Det irske bandet Fontaines D.C. spiller på Orange Scene på Roskilde-festivalen i Danmark den 2. juli 2025. Foto: Helle Arensbak / Ritzau Scanpix / NTB.

Vi snakker om åndelig opprustning og bekymrer oss for de unges manglende vilje til å forsvare landet sitt. Samtidig feirer vi en populærkultur som forgifter den vestlige selvforståelsen.

På årets Glastonbury-festival ropte rapperen Bob Vylan «Death to the IDF!» foran 200.000 jublende festivaldeltagere, mens BBC sendte det direkte til millioner av britiske hjem. De samme menneskene, hvite briter, som ble hånet og truet, tiljublet dette hatets evangelium.

På Roskilde-festivalen var det ikke stort bedre. Her skrek festivaldeltagere «From the river to the sea», slagordet for Israels utslettelse som kostet 378 mennesker livet på Nova-festivalen den 7. oktober 2023. Her ble glade unge mennesker massakrert, torturert og voldtatt av Hamas-terrorister.

Politikere snakker om åndelig opprustning. Populærkulturen bedriver åndelig nedrustning.

Hatets festival

Danske ungdommer viser sitt internasjonale engasjement ved å oppfordre til utryddelse av jødene. Og unge liberale politikere forsvarer hatet.

Som Jotam Confino påpeker: Man må være fullstendig avstumpet eller hjernevasket for å skrike «From the river to the sea» på en musikkfestival. Særlig når denne ideologien har kostet hundrevis av festivaldeltakere livet i Israel. Likevel ble det tolerert, ja, til og med hyllet som ungdommelig engasjement.

Glastonbury var et karneval av sivilisasjonshat. Som Rod Dreher skriver, rappet ikke Bob Vylan bare sine oppfordringer til drap på israelske soldater. Han fremførte også sangen «I Heard You Want Your Country Back», der han anklager hvite briter for å ha stjålet landet fra ham – et sjarmerende budskap fra en mann hvis forfedre knapt hadde satt sin fot på britisk jord da The Beatles var gutter i kortbukser.

«Gammons» – venstresidens nedsettende betegnelse på vanlige hvite engelskmenn – ble truet med at «vi kommer for å ta landet og beholde det».

BBC valgte å sende dette direkte og fulgte opp med reportasjer om israelske grusomheter i Gaza.

Dobbeltmoralen avslører alt

Dreher trekker frem en slående kontrast. Da Lucy Connolly postet – og raskt slettet – en voldelig melding mot asylsøkere i kjølvannet av massakren i Southport, ble hun fengslet i flere år for hatefulle ytringer. Bob Vylan oppfordrer åpent til drap på israelere og vold mot hvite briter, og blir hyllet på riksdekkende tv. Renaud Camus ble dømt i Frankrike i 2020 for å ha sagt at han ville velge krig fremfor å underkaste seg en fremmed kultur. Camus kan ikke reise til Storbritannia.

Samtidig kan man fritt oppfordre til jødeutryddelse og rasekrig på en av Europas største scener.

Forestill deg det motsatte: Hvis radikale pro-israelere oppfordret til ødeleggelse av palestinske områder. Hvis hvite nasjonalister dukket opp på festivaler og sang om å «ta landet tilbake» fra innvandrerne. Reaksjonen ville vært umiddelbar og nådeløs. NGO-er, politikere, forskere og medier ville stå i kø for å fordømme bevegelsen. Men fordi hatet er rettet mot jøder og europeere, er alt tillatt.

Toleransens fanatikere tolererer alt – bortsett fra sin egen sivilisasjon.

Forkastelsens kultur

Det er en grunnleggende forskjell mellom 1960-tallets protestsanger og dagens hatkultur. Som Rod Liddle påpeker: Da Country Joe McDonald sang «What are we fighting for?» på Woodstock, var kritikken rettet mot spesifikke politiske beslutninger som Vietnamkrigen.

Woodstock hadde gjørme og dårlig hygiene; Glastonbury og Roskilde har oppfordringer til folkemord. Det er så visst ikke noe fremskritt. Dagens kulturelle opprør handler ikke om politiske enkeltsaker, men om sivilisasjonens legitimitet. Det er ikke krigen i Gaza som angripes, men Israels eksistensberettigelse. Det er ikke britisk innvandringspolitikk som kritiseres, men hvite briters rett til sitt eget land.

Som Rod Dreher observerer: Dette er «gazafiseringen» av vestlig politikk – komplekse konflikter blir til manikeiske kamper mellom undertrykkere og undertrykte, hvor Vesten alltid er den skyldige part.

La meg supplere Drehers diagnose med et bilde på hva disse festivalene forteller oss: Hatets kreftsvulst metastaserer gjennom kulturens årer, mens selvforaktens virus sprer seg gjennom medienes kretsløp.

Resultatet er en generasjon som lærer seg å hate det de burde elske, og elske det de burde hate.

Paradoksets kjerne

Dette bringer oss til det sentrale paradokset: Hvordan kan politikere, mediefolk, kunstnere, NGO-er og ikke minst festivalledere snakke om solidaritet og åndelig opprustning, samtidig som de fremmer en kultur som lærer unge mennesker å hate sin egen sivilisasjon?

Hvordan kan man forvente at en generasjon skal forsvare verdier, institusjoner og et samfunn som de fra barnsben av lærer å se på som undertrykkende? Den generasjonen som skal forsvare friheten, lærer seg å hate den.

Demografiske endringer spiller inn her. Som Ed West påpeker, vil for eksempel Storbritannias hvite befolkning gå fra 99 prosent i 1960 til minoritetsstatus i 2060-årene. Dette er en endring uten sidestykke i historien. Samtidig lærer de nye folkegruppene at landet de kommer til, i bunn og grunn er ondt, og at den opprinnelige befolkningen fortjener sin egen undergang.

Dette er en oppskrift på borgerkrig, ikke på integrering og samhold.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!