Det finnes måter å ødelegge et land på som er brutale, raske og voldelige. Og så finnes det den norske måten: stille, systematisk og forkledd som ansvarlighet. Du lar en politisk klasse melde landet inn i overnasjonale strukturer, vedtar noen kabler, lenker kraftsystemet til et fremmed marked – og lar folket sitte igjen med regningen. Resultatet er det samme: tap av suverenitet, svekket økonomi og en befolkning som står maktesløs og undres over hva som egentlig skjedde.

Den pågående strømkrisen i Norge er ikke et uhell. Den er resultatet av politiske beslutninger tatt over tid, på tvers av partier, og mot bedre vitende. Vi har ikke havnet i dette uføret fordi vi har for lite strøm – men fordi vi har for lite lederskap.

Forstå dette: Norge har fortsatt billig, ren og fornybar vannkraft i verdensklasse. Det vi ikke har, er politikere som evner eller ønsker å styre den i nasjonal interesse. De styrer etter EU-kommisjonens føringer, markedsfundamentalismens dogmer og konsulentindustriens PowerPoint-presentasjoner.

Folkets interesser? Forstyrrende støy. Lokalt eierskap og sosial kontrakt? En anakronisme. Det som før var en selvfølge – at nasjonens energiressurser skulle tjene egne borgere – er i dag et «problem» som må justeres bort for å tekkes overnasjonale reguleringer og utenlandske investorer.

Man kan lure: Hvordan kunne en nasjon med så stor naturformue bli styrt av folk som gir den bort? Hvordan kunne en energinasjon importere strømpriser fra Kontinentet, og deretter late som om dette var en naturlov?

Svaret er enkelt: Vi ble et land styrt av politikere som ikke lenger ser på Norge som en nasjonal enhet med egne interesser, men som en brikke i et større spill. De er lojale – ikke mot sitt eget folk, men mot strukturer utenfor vår kontroll: EU, EØS, ACER, klimapolitikkens globale maskineri.

Og fordi ingen av de ansvarlige partiene tør å gjøre opprør, forblir politikken den samme uansett hvem som styrer. Høyre legger kabler. Ap nekter å si dem opp. FrP støtter liberaliseringen. KrF ber til Gud og håper det går bra.

Når regjeringen hevder at de «ikke kunne gjøre noe» med strømprisene, lyver de. Frankrike har gjort det. Spania har gjort det. Til og med EU tillater det. Men Norge, med sin særegne kombinasjon av energioverflod og underdanighet, gjør ingen verdens ting. Det handler ikke om hva man kan – det handler om hva man tør.

Og man tør ikke, fordi hele det politiske sjiktet er gjennomsyret av lydighet: lydighet mot avtaler de selv har inngått uten demokratisk forankring, lydighet mot «internasjonale forpliktelser», lydighet mot ideen om at suverenitet er farlig, og at nasjonalt handlingsrom umoderne.

På 1960- og -70-tallet hadde vi ledere som forsto verdien av å eie og styre egne ressurser. Oljefondet, kraftregimene, vannkraftkommunenes rettigheter – alt ble bygget opp med tanke på å sikre nasjonal kontroll og rettferdig fordeling. Man snakket den gang om folkets ressurser. I dag snakker man om «grønne markeder» og «klimainvestorer».

Dagens politikere har ikke bygget noe. De har avviklet. De har liberalisert, outsourcet, tilrettelagt og undertegnet. De er ikke ledere, men funksjonærer – mellomledere for et system der det ikke lenger finnes rom for folkelig forankring eller prinsipiell motstand.

Norge kunne med ett års varsel si opp kabelavtalen med Storbritannia. Den står utenfor EU, og avtalen er oppsigelig. Det gjøres ikke. Norge kunne ha bedt om reforhandling med Tyskland. Det skjer ikke. Norge kunne ha brukt sitt enorme energipolitiske fortrinn til å kreve særordninger i EØS. Det forsøkes ikke.

Det er ikke teknisk umulig. Det er bare politisk uønsket. For norske styringspartier er ikke lenger opptatt av å styre – de er opptatt av å «forvalte forpliktelser» som de selv har pådratt landet.

Og når de blir presset, gjør de som Støre: innrømmer at de kunne ha gjort noe – men valgte å la være.

Spørsmålet nå er ikke bare hvordan vi reverserer denne politikken. Spørsmålet er hva slags land vi egentlig vil være. Skal Norge være en råvarebase for EUs behov? Skal kraften vår prises etter tyske feilvurderinger og britisk energikaos? Skal folk i Alta, Notodden og Kristiansand fryse om vinteren fordi noen i Brussel har bestemt at det er «riktig»?

Eller skal vi reise oss og kreve nasjonal kontroll, politisk ansvarlighet og en slutt på dette kollektive knefallet?

Først må vi erkjenne det åpenbare: Dette handler ikke om kraftkabler, tekniske løsninger eller støtteordninger. Det handler om hvem som styrer landet. Og hvem de styrer for.

Vi har et valg. Ikke bare i stemmelokalene, men i tankene våre, i samtalene rundt bordet og i motet til å si høyt: Dette er ikke lenger til å leve med. Dette må vi ta tilbake.