Det er ikke vanlig at en britisk toppolitiker tyr til tårene under et møte i Underhuset. Men dét var akkurat hva finansminister Rachel Reeves gjorde i går.

Britene ble vitne til en gråtkvalt, knust finansminister og en egoistisk statsminister som skyver ansvaret over på andre og ikke engang klarer å ta mot til seg og sparke henne. Samtidig kunne vi bevitne fanatiske parlamentsmedlemmer som er fast bestemt på å nedlegge veto mot selv de mest beskjedne utgiftskutt: Velkommen til Labours Storbritannia, et mislykket, useriøst og ustyrlig land, skriver Allister Heath i The Telegraph.

Reeves så ut til å slite med å beholde fatningen og klarte knapt å applaudere da Starmer svarte på et spørsmål om hans kontroversielle velferdslov, som ble redusert til et tomt skall av Labours egne representanter.

Det var en såkalt PMQ som gikk for seg i Underhuset: statsministerens spørretime hvor statsministeren svarer på spørsmål fra representantene. I sine svar uttrykte Starmer liten støtte til sin egen finansminister.

På spørsmål om hun var overrasket over at statsministeren ikke støttet henne under spørretimen i Parlamentet i går, svarte Reeves ifølge The Times:

– Jeg tror folk kan se at Keir og jeg er et team. Vi kjempet sammen i valget, vi forandret Labour-partiet sammen, slik at vi kunne komme tilbake til makten.

– Det siste året har vi jobbet tett sammen, både når det gjelder budsjettet, utgiftsgjennomgangen og tiltakene våre for å forbedre offentlige tjenester, som tiårsplanen for helsevesenet (NHS).

– I dag er jeg helt klar for jobben. Dette er jobben jeg alltid har ønsket meg. Jeg er stolt av det jeg har oppnådd som finansminister. Hør her, jeg tror alle seerne deres har hatt tøffe dager. Det er bare tilfeldig at jeg er foran kamera når jeg har en tøff dag.

Etterpå forsøkte Starmer å trøste Reeves.

Starmer hadde tidligere sagt at Reeves hadde det «bra», og helseminister Wes Streeting la til at hennes fremtid ikke var i fare.

Men Allister Heath kjøper det ikke. Han skriver under en knusende overskrift – Reeves må slutte å dekke over den skammelige Starmer. Hun bør trekke seg nå.

Sir Keir Starmer er vår Potemkin-statsminister, en allment foraktet galionsfigur. Rachel Reeves er foreløpig fortsatt vår finansminister i navnet, men hennes eksistensberettigelse er utslettet, og hennes siste oppgave er å tjene som Starmer menneskelig skjold. Morgan McSweeney, Starmer stabssjef, er ferdig.

Motstanden innenfra

Reeves’ verste motstandere kommer fra hennes eget parti, som later til å være i oppløsning, også innad i selve regjeringen.

Den virkelige makten ligger hos en økonomisk uvitende, finanspolitisk uansvarlig mobb på Labours backbenchers og deres allierte i kabinettet, Angela Rayner og Ed Miliband. I Parlamentet er partiet nå lite mer enn en uharmonisk koalisjon i krig med seg selv; fraksjonsdannelse hersker, noe som garanterer stillstand og drift.

På kun ett år har Labour gått i den fellen som Margareth Thatcher advarte sosialister om: «The problem with socialism is that you eventually run out of other people’s money.»

Og britene er virkelig tomme for penger. De som fortsatt har formuer, rømmer fra landet i et rasende tempo. Det er nå uklart hvem som har myndighet til å håndtere en situasjon som truer med å komme ut av kontroll.

Storbritannia i 2025 føles urovekkende som et gigantisk pyramidespill som er i ferd med å bli avslørt, og som vil rive med seg alt og alle: ikke rart at mange unge, ambisiøse mennesker skynder seg å komme seg ut av landet mens de ennå kan.

Hvem må gå?

Enten vil Starmer gi Reeves sparken, eller så vil Reeves komme ham i forkjøpet og slutte etter eget ønske. Men dette vil neppe forbedre situasjonen for britiske skattebetalere. Hennes etterfølger vil ikke få lov til å gjøre noen kutt, bare øke skattene for de rike og vellykkede, noe som vil svekke økonomien ytterligere. For de velstående vil stemme med føttene og rømme fra skattetrykket.

Den finansielle situasjonen er elendig, og i løpet av det året Starmer har sittet i 10 Downing Street, skal statsgjelden ha økt med over 150 milliarder pund. Dette til tross for kraftige skatteøkninger. Pengene flyr av gårde til Ukraina og til mislykkede klimatiltak, og energiprisene har steget voldsomt under en fanatisk energiminister i Ed Miliband.

Starmer må vanne ut Net Zero på grunn av Trump-tollen

Milibands fulle tittel er avslørende, han er nemlig Secretary of State for Energy Security and Net Zero. Han skal sørge for energisikkerhet ved hjelp av nullutslipp, altså. Det siste året har Miliband fokusert mer på nullutslipp enn på energisikkerhet.

Den neste finansministeren vil være under enormt press for å lempe på finanspolitikken og låne enda mer. Labours eksperiment med teknokratisk sosialdemokrati varte nøyaktig ett år: det som kommer etterpå, vil være mye mer eksplisitt sosialistisk og ødeleggende.

Svak opposisjon

Britenes største problem er en svak opposisjon. Tory-partiet under Kemi Badenoch ligger med brukken rygg, og Reform UK seiler opp som den største utfordreren. Men Reforms mangel på erfaring skaper en stor usikkerhet.

Det foregår et absurd teater i Parlamentet, som toppes av den menneskelige tragedien til en hovmodig, overpromotert politiker som blir dolket i ryggen av sitt parti og forlatt av sin æreløse leder. Dette er virkeligheten, og situasjonen er alvorlig, skriver Heath.

Storbritannia nærmer seg et punkt med maksimal fare. Budsjettunderskuddet er for høyt, og statsobligasjonsrentene har steget. Økonomien vokser knapt. Skatteøkninger gir ikke mye.

Dette er øyeblikket da politiske kriser vanligvis utvikler seg til finansielle kriser, når markedene begynner å behandle oss som en mislykket stat, selger valutaen og presser opp rentene.

IMF to the rescue?

Må Det internasjonale pengefondet (IMF) inn for å redde Storbritannia? Dette er vanligvis forbeholdt ultrafattige land i andre verdensdeler, men klimahysteri og overdreven sløsing av skattemidler, kombinert med at industrien tørker ut og masseinnvandringen fortsetter, er i ferd med å forvandle Europa til en region av U-land.

Heath mener IMF bør forberede seg.

Storbritannia er bare én politisk tabbe unna en stormløp på pundet, et krisebudsjett og en redningspakke fra IMF.

Problemet er selvsagt at IMF normalt sett har vært finansiert av i hovedsak europeiske land samt USA. Kina og de arabiske oljestatene gidder neppe å pøse midler inn for å redde Europa. Samtidig gjør europeiske politikere alt de kan for å havne i klammeri med USAs president Donald Trump.

Rachel Reeves: Storbritannia trenger en dose Trump-positivitet

Men Reeves kan ikke bare skylde på Starmer, hun bærer mye av ansvaret selv.

Jeg vil aldri tilgi henne for å ha lagt merverdiavgift på skolepenger, for å ha løyet om det konservative partiets sorte hull, for å ha angrepet bøndene så nådeløst, for å ha sløst bort milliarder på unødvendige lønnsøkninger i offentlig sektor, for å ha brutt sitt valgløfte om folketrygden og for å ha ødelagt økonomien.

Dog har Reeves holdt Labour unna Corbyns sosialistiske drømmer, og hun har forsøkt å kutte i velferdsutgiftene. Hun har også argumentert for en mer tydelig støtte til Israel.

Helsesituasjonen i Storbritannia er enten i en eksplosiv krise, eller så pågår det en massiv svindel.

Antall mottakere som søkte på grunn av autisme, økte fra 26.256 til 114.211, for angst og depresjon fra 23.647 til 110.075 og for ADHD fra 4233 til 37.339. Antall godkjente søknader for akne, fedme, rusmisbruk og til og med forfatterkrampe økte kraftig. Omtrent tretten personer mottar forhøyet PIP for «faktiske lidelser» med bevisst forfalskede symptomer, inkludert Münchhausen-syndrom.

De rike rømmer før de blir flådd

Venstresidens eneste løsning er som alltid å «flå de rike».

Når de ikke skåler for Reeves’ forestående politiske undergang, har de ivrig delt «Just raise tax» (bare øk skatten), forsiden av magasinet New Statesman, i WhatsApp-gruppene sine.

New Statesman-artikkelen mener at Storbritannias «sykdom» skyldes at staten er for liten (!) Men siden de rike rømmer, er det middelklassen som får regningen, og dermed blir middelklassen merkbart fattigere.

Heath avslutter slik:

«Starmer har oppført seg skammelig og har ikke stått opp for Reeves. Hvis hun virkelig tror på finanspolitisk redelighet og innser at full sosialisme ikke er løsningen, bør hun slutte å dekke over en statsminister som ikke fortjener det. Hun bør trekke seg og la noen andre rydde opp i rotet hans.»

Det hjelper ingen briter at hun sitter i Underhuset med sine krokodilletårer. Dessuten er det over fire år til neste valg, i verste fall.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe e-boken her.