Den økende kriminaliteten og ukontrollert innvandring fører til en politisk bølge som det etablerte britiske systemet ikke klarer å demme opp for.

What a difference a year makes.

Slik innleder James Frayne en kommentar i The Telegraph, men han burde vel sagt five years, ten years or thirthy years?

Han snakker om volden rundt fjorårets protester, som krevde en strengere reaksjon fra staten.

4. august i fjor innledet den nyvalgte statsministeren Sir Keir Starmer sin uttalelse om opptøyene med å si:

– Jeg fordømmer på det sterkeste det høyreekstreme voldelige opptrinnet vi har vært vitne til i helgen. Jeg har ingen betenkeligheter med å kalle dette for det det er: høyreekstrem vold.

Dette dreier seg om briter som mislikte at døtrene deres ble voldtatt eller drept, som i Southport. Starmer sier til sine borgere: Såpass må du bare tåle.

Demonstrasjoner sprer seg over hele landet, og Labour-politikere later som om de forstår demonstrantenes bekymringer, særlig om masseinnvandring.

Visestatsminister Angela Rayner sa nylig at «økonomisk usikkerhet, den raske avindustrialiseringen, innvandringen og virkningene på lokalsamfunn og offentlige tjenester […] har en dyptgripende innvirkning på samfunnet», og at «høy innvandring de siste ti årene, inkludert ulovlig innvandring […], har hatt en innvirkning på vårt sosiale nettverk og vår sosiale sammenheng».

Men for noen år siden sa Rayner at Reform UK var et «rasistisk parti» fordi de ønsket å gjøre noe med masseinnvandringen.

Hva ligger bak endringen? Man kan se konsekvensene i denne videoen. Det er konflikt i luften i flere britiske byer.

Arbeiderklassen har valget

Reform vokser voldsomt, og dette forandrer politikken.
Reform er på vei inn i regjeringen. Den hvite arbeiderklassen er i ferd med å få politisk makt i Storbritannia, og de får støtte fra mange med en annen hudfarge som også misliker fattigdom og kriminalitet.

De etablerte partiene har både sviktet og tapt arbeiderklassen.

Reforms primære fokus er innvandring, som ingen ordinære briter setter pris på. I tillegg utnytter de den offentlige misnøyen med andre viktige spørsmål, særlig kriminalitet, svikt i offentlige tjenester og økonomi.

Arbeiderklassefolk som ikke har mulighet til å benytte seg av private tjenester, selv ikke sporadisk, sliter desperat med å få tilgang til det offentlige helsevesenet.

Mange er oppriktig redde for hvordan de skal klare seg ved langvarig sykdom eller de daglige utfordringene ved å bli eldre.

Data fra Office for National Statistics denne uken viste at den britiske befolkningen økte med mer enn 700.000 i året frem til juni 2024, den nest største økningen siden registreringene startet i 1949, noe som vil ha bidratt til disse bekymringene.

Det er disse følelsene som kan endre politikken og maktforholdene i Storbritannia.

Misnøye med Tories og Labour

De største partiene og deres ledende politikere får skylden.
I en meningsmåling gjennomført av Public First beskrev en deltaker fra arbeiderklassen Storbritannia som «en kruttønne; det er mange oppdemmede følelser og frustrasjon for øyeblikket».

Om protestene, som har funnet sted utenfor migranthoteller over hele landet, sa en annen deltaker:

– Det er der de bor, og de får massevis av ukjente mennesker inn. Det er ikke rasistisk, du er bare bekymret for sikkerheten din.

En annen kommentar:

– Det må skje en omstart, og de må ta tak i dette. Folk må føle seg trygge i sine lokalsamfunn.

Men i dagens Europa er det vel høyreekstremt å be om trygghet for sine egne barn i gatene mellom hjemmet, skolen og fotballbanen?

En ung mann fra de lavere klasser sier rett ut hva problemene består av:

– Labour, fordi de er drittsekker; de gir faen i oss; Starmer er en jævel.

Fotballfans fornærmer Starmer fra tribunene, de har fått nok. Og de er mange i fotballens hjemland. «Starmer is a wanker» sang britiske fans fra tribunen. Starmer og politikk var merkelig nok i fansenes tanker under en landskamp.

Og meningsmålingene tegner et dystert bilde for Starmers Labour.

Både De konservative og Labour mister tilliten hos arbeiderklassen, etter endeløse år med svik. Dette til fordel for Reform, som ennå ikke har hatt makt til å ødelegge alt.

Forskning tyder på at sinnet øker. På YouGovs tracker har andelen arbeiderklassefolk som er enige i at ingen av de største partiene representerer deres prioriteringer og verdier, steget fra 42 prosent i 2019 til 56 prosent i juni 2025. I samme periode falt andelen som sier at minst ett parti representerer deres prioriteringer og verdier fra 35 prosent til 24 prosent.

Statsråder som ikke har peiling

Arbeiderklassevelgerne føler seg sviktet av Tory-partiet, og ser ingen hjelp i Labour. Akkurat slik vi opplever det i Norge.

Labours strateger ser på Reform som sin viktigste motstander. Kanskje de burde sett på britisk økonomisk kollaps som en viktigere motstander?

Labour later til å ha satt seg fore å fremmedgjøre seg for arbeiderklassevelgerne. De lar døtrene sine voldtas av grooming-gjenger og sønnene sine bankes opp eller drepes av gjengvold. Overklassen rammes ikke i like stor grad, de bor selvsagt bak mur og lås i områder uten voldelige innvandrere.

Det nye postmoderne klasseskillet går mellom dem som har råd til å rømme fra konsekvensene av masseinnvandringen og dem som må ofre sine barn.

Politikere anses som late, folk som kun bryr seg om seg selv. Hvem tror egentlig folk som Gaute Skjervø vil hjelpe dem i en krise? Eller Keir Starmer?

Britiske folk fra arbeiderklassen gjør motstand. De er ikke høyreekstreme eller radikale når de demonstrerer etter at tre jenter under ti år blir slaktet på en dans. Det bør være forståelig at folk reagerer når en kar fra Etiopia begår seksuelle overgrep mot en liten jente kun åtte dager etter å ha ankommet ulovlig til The Sceptered Isles.

Det er ikke kun «arbeiderklassen» som reagerer, men også folk fra lavere middelklasse.

Venstreorienterte politikere og kommentatorer skylder på white rage, uten å akseptere at de faktisk har en grunn til å være rasende. Ingen viser evne til å løse eksisterende problemer, men de lover å løse dette «på sikt».

Ingen briter tror på slike løfter. Realiteten er at sinnet blant hvite arbeidere gjennom 25 år, med vekslende styrke har vært drevet av fiendtlighet mot masseinnvandring. Tror noen at politikere bryr seg?

Min redaktør Hans Rustad sier at det allerede pågår en småskala borgerkrig i Europa. Jeg er usikker på om jeg er enig, siden jeg mest forventer en ren underkastelse, men han har et poeng. Og hvis en europeisk borgerkrig skal starte, så er det enten briter eller franskmenn som stiller i første linje.

De engelske borgerkrigene, en serie konflikter som hovedsakelig fant sted mellom 1642 og 1651, var en periode med intense politiske og sosiale omveltninger i England, Skottland og Irland. Disse krigene hadde sin opprinnelse i en maktkamp mellom kong Karl I og Parlamentet, drevet av religiøse og økonomiske spenninger.

Dette var altså før Storbritannia ble dannet i 1707. Frankrike opplevde sin revolusjon fra 1789, og det endte ikke godt.

Israel, som er vår frontlinje, er under massivt angrep, og politikerne i Norge, Storbritannia og Frankrike støtter FN og heier på Hamas. De forstår ikke at våre land er de neste ofrene. Eller kanskje de rett og slett ikke bryr seg ..?

Kjøp «Europas underlige død»!