Kinas president Xi Jinping møter EU-rådets president Antonio Costa og EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen i Folkets store hall i Beijing den 24. juli 2025. Foto: Xie Huanchi / Xinhua via AP / NTB.

I 1995 hadde pålitelige økonomiske prognoser beregnet at Danmarks eldrebefolkning over 60 år ville vokse med 50 prosent frem mot 2025. Fra én million i 1995 til 1,5 millioner i 2025, og to millioner i 2040. Regjeringen og Folketinget fikk muligheten til å planlegge samfunnsutviklingen slik at det moderne Danmark kunne møte det økende behovet for omsorg, pleie og service fra den voksende eldrebefolkningen. Det var behov for flere og bedre sykehjem, med innslag av private servicefirmaer. Det var også behov for bedre sykehjem, ettersom den fremtidige eldrebefolkningen ville kreve en tilfredsstillende pensjonsstandard etter hvert som levestandarden i samfunnet ble bedre. Det var behov for flere leger og sykepleiere som spesialiserte seg på eldresykdommer, særlig kreft, leddgikt og demens. Det ville også være behov for bedre dekning av fysioterapi for eldre. Endelig ville det være et økende behov for hjelpepleiere og hjemmesykepleiere som kunne utdannes kontinuerlig i takt med den økende etterspørselen.

Det politiske svaret har vært at vi i dag har akutt mangel på leger og sykepleiere, lange ventetider på sykehusene, den ene skandalen og rapporten om omsorgssvikt på sykehjem etter den andre, altfor få assistenter i pleie- og omsorgssektoren, men stadig flere ansatte til å planlegge, rapportere og kontrollere de altfor få «varme hendene». Dette er bare ett eksempel på at våre politikere vegrer seg for å sette seg mål og legge planer for den langsiktige samfunnsutviklingen i Danmark. Enten det dreier seg om å bygge broer, etablere et effektivt forsvar, en bærekraftig innvandringspolitikk eller eldreomsorg, velger politikerne ikke å handle, men å reagere og først ta affære når problemene er blitt akutt truende og tydelige for alle. Strategisk langtidsplanlegging for det danske samfunnet er tabu for både politikere, medier og befolkningen generelt. Vi har det fint med å asfaltere veien foran oss mens vi kjører sakte fremover. Og dette gjelder også i EU-sammenheng.

Danmark har nå formannskapet i EU og burde ha mot til å stille de forbudte spørsmålene og reise en dynamisk og omfattende debatt i hele unionen: Hvordan skal EU se ut om 20 år? Hvordan får vi bukt med det demokratiske underskuddet i unionen, der verken kommisjonen eller ministerrådet er folkevalgt, men utnevnt av de nasjonale regjeringene? Bør EU-parlamentet, i motsetning til i dag, ha rett til å foreslå lovgivning? Er det flertall for en reell føderal EU-stat etter amerikansk modell, eller bør EU avpolitiseres og begrenses til europeisk samarbeid om tekniske standarder, handel, trafikk og konkurranseregulering?

Disse avgjørende spørsmålene om fellesskapets fremtid er ikke bare forbudt, men også døde for politikere og medier. Men ikke for kommisjonen, som i motsetning til medlemslandene vet hva den vil og hvordan den skal komme dit. EU-kommisjonen har nettopp lagt frem sitt langtidsbudsjett for EU frem til 2034, og det er klare svar på de forbudte spørsmålene. I mange år har kommisjonen jobbet målbevisst, men diskré, skritt for skritt for å sentralisere mest mulig makt på toppen av EU, og samtidig avvæpne medlemslandenes politiske autoritet og suverenitet. Kommisjonen føler seg nå så sterk at den ikke lenger trenger å smugle sentraliseringsplanene inn bakveien, De går nå gjennom inngangsdøren i full offentlighet. EUs langtidsbudsjett viser tydelig at kommisjonen har til hensikt å ta kontroll over unionens finanspolitikk, det vil si retten til å kreve inn skatter og offentlige utgifter. Kommisjonen ønsker å etablere et EU-forsvar, noe som bare er mulig dersom kommisjonen overtar ansvaret for den europeiske delen av NATO, på samme måte som USAs president og kongress har ansvaret for USAs NATO-opprustning. Kommisjonens langsiktige planer tar sikte på at EU skal overta det overordnede ansvaret for innvandring og integrasjon, forskning og konkurranseutvikling, samt miljø- og klimapolitikk.

Kommisjonens 2034-budsjett har naturlig nok blitt møtt med avmålte protester og motstand i en rekke medlemsland der statslederne er folkevalgte og ønsker å bli gjenvalgt. De fleste EU-landene sliter med store underskudd på statsbudsjettet og har stramme lånebegrensninger. EU-budsjettet betyr økt skattetrykk i medlemslandene, noe som ikke er veien å gå for et gjenvalg som statsminister. Næringslivet roper også varsko fordi en del av EUs økende sentralisering av finansieringen innebærer en direkte EU-selskapsskatt på alle unionens store og mellomstore bedrifter, samt føderal klimatoll og en rekke andre avgifter.

Hvis ikke Danmark med sitt formannskap har mot og ansvar til å stille de forbudte, men nødvendige spørsmålene som innleder en skjellsettende debatt om EUs fremtid, ender det opp som det pleier. Protestene mot EUs føderale planer vil stilne, og vi vil gradvis bevege oss nærmere en reell europeisk statsdannelse. Men uten en tilsvarende demokratisering av EU, for ingen tør røre ved det kollapsede demokratiet, der EU-parlamentet ikke har lov til å fremme lovforslag, der verken EU-regjeringen – kommisjonen – eller unionens høyeste myndighet, ministerrådet, er valgt av EU-folket.

Danske politikere drømmer alle om en fremtredende EU-post som høydepunkt i karrieren og er derfor enige om ikke å provosere Brussel, men i stedet holde seg til det gamle ordtaket om at det er farlig å røre den sovende hunden. EUs fremtid er det andre som skal ta seg av.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!