William Hogarth Gin Lane 1751

Når vi betrakter dagens Storbritannia gjennom linsen til den østerrikske økonomiske tenkningen – med dens urokkelige vekt på individuell frihet, markedsdynamikk og verdiskapning nedenfra – trer et urovekkende bilde frem:

Storbritannia er ikke bare på vei mot økonomisk ufrihet. Det er på vei mot en økonomisk og sivilisatorisk endestasjon – en stat med svinnende produksjon, økende kontroll og en befolkning som i stadig større grad belastes for å holde liv i det byråkratiske kadaveret som en gang var en fri nasjon.

Eksportert verdiskapning, importert byrde

Ifølge østerriksk teori skjer verdiskapning når individer handler frivillig, produserer, bytter og investerer ut fra egne preferanser og insentiver. Verdier skapes nedenfra – ikke ovenfra. Men dagens britiske økonomiske politikk opererer i motsatt retning. Den lille rest av verdiskapning som ennå finnes i landet – i småbedrifter, gårdsbruk, teknologimiljøer og spesialiserte tjenester – beskattes til døde, mens produktive krefter jages vekk gjennom regulering, inflasjon og konfesjonell sosial utmattelse.

Samtidig importerer man en ny befolkning i hopetall, ikke fordi den har verdiskapende kapasitet, men fordi den i teorien kan rettferdiggjøre utvidelse av velferdsstaten og gi politisk gevinst på sikt. Økonomisk rasjonalitet viker for ideologisk virkelighetsflukt. Vi ser her en kombinasjon av malinvestering (kapitalfeilallokering) og intervensjonistisk blindhet som Ludwig von Mises (1881–1973) advarte mot: Staten forsøker å korrigere krisene den selv har skapt – ved å forsterke nettopp de mekanismene som frembrakte dem.

Skatter som destruksjon

Skatt er ikke nøytralt – det er fratakelse av ressurser fra mennesker som skaper, for å distribuere dem til mennesker som forbruker uten nødvendigvis å yte tilbake. I Norge ser vi allerede hvordan et økende antall mennesker lever på overføringer fra det offentlige, samtidig som deres skattefinansierte kjøpekraft konkurrerer om de samme knapphetsgodene – boliger, tjenester og forbruk – som de som faktisk produserer verdiene, noe som undergraver insentivene til å yte og belønner passivitet.

Når skattenivået passerer visse terskler, slik Starmer-regjeringen nå bebuder, brytes den skjøre balansen mellom arbeid, risiko og belønning. I et slikt klima oppstår det som østerrikerne kaller kapitalflukt, men også noe mer subtilt: en mental flukt. Folk slutter å tenke som gründere, arbeidere og forvaltere. De blir klienter, forsørgede og utarmede.

Dette er ikke sosial rettferdighet – det er økonomisk selvmord med moralsk alibi.

Den irreversible staten

Murray Rothbard (1926–1995) påpekte at staten er den institusjon som hevder retten til å initiere vold innen et gitt territorium. I dag trenger den ikke vold – bare et nettverk av digitale systemer som styrer, registrerer og filtrerer hver bevegelse, hvert ord og hver transaksjon. Britene ser nå konturene av en algoritmisk Leviathan: sensur via digitale tjenester, overvåkning, og maktoverføring til ikke-valgte instanser, NGO-er og teknokrater. Individet blir en datasettparameter, ikke en borger med fri vilje og eiendomsrett.

Hver ny «løsning» fører til mer kompleksitet, mer offentlig kontroll, mer skatter – og mindre frihet. Dette er østerrikernes interventionistiske spiral: Intervensjon fører til utilsiktede konsekvenser, som igjen krever ny intervensjon, og slik undergraves markedets selvregulerende funksjoner til det ikke lenger finnes noen.

I Norges tilfelle forsterkes denne spiralen av EØS-avtalen, som overfører stadig mer beslutningsmakt til EU-byråkratiet uten demokratisk forankring. Norske politikere vedtar reguleringer og pålegg utformet i Brussel, og forsøker deretter å kompensere for skadevirkningene med nasjonale støtteordninger, subsidier og nye offentlige inngrep. Resultatet er en dobbelt intervensjon: først gjennom harmonisering med et overnasjonalt regelverk, deretter gjennom et voksende nasjonalt apparat som forsøker å dempe konsekvensene – men som i realiteten bare forsterker avhengigheten av staten og byråkratiet.

En historisk parabel

Den britiske løven var en gang et symbol på produksjon, sjøfart, industri og kommersiell energi. Men imperiet som eksporterte kapital og institusjoner til hele verden, har nå importert alle symptomene på sivilisasjonens forvitring: økonomisk stagnasjon, demografisk forandring, gjeld, inflasjon, og en permanent politisk klasse.

Det britiske imperiets endelikt var geografisk. Det moderne Storbritannias endelikt er sjelelig – og økonomisk. Der Roma ble plyndret av fremmede stammer, undergraves Storbritannia innenfra av sin egen overbygning.

Hva er neste stopp?

Hvis denne kursen fortsetter, vil landet ikke bare oppleve økonomisk nedgang – det vil miste selve fundamentet for sosial og kulturell kontinuitet. Når produktive krefter forsvinner og ikke lenger er majoriteten, kan ikke institusjonene de skapte bestå. En stat som hviler på overføring i stedet for produksjon, vil til slutt stå ribbet tilbake når overføringsgrunnlaget svinner. Når oljen tar slutt – eller skattes til stillstand – vil også den norske staten stå tilbake som en tom fordelingsmaskin uten drivstoff, avhengig av en produktivitet den for lengst har gjort det umulig å opprettholde.

Starmers Storbritannia er ikke et unntak – det er et symptom. Det er Europa i miniatyr, USA i fortidsspeil, og en advarsel til alle land som tror at skatt, gjeld og styring ovenfra kan erstatte arbeid, produksjon og ansvar.

Endestasjonen for en ruinert nasjon

Fra et østerriksk perspektiv er løsningen aldri mer stat, men mindre. Aldri mer skatter, men færre. Aldri mer regulering, men friere marked. Dette er ikke ideologi – det er realisme. For den som fortsatt tror at frihet, eiendomsrett og frivillig utveksling er det som bygger velstand, er det bare ett alternativ igjen i møte med utviklingen i Storbritannia:

Flytt, protestér – eller forbered deg på å betale for din egen lenke.

Og mens vi betrakter Storbritannias vei mot ruin og ufrihet, bør vi merke oss at Norge går i samme retning – med de samme politiske løsningene, den samme sentraliseringen, og den samme importen av byrder fremfor verdier. For norske myndigheter handler det ikke bare om økonomisk politikk, men om innordning i en større overnasjonal struktur der suverenitet, nasjonal selvråderett og lokal verdiskapning må vike for harmonisering, regulering og kontroll. Innlemming krever tilpasning – og tilpasningen skjer på bekostning av friheten.

Britenes fremtid er kanskje vår egen – bare noen år tidligere i løypa.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! Eboken kan du kjøpe her.