Det har vakt en del nervøsitet – til og med blant enkelte demokratiske politikere – at det demokratiske primærvalget til New Yorks borgmesterpost ble vunnet av Zohran Mamdani – en muslimsk immigrant fra Uganda.

Mamdani er antikapitalist, jødehater, antihvit og talsmann for en rekke vanvittige politiske standpunkter, som avskaffelse av politiet og fengslene, ekstra skatt på hvite bydeler, kommunalt eide dagligvarebutikker med garantert lave priser, politisk fastsatte husleier, gratis transport – og i det hele tatt alt hva hjertet kan begjære.

Og hvis noen spør ham hvordan han vil betale for alt dette, svarer han at det skal skje ved å beskatte de rike.

Det åpenbare problemet med en slik politikk er at USA har fri bevegelighet for mennesker og kapital, og skulle Mamdani bli valgt – noe som absolutt er en mulighet –, vil New York oppleve en massiv kapitalflukt og utvandring av de rike som islamisten vil ha til å hoste opp pengene for sitt kommunistiske og jødefrie Shangri-La.

Utvandringen til republikanskstyrte stater som Florida og Texas har for lengst tatt fart, og hvis de store kapitalfondene som forventet skulle beslutte å flytte teltpluggene, vil New York bli etterlatt som en rykende økonomisk ruin. Alt vil være gratis, men det vil ikke være noe å få.

Analyser av primærvalget tyder på at Mamdani særlig har hentet sine velgere blant velstående hvite som har så få problemer at de har overskudd til å kaste seg ut i ideologiske eksperimenter basert på følelser. At det før eller senere vil gå ut over dem selv, med mindre de flykter, faller dem ikke inn.

Hvordan kan man forklare at New York – «byen som aldri sover» – lukker øynene for de katastrofale konsekvensene av sine egne handlinger?

En stor del av forklaringen skal søkes i det demokratiske partiets politiske og moralske fallitt. New York er en demokratisk ettpartistat og by, og har vært det gjennom årtier. Og når demokratene ikke har annet å tilby enn et ubendig hat til Donald Trump og republikanerne – ingen egentlig politikk, ingen tanker om hvordan man kan forbedre levekårene for den amerikanske middelklassen –, er det ikke rart at demokratiske velgere prøver å kompensere for sin indre tomhet ved å prøve seg på en omgang antisemittisk kommunisme.

Det virket riktignok ikke i Sovjetunionen, men det er lenge siden, og folk har glemt alt om det.

Det merkelige med kommunismen er at hver ny generasjon kommunister er overbevist om at denne gangen vil kommunismen føre til et lykkeland. Etter noen år bryter det hele sammen, men så kommer det nye kommunister, og slik vil det åpenbart fortsette til den vestlige sivilisasjonen er gått til bunns.

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!

Kjøp «Den usynlige energikrigen. Fra Kennedy-attentatet til Nord Stream-sabotasjen» av Alf R. Jacobsen her!

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! Eboken kan du kjøpe her.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!