Ansatte som er blitt oppsagt fra det amerikanske utenriksdepartementet, triller pappesker bort fra departementsbygningen i Washington D.C. den 11. juli 2025. Foto: Manuel Balce Ceneta / AP / NTB.

I 1883, da Pendleton-loven ble vedtatt og den amerikanske stats­forvaltningen ble opprettet, virket det nok ikke som noen stor sak. Den glemte Chester A. Arthur var president. Frykten for å bli myrdet som sin forgjenger James Garfield overbeviste ham om å gi sin støtte til loven. Argumentet for vedtaket var at regjeringen trengte fagfolk med institusjonell kunnskap. Teknikere var i ferd med å forandre verden, så hvorfor ikke regjeringen også?

Vitenskap og ingeniørkunst var det nye store – elektrisitet, stålbroer, telegraf­kommunikasjon, forbrennings­motorer, fotografi –, så det var klart at offentlige anliggender trengte samme nivå av ekspertise. Hvem kunne benekte at en stats­administrasjon kunne gjøre en bedre jobb enn slektninger og forretnings­partnere av profesjonelle politikere?

Det var sånn det begynte. Det som en gang ble kalt en regjering av, ved og for folket, ble latterlig­gjort som et håpløst korrupt system for utdeling av embeter, og uttrykket spoils system vitnet om genial markeds­føring. Så dette ble veltet til fordel for ansettelser «basert på fortjeneste» hos den utøvende makt, der staben ennå hverken var permanent eller stor – men kamelen hadde nå fått nesen inn i teltet, som det heter i det gamle ordtaket.

Gjennom to verdenskriger og den store depresjonen, og siden den kalde krigen, var det som kom ut i den andre enden, noe grunnlovs­fedrene aldri hadde forestilt seg. Vi fikk enorme styrings­systemer i gigantiske byråkratier bemannet med ansatte som ikke kunne sies opp. Det var deres oppgave å iverksette ting, men i virkeligheten skapte de rammeverket for hele sivil­samfunnet.

Det ble en stat i staten, med mange lag, inkludert det som var og er gradert.

Næringslivet og mediene har for lenge siden skjønt at stats­apparatet er en mer pålitelig kilde til informasjon og institusjonell kontinuitet enn de valgte eller utnevnte grenene av statsmakten. Å jobbe i staten ble ansett som et tegn på troverdighet i næringslivet, og dermed kom svingdøren i konstant drift. Mediene og den dype staten, inkludert militæret og etter­retnings­tjenesten, utviklet et gjensidig fordelaktig forhold som gjorde det mulig å manipulere opinionen.

Det beste med det nye systemet var at nesten ingen i det offentlige livet egentlig forstod det. Skolebarna fikk fortsatt vite at det finnes tre statsmakter med maktfordeling mellom seg. Det offentlige livet har lenge vært dominert av valg med intense ideologiske kamper som til slutt ble mest fasade, og hvor resultatene ikke hadde noen nevneverdig betydning for statens praktiske anliggender. Det var en illusjon om demokrati.

Da maskineriet ble avslørt og det ble rettet kritisk oppmerksomhet mot dets legitimitet, var det uunngåelig at det ville rakne. Årsaken er ganske åpenbar: Hele opplegget er i strid med ideen om et folkestyre. Grunnlovs­fedrene kjempet en krig for å styrte et byråkrati, ikke for å opprette et. Uavhengighets­erklæringen sier klart og tydelig at det er folkets rett å styrte enhver regjering og innføre en ny.

Denne ideen er det mest iboende prinsippet i hele det amerikanske samfunnslivet. Den har mye større legitimitet i folks bevissthet enn påstander fra embetsverket eller krav om at dets intriger og maktspill må holdes hemmelig for folket.

Merkelig nok ble høyesterett aldri bedt om å avgi noen klar dom om legitimiteten til den administrative staten i tiden da den vokste seg sterk. Det ble tatt mindre avgjørelser underveis som styrket dens funksjon, men ingen avgjørelse sa klart og tydelig: Dette er – eller er ikke – i samsvar med loven som gjelder for et fritt folk.

I år, og hovedsakelig fordi Trump-administrasjonen bestemte seg for å utfordre hele modellen, har maskineriet begynt å svikte og gå i oppløsning. Det er en veldig lang vei å gå, men vi har endelig svaret på spørsmålet om denne fjerde statsmaktens legitimitet: Den er opplagt ikke legitim, og den har aldri vært det.

Den første skuddsalven var utvilsomt Phillip Hamburgers bok Is the Administrative State Unlawful? (2014), som gradvis utløste en stor litterær debatt for og imot, samt en voksende hær av podkastere som skjønte tegningen med det som fulgte. Det var et klassisk tilfelle av økt bevissthet: Når du først har sett det, kan du ikke la være å se det.

Den aktive konfrontasjonen begynte i Trumps første periode. Han ankom Washington D.C. med forventninger om å bli sjefen for den utøvende makt, sannsynligvis fordi det står i grunnlovens artikkel 2, paragraf 1. Han oppdaget raskt at det ikke var slik. Alt han ønsket å endre, ble erklært å være forbudt. Så vidt han kunne forstå, var hele byen enig om at jobben hans var rent seremoniell.

Det likte han ikke særlig godt. Dypstatens tradisjon for ignorere presidenten med mindre han irriterte den, gikk ham på nervene. Han ble til slutt lei av komplotter, intriger og forsøk på å undergrave presidentens autoritet – som han, uten at noen andre var enige, så på som tilsvarende administrerende direktørs. Han bestemte seg for å gjøre en test: Han sparket James Comey fra jobben som FBI-sjef. Og Washington gikk av skaftet.

Mannen som fikk jobben med å sparke ham, var justis­departementets advokat Rod Rosenstein, hvis søster jobbet i Centers for Disease Control and Prevention (CDC). Det var Nancy Messionier som innkalte til den første presse­konferansen om det nye viruset fra Kina, som hun sa ville kreve dramatiske endringer i det amerikanske samfunnet. Hennes rolle ble først avslørt av en reporter fra New York Times, som senere sa at han ble lurt.

Ingen i CDC gadd å sjekke med Trump. Da han ble bedt om å godkjenne nedstengningen en måned etter den første kunngjøringen fra CDC, var saken allerede avgjort. Han valgte å komme problemet i forkjøpet, heller enn å bli spist levende av medier som var klare til å gi ham skylden for alle dødsfall. De neste åtte månedene brukte han på å utstede påbud via sosiale medier – i begynnelsen dårlige, men stadig bedre – men han ble nesten fullstendig ignorert av den administrative staten han hadde sluppet løs.

Rett før han forlot embetet i 2020, utstedte Trump en president­ordre som ville ha omdefinert en del stillinger i stats­apparatet som oppsigelige. Alle medier som dekket føderale anliggender, gikk i panisk nedsmelting over hva dette ville bety for fremtiden til den hundre år gamle svindelen de hadde bedrevet. Ordren ble raskt opphevet av den nye presidenten da han avla sin embetsed, og det satte i gang den store kampen om fremtiden: det permanente Washington mot folket.

Etter fire år i eksil planla Trump og teamet hans hevn. Det var klart for alle at dette var en fundamental sak. Han måtte risikere alt ved å legge spørsmålet frem for høyesterett. Han gjorde dette ved å utstede et rekordhøyt antall president­ordrer som gjaldt den utøvende makten, og som alle forutsatte at han kunne handle som president.

Trump-teamet hadde spådd en flom av søksmål etterfulgt av forføyninger, omtrent slik det skjedde i 2019–2020. Denne gangen ville de imidlertid skaffe seg advokater og føre sakene helt til topps. De tok en kolossal risiko, men det gikk bra. De visste at status quo-strukturen var helt uforsvarlig konstitusjonelt.

Det hittil siste slaget mot den administrative staten går rett til kjernen av saken. I saken Trump vs. American Federation of Government Employees (8. juli 2025) gav høyesterett presidenten rett til masse­oppsigelser av føderalt ansatte. Det var bare én dissenterende stemme – fra dommer Ketanji Brown Jackson, som hadde opphevet andre av Trumps ordrer mens hun var distrikts­dommer i Washington D.C.

Jacksons dissens forsøker å gi mening til den fjerde statsmakten. «I henhold til vår grunnlov har Kongressen myndighet til å opprette administrative organer og fastsette deres funksjoner», skrev hun. «Derfor har presidenter som har forsøkt å omorganisere den føderale regjeringen i løpet av det siste århundret, først innhentet tillatelse fra Kongressen til å gjøre dette.» Uten en slik tillatelse, sier hun, bør domstolen velge «bevaring av status quo for å begrense skaden».

Hun advarer tross alt: «Denne handlingen fra den utøvende makten forespeiler masse­oppsigelser av ansatte, omfattende kansellering av føderale programmer og tjenester og demontering av store deler av den føderale regjeringen slik Kongressen har opprettet den.» «Det én person (eller president) kaller byråkratisk oppblåsthet, er en bondes utsikter til en god avling, en kull­gruve­arbeiders sjanse til å puste uten svarte lunger, eller et førskolebarns mulighet til å lære i et trygt miljø.»

Der har vi det: Selve kjernen i det sentral­planleggende monsteret er i fare. Hun forstår i det minste hva som står på spill.

Denne siste kjennelsen – som sannsynligvis vil bli etterfulgt av mange andre – kommer i kjølvannet av en rekke lignende avgjørelser, blant annet: Loper Bright Enterprises mot Raimondo (28. juni 2024), som opphevet Chevron deference (1986), reduserte myndighetenes tolknings­myndighet og overførte makt fra etatene til andre grener (henholdsvis domstolene og den utøvende makt); SEC mot Jarkesy (27. juni 2024), som begrenset myndighetenes bruk av intern domstols­behandling og styrket den rettslige kontrollen; Corner Post, Inc. mot Federal Reserve (1. juli 2024), som utvidet mulighetene for å bestride gamle forskrifter; Ohio mot EPA (27. juni 2024), som håndhevet streng overholdelse av APA og begrenset myndighetenes regulerings­myndighet; Garland mot Cargill (14. juni 2024), som omhandler begrensede lov­fortolkninger fra etater; Trump mot CASA (27. juni 2025), som begrenset landsdekkende forføyninger og styrket den utøvende makt; og City and County of San Francisco mot EPA (4. mars 2025), som innsnevret EPAs regulerings­myndighet.

Alt dette har skjedd bemerkelses­verdig raskt – i løpet av ett år. Et hundre år gammelt regime har plutselig blitt fundamentalt endret til å stemme bedre overens med det grunnlovs­fedrene hadde tenkt seg. Det er et motkupp mot eksperters tyranni og de innfløkte systemene for tvang og kontroll som de så nøye hadde konstruert. Selv om vi ennå ikke merker effekten, har grunnen under føttene på oss forandret seg.

Det er en myte at domstolene bare ser på loven og dømmer saker på grunnlag av sakens fakta. De er underlagt press fra opinionen og har vist seg å være underdanige overfor tidens moraloppfatning. Denne oppfatningen har endret seg, plutselig og dramatisk. Hvorfor?

Fra 2020 til 2023, og med kontinuerlige ettervirkninger til i dag, nådde den administrative staten som lenge hadde styrt utenfor offentlig­hetens søkelys, dypt inn i privatlivet til alle amerikanere. Den stengte skoler, kirker og bedrifter. Den utstedte påbud om å holde seg hjemme. Den kidnappet familie­medlemmer inn i medisinske institusjoner uten å tillate dem kontakt med familiene sine. Deretter påbød den at store folkemengder skulle injiseres med en eksperimentell vaksine som ikke oppnådde noe, men som skadet og drepte mange.

Det er et mål på arrogansen og oppfatningen om eget hegemoni hos dette maskineriet – som strekker seg fra etater og selskaper til akademia og ideell sektor – at så mange i dens rekker tror de kan slippe unna med alle disse overgrepene uten at det får konsekvenser. Det som fulgte, var et folkelig raseri som uttrykte seg på alle tenkelige måter – og krevde forandring. Den forandringen har begynt. Forut­setningene er til stede for en mye mer dramatisk forandring som før eller senere kan skje.

De intrikate nettverkene av innflytelse, bestikkelser, gjensidige tjenester, og hemmelig plyndring av folkets makt og ressurser, trodde de var usårlige, litt som herskerne i det gamle Sovjet-imperiet i månedene før det falt sammen. Alle gamle regimer har trodd at de var sikre, helt til det øyeblikket dets ledere søker tilflukt og håndlangerne flykter til fjells.

Med covid-responsen gikk den administrative staten for langt, tok seg vann over hodet, hoppet over haien, løsnet feil skrue – eller hva du enn vil kalle det. Det var den utløsende hendelsen, hendelsen som avslørte det hele. Man minnes Mikhail Gorbatsjovs krig mot vodka, som gjorde mer enn glasnost og perestrojka for å avslutte regimet og undergrave den siste rest av partiets troverdighet.

Vi har lenge lurt på hvordan revolusjonen ville se ut når den kom hjem. Vi fikk et glimt av det i forrige uke, da iPhone-kameraer filmet tusenvis av ansatte i utenriks­departementet som kom ut av hoved­inngangen til palasset som lenge hadde vært deres hjem, med eiendelene sine i pappesker. Den som lever ved administrative edikt, skal dø ved dem.

Artikkelen ble opprinnelig publisert av Brownstone Institute den 13. juli 2025, og offentliggjøres på Document under lisensen Creative Commons Attribution 4.0.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.