²³ Så sier Herren:
Den vise skal ikke være stolt av sin visdom,
den sterke skal ikke være stolt av sin styrke,
den rike skal ikke være stolt av sin rikdom.
²⁴ Men den som vil være stolt av noe,
skal være stolt av dette:
at han har forstand og kjenner meg.
For jeg er Herren,
som viser miskunn, rett og rettferd på jorden.
Ja, slik vil jeg ha det,
sier Herren.

Jeremia 9, 23–24

Charlie Kirk er skutt og drept, og det er forhold ved drapet og senere uttalelser som gjør at vi ikke kan legge det bort.

Kirk gikk i fotsporene til landets grunnlovsfedre. Han kjempet for demokrati, ytringsfrihet, retten til å beskytte USA mot ulovlig innvandring, retten for barn til å få både en far og en mor, likhet for loven og retten til å leve, også for de svakeste blant oss, de som enda ikke er kommet ut av mors liv. Han var en konservativ kristen, motstander av woke, og han møtte sine meningsmotstandere med respekt og anstendighet.

Charlie Kirk kjente Gud og fikk sin visdom fra troen på ham.

For dette blir han av NRK og andre medier stemplet som en polariserende aktivist som befant seg på ytre høyre fløy.

Ytre høyre?

Alle vet vi hvem som befinner seg på politikkens ytre høyre fløy. Det er fascister og nazister.

Betegnelsen ytre høyre gir ingen mening i den tradisjonelle venstre-høyre aksen som bygger på politiske partiers økonomiske politikk. Ingen blir karakterisert som aktivister eller polariserende dersom de argumenterer for frihandel og kapitalisme. Det er da heller ikke denne forståelsen NRK og andre bruker som referanseramme når de betegner Charlie Kirk som en aktivist på ytre høyre fløy.

Samtidig hører vi alle dem som må ta avstand fra Charlie Kirks budskap før de beklager drapet. Det er som de har et akutt behov for å fremheve sin moralske overlegenhet. Ikke bare på egne, men også på det sekulære liberale demokratiets vegne. For Charlie Kirk våget å utfordre dem, og det tålte de ikke. Han viste dem Guds lov, men våre politikere ønsker å være guder i egne og andres liv. Eller som det heter i regjeringens nye handlingsplan for seksuell helse: Det er et felles ansvar at alle får en god seksuell helse, også for personer som bryter normer for seksualitet, seksuell praksis og tenningsmønstre, for eksempel BDSM, og som fortsatt møter fordommer knyttet til samtykkende, seksuell praksis mellom voksne.

Det er altså et problem at det finnes noen som har fordommer mot BDSM, og det er etter regjeringens mening en felles utfordring at det finnes noen som bryter alle de normene som finnes, men som ikke har en tilfredsstillende seksuell helse.

For så si det forsiktig: Man bør ikke bli forundret over at de som dyrker dagens woke-samfunn må ta et forbehold når de skal beklage drapet på Charlie Kirk. Derfor blir det så viktig å brunbeise ham og alle andre som utfordrer deres idealsamfunn. Men Charlie Kirk befant seg så langt fra Mussolinis svartskjorter som det er mulig å komme.

Det er riktig at Charlie Kirk utfordret dagens politisk korrekte, men disse, som selv sier de er tolerante og demokratiske, tåler ikke at noen har en annen oppfatning enn dem selv. Og regjeringens nye handlingsplan viser tydelig hva som skiller Charlie Kirk fra sine kritikere. Regjeringen krever (et krav vi finner i alle samfunn preget av woke) at vi alle går i takt når det kommer til spørsmål som seksualitet og abort, og at vi underkaster oss deres forståelse av moral. Det er en ensretting som vi ikke har sett siden eneveldets tid. Det er derfor ikke uten grunn at det kjente svenske journalistparet, Ivar Arpi og Anna-Karin Wyndhamn, omtaler woke som en postmoderne marxisme. Vi har fått en ny avgud som heter mennesket.

Charlie Kirk argumenterte på fredelig vis mot alt det regjeringens handlingsplan bygger på. Han pekte på friheten i Kristus, tvangen i woke-ideologien og hvorfor samfunnet heller bør bygge på ham som forkynte Guds vilje med våre liv, fremfor krefter som forkaster alle kristne normer.

Men Gud er blitt et fremmedelement for våre progressive politikere. De synes å foretrekke Jean-Jacques Rousseaus og den franske revolusjonens radikale ideer, fremfor George Washington, John Adams og USAs konservatisme.

Og da er det kanskje på tide å spørre hvem det er som egentlig opptrer som polariserende aktivister? For voldens opphav finner vi ikke i kristen tro eller hos Charlie Kirk.