Det tok ikke lang tid. Keir Starmer hadde knapt fått satt seg i statsminister­stolen før de første signalene kom: Skattene skal opp, pengebruken skal øke, og det offentlige apparatet skal vokse. «Ansvarlighet», kaller de det. «Rettferdig fordeling». Men bak de velklingende slagordene skjuler det seg en økonomisk utvikling som i realiteten handler om en stadig mer overstyrt befolkning – og en politisk klasse som rykker stadig lenger unna folk flest. Innen Starmers regjeringstid er omme, kan landet være bankerott.

Labour gikk til valg på stabilitet og trygg styring, og fikk tilliten fra millioner av briter som er slitne etter år med kaos og konservativ vingling. Men det velgerne nå får, er en gammel og velkjent resept: økte skatter, ekspanderende velferdsstat og en økonomi som styres ovenfra – tilsynelatende uten forståelse for hvordan verdiskapning faktisk skjer.

Storbritannias statsgjeld har bikket 100 % av BNP. Det burde være et varsku. I stedet brukes det som et argument for mer kontroll, mer stat og høyere skatter for «de rike». Men det finnes ikke nok rike i Storbritannia til å dekke over underskuddene, og de rikeste har allerede reist sin kos. Når skattebyrden økes, rammer det ikke bare «de velstående» – det treffer småbedrifter, familier, gründere, bønder og arbeidere som prøver å holde hodet over vannet. Det er disse menneskene som bygger økonomien, men som nå gradvis mister både motivasjon og frihet.

Advarsel fra IMF

Rachel Reeves, Labour-regjeringens finansminister, blir nå advart av IMF om å kutte i statsgjelden. Skattene må opp, for å kutte i statlige utgifter er upopulært hos Labours backbenchere. Forslagene fra IMF er at britene skal begynne å betale for helsetjenester, men dette er en hellig ku for de fleste i britisk politikk. Det mest sannsynlige er økte skatter. I praksis betyr det at staten skal vokse, mens privat sektor kveles av byråkrati, reguleringer og skattepress.

Storbritannia har enn så lenge unngått formuesskatt, men nå går det rykter om at den er på vei også hit. Alt dette i en tid hvor Storbritannia desperat trenger investeringer, innovasjon og verdiskapning. For hva skjer med et land der stadig færre har insentiver til å skape noe? I en tid hvor Storbritannia trenger mot til å gå i en ny retning, velger regjeringen å gå i en retning som sementerer utviklingen. Når skattepresset overgår et visst nivå, synker skatteinntektene, fordi de som beskattes hardest, rømmer landet, og fordi det reduserer økonomisk aktivitet generelt. Resultatet er et fattigere Storbritannia.

Jeg har flere ganger advart mot hvordan vestlige politikere bruker kriser som påskudd for å utvide statens kontroll. Vi så det under pandemien. Nå ser vi det igjen, i økonomiens navn. Det Starmer driver med, er ikke gjenoppbygging – det er omfordeling uten vekst, og styring uten kontakt med virkeligheten – rett mot avgrunnen. Storbritannia vil gå fra å være et land der det meste stort sett fungerer, til et land som ikke makter å tilby adekvate helsetjenester, utdanning og infrastruktur. Veikvaliteten er blant Europas dårligste – hullene i veiene er et symbol på et land som faller fra hverandre.

Og midt i dette skyves stadig mer makt over til et voksende byråkrati som ingen har valgt. Lokale myndigheter, NGO-er og eksperter får stadig større plass, mens vanlige briter føler seg fremmedgjort i eget land. Ytringsfriheten kveles – så sent som for noen dager siden trådte den nye «Digital Services Act» i kraft, og Free Speech Union melder allerede om at flere videoer på X er blitt sensurert for brukere i Storbritannia. Innbyggerne skal skjermes mot virkeligheten, men virkeligheten eksisterer likevel.

Staten gir, staten tar

Økonomien under Starmer er ikke et spørsmål om verdiskaping, men om fordeling og kontroll. En økonomisk politikk der staten gir og staten tar – og individets rolle blir redusert til å betale regningen. Et godt eksempel er den britiske bonden. Starmer-regjeringen valgte å introdusere arveavgift på britiske gårdsbruk, og det blir spådd at skatten vil føre til masse­nedleggelser av gårdsbruk i årene som kommer, da mange ikke har råd til å betale den. 6000 gårder har allerede blitt lagt ned i år, et rekordhøyt antall. Selvforsyningsgraden (som er omtrent femti prosent) vil gå ned, og potensialet for billige oppkjøp av arealer som kan brukes til å opprette enda flere solenergi-parker, vil gå opp.

Så kan man spørre: Hva skjer når folk innser at de har stemt på mer av det samme, bare i ny innpakning? Tory-partiet tok skattetrykket til det høyeste på 70 år. Men det Starmer nå tilbyr, er ikke veien ut av krisen – det er en akselerasjon av den. Oppslutningen til Keir Starmer og hans regjering er allerede rekordlav. Reform UK seiler opp som et håpefullt alternativ. På siste meningsmåling får Reform hele 34 prosents oppslutning, mot Labours 20 prosent. Det er en oppgang på fire prosentpoeng siden forrige måling. Hver fadese Starmer og co. presenterer, skyter fart i fremgangen til Nigel Farage.

Men hva slags økonomi vil Farage måtte rydde opp i? Det vil ikke bli noen dans på roser, det er sikkert, og Starmer har fortsatt god tid til å fortsette den destruktive utviklingen. Innvandringen, som seiler opp som den viktigste saken for britiske velgere, fortsetter for fullt – både den lovlige og den ulovlige – og med det øker utgiftene. Skattebetalerne vil få en byrde de ikke vil makte å bære.

Innen Starmer gir tøylene videre om fem år, kan den tidligere så stolte «britiske løven» være redusert til en liten pusekatt.