendte de arabiske jihadistene det militære tapet til en historisk politisk seier da de som resultat av terror-aksjoner rettet mot europeiske mål gjennom forhandlinger, greide å mobilisere Europa på sin side i krigen mot Israel. Det var dette som utgjorde den største islamske seier i den hellige krig mot Vesten og Israel inntil da. Vesten forstår det ikke, men slik oppfatter jihadistene i Hamas også ruinhaugene og de titusener av døde på Gaza-stripen som en seier over Israel som de kan innkassere fruktene av i lang tid fremover.

Aldri før har de med noe våpen greid å gjøre Israel til en større fiende av hele verdenssamfunnet. De lot vestlige politikere og medier gjøre jobben for seg. Og Vesten, med Europa i førersetet, gjorde villig løgnene til sine egne, slik de har en hundreårig tradisjon for, især når det gjelder å få lagt skylden for sine egne feil på jødene.

Et observerbart resultat av denne ynkverdige atferden i dag er at den terrorismen som man på 1970-tallet håpet å kunne avverge med appeasement-politikk, er kommet oss helt inn på livet med granatkasting i Oslos gater. Islamsk terror hører nå til dagens orden i hele Europa, og forsvares aktivt av Norge innenfor FNs organer gjennom tilslutning og medvirkning til ethvert politisk angrep på Israel. Bedre hjelp til å nå sine langsiktige mål kunne vel Hamas knapt ha drømt om.

Det er den islamske læren om erobring av land og folk gjennom «hellig krig» eller «jihad» som er i strid med allmenn vestlig rettsoppfatning og folkeretten. Det finnes ingen rettslig begrunnet forpliktelse for noen myndighet i noe vestlig land til å føye seg etter krav om suverenitet over landområder noe sted i verden med basis i islamsk sharia-lovgivning eller trusler om terror. Ettergivenhet overfor slike krav og trusler må betraktes som forræderi mot de rettsprinsipper og den samfunnsmoral som Vestens nasjonalstater og overnasjonale institusjoner er grunnlagt på. Disse har ingen konstitusjonell hjemmel til å avgi eller kreve avgitt suverenitet eller territorium til rene terror-regimer og -organisasjoner som, med trusler om maktbruk, krever slikt. Dette gjelder fullt ut for Israel, som for enhver europeisk eller annen fri nasjonalstat.

Av Per Antonsen