Nicolaus og Johannes, «Dommedag», tempera på tre (ukjent dato), 288 x 243 cm, Vatikanmuseet.

³⁴ Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. ³⁵ For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; ³⁶ jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ ³⁷ Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? ³⁸ Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? ³⁹ Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ ⁴⁰ Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’

Matteus 25, 24–40

KrFs leder Dag-Inge Ulstein er i hardt vært, og jeg kjenner på et behov for å ham i forsvar, for i løpet av den siste uken har han virkelig fått høre det. Han mangler nemlig nestekjærlighet, skal vi tro en nesten samstemt presse.

Det handler om krigen på Gaza, som Hamas startet med sitt usedvanlig brutale angrep på sivile den 7. oktober 2023, og der Ulstein ikke vil fordømme Israels krigføring mot angriperne. Eller som Bergens Tidendes kommentator skriver:

Israels folkemord i Gaza får frem det verste hos enkelte konservative kristne. Hvor ble neste­kjærlig­heten av?

Det er påfallende hvor viktig det er for en sekulær nasjons presse å passe på at KrFs leder oppfyller kravet om neste­kjærlighet. Denne med­menneske­lig­het­en som Jesus motiverer oss til, og som sier at det vi gjør mot en av våre minste, gjør vi mot ham, sammen med mange andre utsagn, har formet oss som mennesker. Men den har en annen betydning for stater.

Angrepene mot Dag-Inge Ulstein viser oss at neste­kjærlig­het ikke lenger trenger å bety en aktiv handling, for alle vet at uansett hva han sier, vil det ikke bety noe for folket på Gaza. Ingen av dem vil oppleve at morgen­dagen blir bedre dersom Ulstein kryper til korset og går sammen med alle de som unisont fordømmer Israel.

Den politiske forståelsen av neste­kjærlig­het handler sjelden om den aktive handlingen til enkelt­individ­et. Det er få eller ingen som tar seg av en forslått vandrer og gir ham ly og omsorg. Det er staten som tar seg av slikt i våre dager, og statens representanter handler på grunnlag av lovgitte rettig­heter, begrunnet i menneske­verdet, ikke av neste­kjærlighet.

Men vi liker å fremstå som neste­kjærlige, og vi liker debatter som ikke har praktiske konsekvenser. Derfor deltar vi diskusjoner der vi kan rose oss av vår egen for­treffe­lig­het og godhet og vise for hele folket at vi er gode, at vi står på den rette siden av historien, som Venstres Guri Melby sa det, mens stats­minister Jonas Gahr Støre svingte seg til de store høydene og kalte holdningen til Ulstein for et moralsk svik.

Det er vanskelig å se hva Israel kunne gjort anner­ledes, bortsett fra ikke å forsvare seg og prøve å løslate gislene. Men det er tydelig at Hamas sine gjerninger ikke er en del av det moralske regne­stykket. Det er som det jødiske folk er forpliktet til å ta imot bank uten å få anledning til å forsvare seg.

Men er det virkelig neste­kjærlig­het å fordømme andre stater, og er det noen som tror at Jesus hadde stater i tankene da han forkynte? Svaret bør gi seg selv. Å fordømme en stat som i kampen for å overleve sikkert gjør noen feil, handler absolutt ikke om neste­kjærlighet.

Men kravet om neste­kjærlighet har blitt et politisk våpen som det er lettvint å bruke og svært vanskelig å forsvare seg mot. Angriperne anvender en retorikk og fremmer krav vi normalt bare anvender overfor enkelt­individer og ødelegger en politisk debatt som krever en helt annen tilnærming.

Det var for eksempel langt flere sivile franskmenn som ble drept under den allierte invasjonen i Normandie sommeren 1944 enn det var som ble drept da Tyskland invaderte Frankrike i 1940. Men det var ingen som sa at tyskerne hadde en høyere moral enn de allierte av den grunn.

Det er statens plikt å bruke makt for å forsvare sine innbyggere, vi sier at staten og dens institusjoner har et volds­monopol. En stat kan ikke være pasifist, slik noen innbyggere i en stat kan være. Men det er altså denne moralske posisjonen motstanderne til Dag-Inge Ulstein krever at han skal innta. De sier at Israel må forsvare seg proporsjonalt, som om det var en ordinær straffe­rettslig nødverge situasjon vi står overfor.

Krig er redselsfullt, uansett hvem som er involvert, og alle kriger har i større eller mindre grad medført overgrep mot sivile, men det er allikevel statens plikt å være forberedt på å gå til krig. Utfordringen til Israel er at de møter en motstander som bruker sivile som skjold, som bevisst ofrer egen befolkning. Hvilken kultur ønsker vi egentlig skal vinne?

Å fordømme staten Israel handler derfor ikke om neste­kjærlig­het, men om en tenkning som har sine røtter et helt annet sted enn hos mesteren. Vi finner knapt noen stat som har hjulpet så mange av sine fiender som staten Israel. Det er på tide vi bruker de rette ordene om det som finner sted.