Finansminister Rachel Reeves’ uanstendige skatteøkninger kan gjøre millioner av vanlige huseiere til husløse leietakere.

Britene blir sakte men sikkert myknet opp for det ultimate sviket, ved hjelp av uanstendige brutte løfter, og det groveste angrepet på privat formue i manns minne. Reeves har erklært krig mot den britiske middelklassen, skriver Allister Heath i The Telegraph.

Reeves vurderer flere alternativer, alle avskyelige: en årlig proporsjonal formuesskatt på verdien av boliger, stor nok til å erstatte dokumentavgift, kommuneskatt og mer; innføring av kapitalgevinstskatt (CGT) på primærboliger for første gang noensinne, om enn bare på de dyreste i første omgang; en «exitskatt» som alternativ til CGT, som skal betales ved salg; og en revaluering av kommuneskatten, med enda høyere skattesatser, inkludert en eiendomsskatt for luksusboliger.

Britene står midt i en krig mellom skattebetalere og skattesnyltere, og milliarder av pund kastes bort på illegale migranter og Ukraina, ikke så ulikt hva vi opplever her i Norge.

Reeves har ført Storbritannia til randen av økonomisk kollaps, skriver Heath. Labour nelter henne å kutte i utgiftene, så hun har funnet et nytt El Dorado, den siste pengekilden som er moden for plyndring: britenes hjem, som til sammen er verdt billioner av pund.

Sosialistisk økonomi har ikke vært så fullkomment i Storbritannia siden Hugh Daltons og Sir Stafford Cripps’ glansdager som finansministre for Labour etter andre verdenskrig.

Det har tidligere vært tabu å skattlegge boligene til folk. Primærboliger har vært britenes skattefrie slott, som man antok at man hadde en naturlig rett til å ikke bli beskattet for. Men når det gjelder skatt er ingenting hellig for Starmers regjering.

Dette er et forsøk på å sprenge grunnvollene i samfunnet vårt, å drastisk begrense makten til la petite bourgeoisie, og å befeste den politiske klassens overherredømme.

Jeg avskyr kommuneskatt og stempelavgift, men denne idiot savant-ordningen ville skape Storbritannias første årlige formuesskatt, som ville bli lagt på illikvide eiendeler, og ville vise seg å være enda verre.

I Norge fører formueskatten til at en rekke pensjonister må bruke til dels store deler av sin pensjon på å betale skatt på boliger med nedbetalt lån.

Britiske huseiere risikerer en årlig skatt opp mot 15.000 pund eller mer. I verste fall kan det totale skatte- og avgiftsnivået passere 100 prosent av årlig inntjening. Pensjonister og de som har lite penger vil bli tvunget til å selge boligene sine.

Folk vil unngå å vedlikeholde boligene sine, av frykt for at staten øker verdianslaget på boligen slik at boligskatten også øker. Entreprenører, rike investorer og de siste velstående ikke-bosatte utlendingene (non-doms) vil flykte fra Storbritannia.

Dermed vil Reeves føle seg nødt til å øke skattepresset på middelklassen ytterligere, helt til det ikke lenger finnes en britisk middelklasse. Innsparing på sløsingen i statsbudsjettet virker umulig for Labour.

Vi bør avskaffe dokumentavgiften, men ved å kutte i utgiftene, ikke ved å innføre denne motbydelige nye formen for tyveri.

Samtidig må britene leve med inflasjonen, som nå er på 3,8 prosent. Inflasjon beskrev Milton Friedman som «beskatning uten lovgivning» i stor skala.

I henhold til Reeves’ planer ville huseiere betale skatt på fiktive inflasjonsgevinster og i mange tilfeller tape penger i reelle termer. Dette ville være spesielt tilfelle i London, hvor reelle eiendomspriser, i motsetning til nominelle, ofte er lavere enn for noen år siden. Det ville være dårlig skjult tyveri.

Å kjøpe hus vil dermed bli en risikofylt gambling. Denne krigen mot huseiere er å gå for langt, et sprang inn i et proto-marxistisk helvete, skriver Heath.

Målet ser ut til å gjøre middelklassen fattig, og det er på tide at britiske skattebetalere protesterer, skriver Heath, som avslutter med følgende:

Finansministeren må overtales til å ombestemme seg, ellers er det ikke noe håp igjen for dette landet.