Utsikt til vindturbiner i Lappland i Nord-Sverige. Foto: Johannes Jansson / norden.org via Wikimedia Commons (cc by 2.5 dk).

Det er ikke bare i Norge at politikere og staten har tatt over nærings­utviklingen gjennom å bestemme hva som er fremtidens industri, hva som skal produseres og hvordan det skal produseres etter plan­økonomiske prinsipper. Også Sverige har gått «all in» på det grønne skiftet og satset på vindkraft og «grønt stål» basert på hydrogen som energibærer. Nå er det ikke lenger mulig å kamuflere de katastrofale økonomiske tallene dette har ført til.

Totalt økonomisk vindkraft­sammenbrudd i Nord-Sverige

Inntil nylig ble Sverige fremhevet som kanskje Europas mest attraktive land for investering i vindkraft. Kombinasjonen av (tilsyne­latende) politisk stabilitet, gode vind­ressurser og en lovet industri­boom i nord gjorde Sverige til en favoritt for såkalt grønne investeringer.

Sverige ble derfor definert som et nøkkelmarked for utviklere av vind­kraft­prosjekter, så som OX2 og Ørsted, og svenske energi­myndig­heter reklamerte med at land­basert vindkraft ville være den mest kostnads­effektive kraft­formen av alle – basert på tall fra vind­kraft­industrien selv. For det er altså vind­kraft­selgerne selv som leverer tall, data og forut­setningene som vind­kraft­politikken bygger på.

Men akkurat som varslerne advarte om, går det slett ikke som de «visjonære» så for seg: Sverige har tidvis fått ekstremt lave og negative strømpriser. Etter­spørselen etter vindkraft har sviktet, og utbygging av strøm­nettet har stort etterslep. Det hindrer tilgang til markedene i Sør-Sverige – dessuten er distansen for stor. I tillegg har vind­kraften medført eksploderende balanserings­kostnader, så resultatet var uunngåelig:

Nå skriver affars­varlden.se om en avgrunnsdyp krise for vindkraft i nord: «Ingen tjener penger.» Investorer prøver nå å dumpe tapsbringende vindkraft i Nord-Sverige – men det finnes ingen kjøpere. En aktør sier markeds­situasjonen i Sverige er «absurd» og bemerker at desperate aktører nå gir bort prosjekter. «Det er i utgangs­punktet ingen verdi i dagens marked».

Alle vindparker er til salgs, men ingen vil kjøpe

Det er ikke lønnsomt hverken å investere i eller drifte eksisterende vindparker i Sverige. Og siden alt dette var 100 prosent forutsigelig, prøver de som sitter igjen med svarteper, å selge de tapsbringende vindparkene til rekordlave priser. Men alle med analytiske evner så dette komme, og derfor finnes det ingen kjøpere. Derav følger at alle nye prosjekter blir stoppet, og de nåværende vil gå konkurs, for forretnings­mulig­hetene ser heller ikke ut til å bli bedre.

Da bransje­organisasjonen Energi­företagen nylig presenterte statistikk for de siste seks månedene, ble det opplyst at antallet timer med ekstremt lave priser eller minuspriser har doblet seg i Nord-Sverige, mens prisene har steget i de sørlige delene. Da gjenstår bare at mainstream-media begynner å stille det helt avgjørende spørsmålet som skulle vært stilt for 20 år siden:

Hvorfor har politikere satset fremtiden på kraftverk som leverer produktet sitt bare 27 prosent av tiden, som skaper ødeleggende balanserings­kostnader og i tillegg er avhengige av skyhøye strømpriser for å gå med overskudd? Hvem og hva fikk politikerne til å kjøpe den løsningen i stedet for alternativene? Det er der den ubehagelige mistanken om grov korrupsjon sniker seg frem som eneste logiske forklaring.

Katastrofetall for grønt stål

Men det er ikke bare vindparkene og batteri­eventyret Northvolt som går nedenom i Sveriges grønne skifte: Politikernes tilsvarende store satsning på «grønt stål» er også i bratt utforbakke. Forretnings­ideen til det politiske luftslottet H2 Green Steel (H2GS) er å lage «klimastål» ved at koks som energikilde erstattes av hydrogen produsert ved hjelp av fornybar elektrisitet.

Også her (som med resten av klimatiltakene) bestemte politikere seg for å hoppe over småskala­forsøk og heller gå rett på storskala, for en dresskledd smarting sa at dét var lurt. Det er nemlig dét som skulle til for å utløse massive subsidier til Harald Mix i Vargas Holding. Selskapet valgte Norra Svartbyn i Boden i Nord-Sverige som plassering av stålverket med kapasitet på 2,5 millioner tonn per år og 1500 lovede arbeids­plasser.

H2GS AB har allerede mottatt 75 milliarder svenske kroner i investeringer for å lage stål som er nøyaktig likt alt annet stål, bortsett fra en kostbar grønn metaverdi som gir det skyhøy pris og ingen kunder. Og hva gjorde grønne aksje­ryttere når de enorme tapene ble over­tydelige og kritikken økte sommeren 2024? Innrømmet de fadesen? Nei. Lagde de en ny forretnings­modell som kunne forklare hvordan dette noensinne skulle kunne gå med overskudd? Nei.

De toppet «visjonene og de hårete målene» ved å endre selskapets navn til Stegra, «for å reflektere selskapets bredere ambisjoner om å avkarbonisere hele verdikjeder, ikke bare stål­produksjon.» For det er en kjent sak at når man mangler økonomiske forklarings­modeller, er det bare å omprofilere selskapet og be om mer penger til driften.

Gigantiske tap gir stor optimisme

I 2024 sikret Stegra seg 8 milliarder fra private investorer, samme beløp i lån, samt ytterligere 1,2 milliarder i statlig støtte via Industrilivet. EU har også bidratt med milliarder. Normale selskap ville finne et tap på to milliarder litt bekymrings­verdig, men ikke grønn industri: I et intervju med Dagens Industri sier selskapets administrerende direktør Henrik Henriksson at de økende tapene faktisk er et tegn på suksess.

– Hvis vi hadde hatt 3 milliarder i tap, ville det vært et positivt signal. Jo mer vi bruker og jo raskere vi kan bevilge penger, desto bedre går prosjektet.

Stegras pressesjef Karin Hallstan mener at selskapet absolutt har rett til å søke fortsatt og ytterligere støtte, og viser til et EU-vedtak som hun mener åpner for ytterligere statlig kapital til den milliard­store taps­investeringen i grønt stål – som altså er en forretnings­modell klekket ut av grønne politikere, og som grønne politikere subsidierer for å virkeliggjøre.

Akkurat som for Mo i Rana, som satset alt på løftene om batteri­fabrikk, sliter Boden kommune med resultatene av den grønne gruppe­tenkningen. Kommunens gjeld har økt fra 80 millioner til 1,5 milliarder SEK siden 2017 – uten at skatte­inntektene har fulgt med i samme tempo.

Arbeidsledigheten har holdt seg høy, og de tusenvis av arbeids­plassene har latt vente på seg. Men snart blir det en suksess, altså. Man må bare ha enda større visjoner, enda mer hårete mål og kaste enda mer penger på grønne forretnings­menn som lover å redde kloden. Hva kan gå galt?

Kjøp «Et varslet energisjokk»!