Etter flere års omtolkning av olsoks­feiringen advarer de katolske biskopene Erik Varden og Fredrik Hansen mot en under­graving av Norges nasjonal­helgen og hans betydning for landet.

På tirsdag, Olavs dødsdag, ble det holdt tradisjonell katolsk høymesse i Nidaros­domen under biskop Erik Varden. Dagen etter gikk den atskillig mer sekulariserte olsok­feiringen i Trondheim av stabelen. Da inntok gedigne afrikanske dyre­figurer i klima­kamp vår nasjonal­katedral. Temaet for Olavsfest 2025 er rett og slett «flukt», noe som visstnok går som en rød tråd gjennom Afrikas dyreliv, samisk joik, homo-liv og migrasjon. Uansett leter man forgjeves etter en forbindelse til den norske kongen Olav Haraldsson, som kristnet landet og ble Norges verne­helgen. I den grad Olav selv får en plass i disse feiringene, blir han latterlig­gjort og kritisert.

Mobbing av Olav – og folket

Biskop Erik Varden kommenterte situasjonen fra prekestolen:

«Det er, underlig nok, blitt god tone, selv i kristen­heten her til lands, å rakke ned på Olavs kristne hensikt. Det hevdes, selv her i huset, fra folk som har vært på guidede turer, at Olav kun var en maktsyk despot som selvisk turet frem over folk, sånn at de aldeles fikk nok og hugget ham ned på Stiklestad.»

Biskopen etterlyser større historisk og åndelig dybde når man omtaler mannen som kristnet Norge og døde som martyr ved Stiklestad. Varden har en doktorgrad i historisk teologi fra Cambridge. Det gir en viss vekt til ordene hans.

«Det som skjer her, er mobbing med tilbake­virkende kraft av hele Norges befolkning på 1000-tallet», fortsatte Varden i sin preken.

Man trenger hverken være katolsk eller ta stilling til kong Olav som helgen for å se hvor dette bærer: I en tid med allmenn historisk glemsel vender vi oss ikke bare bort fra en av norges­historiens mest avgjørende skikkelser, men også bort fra de menn og kvinner som gikk før oss og bygde landet. Å forkaste vår egen historie er en form for selv­utslettelse, og ved olsok – som ved andre flagg- og hellig­dager – bevitner vi en konstant og systematisk nedrakking av vår historie og kulturarv.

I mellomtiden, i sin olsokpreken fra St. Olavs­kirken i Oslo, minnet biskop Fredrik Hansen om hva helgen­kongen faktisk forsøkte å bygge i Norge:

«Han søkte å oppreise i vårt folk et sant kristent samfunn, et fellesskap bygd på og veiledet av evangeliets verdier.»

Prekenen var ikke en kommentar til konkrete hendelser i årets Olavsfest, men formidlet et tydelig budskap om Olavs rolle i kristningen og samfunns­byggingen av Norge:

«Dette kommer til uttrykk i kristen­retten – den lovform og statsform som Olav satte på plass i Norge – for at Jesus skulle være det prinsipp som preget vårt land. De svake og syke skulle beskyttes, familien trygges som samfunnets grunnsten, og Jesus skulle være opphavet til det norske folk og samfunn», sa biskop Hansen til sin katolske menighet.

De nye helgenene

I den uopphørlige sekulariseringen av Den norske kirke har imidlertid kristen barm­hjertig­het og neste­kjærlig­het blitt pervertert og forvrengt til å fremme politiske budskap. Årets olsok­feiring føyer seg inn i et mønster. I 2023 ble Olavsfest dominert av Amal, en syrisk flyktning­dukke brukt som symbolsk midtpunkt for migrasjons­kampanjer. Festivalens kunstneriske leder, Amir Nizar Zuabi, er kjent for sitt arbeid knyttet til palestinsk nasjonalisme og post­koloniale temaer. Samme år rapporterte Document.no at festivalen brukte betydelige offentlige midler på arrangementer med tydelig politisk slagside – særlig knyttet til asyl og migrasjon. Men politiseringen stanser ikke der. Alle de moderne offer­gruppene blir løftet frem og hedret. Helgener og helter er byttet ut med nye.

Norges største feiring av vår kristne arv har i flere år blitt åpnet av muslimske frontfigurer. Blasfemi og skeiv ideologi er også godt representert. I fjor med forestillingen «Slaget på Testiklestad», hvor Herren fiser over folket. I år med den skeive performance­artisten Nils Beck.

Det skorter ikke på absurditeter og fornærmelser i måten vi minnes Olav på i dagens Norge. Det er atskillig å kritisere, og det gjør da også en gjeste­skribent i Vårt Land, første­amanuensis Gyrid Gunnes. Noen dager etter Biskop Vardens olsok­preken våknet Gunnes til dåd og slo hardt i bordet. Mot biskopen.

«Som prest i Den norske kirke, teolog og akademiker innenfor teologi, er det makt­påliggende å imøtegå Vardens standpunkt, og sammen­hengen dette fremsettes i», skriver hun under tittelen: «Slik skal ikke kirkelige toppledere oppføre seg».

Gunnes går deretter til sakens kjerne, som trolig gikk de fleste hus forbi:

«Den katolske biskopen i Trondheim, Erik Varden, utnytter sin makt som predikant til å kritisere en gruppe arbeids­takere som – gitt rammen kritikken fremsettes i – ikke kunne forsvare seg mot kritikken.»

For å understreke det glade vanvidd: Fra det som en gang gikk for å være kristen presse, reiser det seg altså omsider et hærskrik – ikke for Olav den hellige, ikke for kristen­folk, ikke for norsk historie og arv, men for en innbilt fornærmelse mot turist­guidene i Nidaros­domen. Ut av hele den høytidelige olsok­messens fulle budskap om Olav var det dette hun valgte å skrive om. Ut av den påfølgende Olavsfesten, med assosiasjoner til Romer­rikets siste dager, er det biskop Vardens opptreden Gunnes – en «teolog, feminist og forfatter» – finner kritikk­verdig.

Hva slags samfunn bygger vi?

Biskop Fredrik Hansens preken utfordret menigheten til å stille seg spørsmålet om vi i dag bygger videre på det Olav grunnla – eller om vi river det ned:

«Er dette det samfunnet vi ser rundt oss, som vi bidrar til? Eller er vårt samfunn sakte på vei tilbake til det samfunn som Olav søkte å endre? Et samfunn hvor det er den sterkes rett, hvor gull og glitter er det eneste som teller og det eneste som gir verd?»

Spørsmålet er verdt å stille. Vi er blitt et folk som rolig betrakter egen arv bli hånet og utradert. Kan vi lenger kalle oss kristne, eller må vi kristnes på nytt? Kanskje vi aldri ble helt kristnet og er «sakte på vei tilbake» til å bli barbarer igjen? Biskop Hansens avslutning på olsok­prekenen runger med tusen års kraft:

«Be for oss, Hellig Olav, Norges evige konge.»

Det kan vi sannelig trenge.