Terrorismens iboende ondskap som Vesten ikke forstår og ikke mestrer

Vi har i mange år kunnet observere og studere Hamas-organisasjonens strategi og taktiske handlingsmønster i dens uopphørlige krig mot det jødiske samfunn og staten Israel.  Mønsteret er som kopiert ut av den islamske læren om «hellig krig» eller jihad.  Hamas er en lokal underavdeling, hovedsakelig lokalisert på Gazastripen, av organisasjonen Det muslimske brorskap som har sin opprinnelse i Egypt hvor den i dag er forbudt som en ekstrem terrororganisasjon.  Hamas med sitt ytterliggående formål nyter imidlertid både politisk og militær støtte fra land i Midtøsten som Iran og NATO-landet Tyrkia som etter hvert er blitt organisasjonens viktigste internasjonale støttepartner.  Organisasjonens ideologi og handlemåte har dessuten som følge av medieoppmerksomhet fått økende tilslutning i innvandrermiljøer over store deler av Europa, noe som fører til markert økning i terrorisme også her.

Slagordet og den ideologiske målsettingen til Brorskapet og Hamas er: «Allah er vårt mål. Profeten er vår leder. Koranen er vår lov. Jihad er vår vei. Å dø for Allahs sak er vårt høyeste ønske.»  Det siste er ment å skulle oppfattes bokstavelig blant dem som hengir seg til Hamas, og det praktiseres daglig med betydelig militær og politisk suksess.  Taktikken har ytterliggående konsekvenser for dem som Hamas retter sin jihad mot. Å overse dette som en form for religiøs hybris fordi en slik lære strider mot vestlig tankegang, kultur, fornuft og moral har katastrofale konsekvenser for ofrene.

Vi er ikke forberedt på å møte en slik fiende i strid.  Våre soldater får ingen særskilt opplæring i bekjempelse av ideologisk skolerte islamske terrorister som systematisk utnytter militært den fordelen deres kamp har av ikke å være begrenset av Vestens folkerett.  Det gir islamsk terrorisme en stor strategisk og taktisk fordel overfor motstandere som i strid har plikt til å etterleve vestlig orientert stridsmoral slik den kommer til uttrykk i krigens folkerett som bygger på vestlig jødisk-kristen etikk og en humanitær virkelighetsforståelse.  Islamsk jihad og især slik jihad utøves av Hamas, er helt fremmed for slik tankegang.

Vedtektene til Hamas levner ingen tvil om hva dens formål er i krigen mot Israel.  De vil «… frigjøre Palestina fra elven til havet,» og avvikle den sionistiske staten Israel sammen med dens jødiske innbyggere.  Legg merke til at dette er et slagord som også høres i norske gater og meningen er den samme som den er i Gaza og Ramallah.  For det jødiske folk ville det bety slutten på flere tusen års eksistens om de skulle bli ofre for noe slikt.  For å nå sine mål utnytter Hamas skånselsløst enhver mulighet til å ramme det israelske samfunnet militært, politisk og psykologisk, og mulighetene er mange.

Kampen skjer altså ikke bare militært gjennom beskytning av det israelske sivilsamfunnet med hva som helst som er tilgjengelig av våpen, men de utnytter kynisk enhver politisk og psykologisk mulighet til å ramme den jødiske statens indre fred og mentale balanse, – ikke minst gjennom sterkt emosjonelt ladet propaganda som formidles i vestlige medier som ikke lenger synes å ha begrensninger når det gjelder å formidle negativ og ondsinnet propaganda mot den jødiske staten.  Mediene behøver imidlertid ikke selv være seg helt bevisst at også de er ofre for infam psykologisk manipulasjon fra Hamas.

Vestlige antisemittiske tradisjoner er en viktig ressurs for Hamas i krigen mot jødene fordi de allerede forblinder deler av opinionen som i propagandasendingene fra Hamas synes de får bekreftet nedarvede holdninger til jødene.  Vestlige medier biter derved på propagandaen som de ikke gjennomskuer og deltar ivrig i utbredelsen.  Man får etter hvert inntrykk av at det for noen av dem er blitt om å gjøre å skape en slags rettferdiggjørelse av århundrers overgrep mot jødene.  Eksemplene er utallige og taler for seg selv.

Et særtrekk ved denne organisasjonens militære taktikk er den målbevisste ofringen av seg selv, sine egne stridende og sin egen sivilbefolkning som taktisk virkemiddel i krigen mot jødene og deres allierte.  Det høyeste ønske om å «dø for Allahs sak» gis en konkret og umiddelbar betydning gjennom utført praksis.  Ikke siden de japanske kamikaze-krigerne under den annen verdenskrig har vi sett en slik militær taktikk anvendt systematisk i en militær konflikt.  Vårt problem i dag er å få vår politiske og militære ledelse og mediene til å innse hva som skjer og til å forstå at Gazastripen i denne sammenheng er et øvelsesområde for en krigsform som med den suksess den har hatt, må forventes å kunne bli forsøkt og praktisert også andre steder, inkludert i vestlige land.

En observerbar bivirkning av Hamas ̶ krigens taktikk i Vesten er at bildet av venn og fiende inverteres.  Det faktum at dette er erkjent og tas hensyn til av det israelske forsvaret i sin kamp mot terroren, skaper motvilje og fiendtlighet mot Israels forsvarskamp i vestlige medier og hos vestlige myndigheter og militære.  De står fjellstøtt i troen på at islamsk jihad kan bekjempes innenfor rammen av folkeretten.  Det har israelerne innsett at den ikke kan, til tross for at de vedvarende forsøker å etterleve humanitære hensyn der hvor det er militært mulig.  Utviklingen har imidlertid ført til at tradisjonelle islamske jihadister som den nye ledelsen i Syria og de gjenværende restene av Hizbollahs ledelse i Libanon, er i ferd med å endre sin taktikk i erkjennelse av at den gamle feilet.  Det er til og med tegn på at restene av Hamas har fått nok av sin egen form for jihad.  Men her er det god grunn til å vise forsiktighet.  Islam har ikke endret sine mål.

Hensikten med å fylle mediene med bilder fra den groteske kampformen til Hamas, er å mobilisere støtte og sympati globalt, og især i vestlige land hvor folk flest er uforberedt på slik krigføring og dermed lett faller som offer for påstander om at det er Israel som begår krigsforbrytelser når de av militære grunner tvinges til å eliminere aktive terroristceller som har lokalisert seg bak levende skjold i sivile bygg og anlegg.  Folk skjønner ikke at denne ofringen av egne menneskeliv og uskyldige sivile er en tilsiktet taktikk med et tilsiktet formål som du daglig kan observere eksempel på i vestlige nyhetsmedier.

Den emosjonelt innsiktede propagandaen til Hamas er uhyggelig mer effektiv enn den tradisjonelle og lett gjennomskuelige «Pallywood»-propagandaen som har vært praktisert av palestinske selvstyremyndigheter i mange år.  Hamas iscenesetter ordentlige massakrer som også rammer deres egne og som derfor sjokkerer en uforberedt verden som er opplært til å tro at stridende beskytter sine egne og at det er det som er formålet med et forsvar.  Og med utenlandske medier som deltakende tilskuere er det lett å la Israel få skylden.  Det er en både militært, økonomisk og politisk effektiv taktikk som raskt gir strategisk uttelling.

«De har drept vårt siste håp», var NRKs konsentrat av sitt eget sorgtunge referat fra nedkjempelse av et kommandosenter Hamas hadde opprettet i et sykehus på Gazastripen.  «Helseministeren» i Gaza sier til NRK at «sykehuset allerede var hardt rammet av angrep fra det israelske militæret (IDF), men fungerte som et symbolsk håp for den gjenværende befolkningen i området. Det er klart for meg at de (IDF) vil ødelegge det siste håpet til folk i Nord-Gaza, og få de gjenværende til å evakuere.  De har brent ned alt og drept det siste håpet. Mens vi snakker koordinerer vi evakuering av de siste gjenværende, » sier Dr. Al-Rish til NRK.  Dette er et eksempel på hvordan Hamas-strategien skaper sympati for Hamas i Norge.  Samtidig skaper denne atferden hat og avsky,  ̶  ikke mot Hamas, men mot Israel som tvinges til å forsvare seg og sin sivilbefolkning under slike vilkår.

Da sannheten om ovenstående eksempel senere ble fortalt, hørte vi ingenting fra Marienlyst.  I likhet med alle de andre sykehusene på Gazastripen var også Kamal Adwan-sykehuset, «den siste store helseinstitusjonen i nordlige Gaza,» omgjort til et tilholdssted og kommandosenter for en av verdens mest uforsonlige terror-organisasjoner.  Det skjedde ikke ved en tilfeldighet.  I mange år har både Hamas og andre terrorgrupper utnyttet til det ytterste den militære, politiske og økonomiske fordelen det har vist seg å være å la sine egne mannskaper bli nedkjempet mens de oppholder seg i sykehus, skoler, barnehager, moskéer, FN-kontorer og bolighus.  I Norge vokser antisemittismen som følge av dette.

Vestlige medier, humanitære organisasjoner og politiske ledere presenterer øyeblikkelig denne ondskapsfulle atferden som bevis på israelske krigsforbrytelser og folkemord og politikerne peker mot Den internasjonale domstolen i Haag, ICJ, hvor Israel av denne grunn, med bidrag fra norske myndigheter, står tiltalt for alt som kan tenkes av forbrytelser mot menneskeheten.  Vi kan med sikkerhet slå fast at det slett ikke bare er Hamas, Iran og andre terrororganisasjoner Israel må forsvare seg mot.  På verdensbasis har jødene og deres nasjonalstat bare USA og en håndfull andre medlemstater i FN på sin side av frontlinjen.  Det oppmuntrer Hamas og andre terror ̶ organisasjoner.

Dette har gitt terroristene store politiske gevinster i form av vestlig medieoppmerksomhet og politikersympati sammen med et kraftig voksende fiendskap blant folk mot den jødiske staten Israel og det jødiske folk over hele verden.  For hver sykehuspasient og Hamas-kriger som på denne måten får oppnådd sitt «høyeste ønske», har anklagene mot Israel om krigsforbrytelser og folkemord blitt mer uforsonlige med voksende antisemittisme som forutsigbart resultat.  Det norske Holocaust-senteret har til og med satt tall på problemet som lett kan observeres i Norge.

Det er dette som i all enkelhet beskriver og forklarer hva som skjer i den islamske verdens siste forsøk på å utslette det jødiske folks suverene og selvstendige nasjonalstat.  Det bør ikke overraske noen at dette skjer.  Den islamske verden har gjort seg selv ideologisk forpliktet til å rydde av veien enhver «okkupant» som er freidig nok til å ta tilbake land som engang har vært vunnet for religionen gjennom hellig krig, eller «jihad.»  Når slagordet gjaller – det være seg i Gaza, Ramallah eller i Oslo – om at Palestina skal frigjøres fra elven til havet, er det et utvetydig krav om å gjennomføre et planlagt folkemord og utslettelse av den jødiske nasjonalstaten og dens jødiske befolkning som kreves.  I snart to år har vi ved selvsyn kunnet se at det ikke finnes ytterliggående og rent groteske virkemidler som ikke kan tas i bruk for å nå det målet.  Det hører med til strategien at det likevel blir Israel som anklages for folkemord, og verdenssamfunnet synes ikke å reagere negativt på det.

Det som krever forklaring er derfor den helhjertede oppslutningen det uforsonlige kravet møtes med i den del av verden vi ofte omtaler som «den siviliserte.»  Det går ikke en dag uten at norske og andre vestlige medier med støtte fra frivillige humanitære organisasjoner, politikere og akademikere anstrenger seg for å underbygge krav og konstruere argumenter som skal selvfølgeliggjøre påstanden om at det er den angrepne part som må slutte å forsvare seg og erklære våpenhvile om det skal bli fred i Midtøsten.  Men våpenhvile skaper ingen fred i Midtøsten.  Det har vi en århundrelang erfaring for.

Det er Israel som ifølge våre «eksperter» må følge krigens og humanitærrettens lover, som for øvrig er laget for å regulere krig og konflikt mellom legitime stater som har inngått og forpliktet seg på de folkerettslige avtalene og som har til hensikt å etterleve dem.  Dette kreves ikke av terrorister, for de har aldri forpliktet seg til å ta hensyn til sivilsamfunnet.  Tvert om, – det er deres velprøvde strategi å ta gisler til fange og skape kaos hos fienden ved å late som om gislene kan settes fri gjennom forhandlinger.  Det hører dessuten med til deres strategi å plassere flest mulig kvinner og barn som skjold og vern mot sine fienders forsvarstiltak.  Det hører også med til ondskapens strategi å mobilisere gislenes pårørende i terrorkrigen mot den jødiske staten.  Også den har vist seg å bringe store fordeler til terroristene.

Vi kan daglig se med egne øyne hvor effektiv strategien til Hamas er når det gjelde å skape støtte for saken i vår egen del av verden som vi anser som den siviliserte.  Nyhetene våre har knapt handlet om noe annet det siste året: Legg ned våpnene, jøder.  Slutt med å forsvare dere.  Det fører bare til krigsforbrytelser og folkemord, er våre myndighetenes budskap til jødene.

Av Per Antonsen

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!