Nesten 700.000 nye og relativt unge mennesker har meldt seg på arbeidsledighetsstønad siden covid-tyranniet rammet Storbritannia og de fleste andre vestlige land.

En analyse fra Telegraph har funnet at i februar 2020, like før pandemien begynte, var det 786.000 mennesker i Storbritannia i alderen 35 til 44 år som mottok arbeidsledighets- og sykepenger, skriver The Telegraph.

Dette tallet har nå nesten doblet seg til 1,5 millioner i februar 2025, noe som illustrerer hvordan covid-hysteriet har fått langvarige konsekvenser. Dette er nok en av årsakene til at statsminister Keir Starmer ser på kutt i velferden som et nødvendig grep.

Sir Keir Starmer har signalisert at han vil gjøre en ytterligere innsats for å redusere utgiftene til trygdeytelser ved å utnevne en streng ny velferdsdirektør som en del av omorganiseringen.

De konservative sier at analysen viste at Storbritannia ville stå overfor en økonomisk krise med mindre regjeringen fikk kontroll over de økende velferdsutgiftene.

Men Starmer møter motstand fra en stadig økende ytre venstreside i sitt eget parti, som oppholder seg i parlamentet som såkalte backbenchers. Dette er Labour-politikere som ønsker at de rike skal flås enda hardere, og ikke ønsker noen begrensninger på sosialhjelp til «de svake», som ikke gidder (eller evner) å jobbe lenger.

Men hvis man er i stand til å bruke en kalkulator, så oppdager man nokså raskt at problemene er i ferd med å eksplodere.

Det har vært en økning på 95,7 prosent i antall personer som mottok diverse ytelser siden covid-hysteriet rammet Storbritannia. Og dette gjelder ikke den eldre befolkningen
i alderen 60 til 64 år, som vanligvis er i de siste årene av sitt arbeidsliv. I denne gruppen er økningen bare på 39 prosent, ille nok, men langt lavere enn i aldersgruppen 35-44 år.

Blant arbeidsledige i midten av karrieren har andelen som ikke trenger å søke jobb som en betingelse for å motta ytelser, også økt betydelig.

I februar 2020 hadde i underkant av 150.000 i denne aldersgruppen «ingen arbeidskrav», noe som er ment som en lettelse for dem som på grunn av helse eller omsorgsansvar ikke kan søke jobb. Dette utgjorde 18,9 prosent av totalen.

Fem år senere har dette tallet økt fem ganger til i underkant av 835.000, noe som utgjør mer enn halvparten – 54,2 prosent – av totalen.

Storbritannia kan snart møte en skjebne verre enn Keir Starmer

Nesten en av fem briter i sin beste alder er altså ikke i stand til å søke på en jobb. Forfallet er totalt. En talsmann for regjeringen sier:

– Altfor mange syke eller funksjonshemmede blir stående på trygd uten den støtten de trenger for å bli friske og komme tilbake i arbeid. Derfor flytter vi fokus fra velferd til arbeid, kompetanse og muligheter, og fra sykdom til forebygging – støttet av 3,8 milliarder pund i arbeidsmarkedstiltak.

– Dette kommer i tillegg til våre reformer av velferdssystemet, som vil justere satsene for Universal Credit for å redusere de uheldige insentivene som oppmuntrer til dårlig helse, som en del av vår «Plan for Change».

Politikere er flinkere til å finne på fengende slagord enn reelle løsninger på problemene.

I forrige uke sa Robert Jenrick, skyggejustisminister for Tory-partiet, at trygdeutgiftene kan føre Storbritannia inn i en finanskrise på samme skala som kredittkrisen i 2008. Tusenvis av mennesker kan miste hjemmene sine.

– Jeg er absolutt livredd for at hvis ikke Rachel Reeves endrer kurs veldig raskt, vil vi oppleve en finanskrise. Og den vil være av samme omfang som den vi opplevde i 2008.

Rachel Reeves er Labour-regjeringens finansminister.

– I praksis vil det bety at titusenvis av mennesker vil bli hardt rammet, titusenvis av [mennesker] vil potensielt miste hjemmene sine, tusenvis av mennesker vil bli hjemløse, og tusenvis av små bedrifter vil stå overfor gjeldsbetalinger de ikke kan håndtere, slik at bedriftene deres går konkurs.

Helen Whately, skyggearbeids- og pensjonsminister, er også bekymret.

– Altfor mange mennesker slutter å jobbe midt i arbeidslivet. Selvfølgelig vil noen forlate arbeidsmarkedet av helt legitime grunner, men omfanget av denne trenden tyder på at dette er et betydelig problem som må løses. Akkurat når folk kunne bygge opp familiens økonomi og bidra til økonomien, ender altfor mange opp med å motta trygd i stedet.

– Regjeringen må finne ut hva som driver denne utviklingen og iverksette tiltak for å snu den. Hvis folk faller ut i 30-årene, kan det bety lavere inntekt eller avhengighet av staten resten av livet. Det er ikke bra for familiene, og det er en katastrofe for økonomien.

Britene ledes mot stupet, med Keir Starmer i rollen som en rottefanger fra Hameln. Man føler samtidig at man nok en gang er vitne til en katastrofe på linje med Romerrikets fall.