Ytringsfriheten har konsekvenser

Under 400-årsnatta ble beslutningene tatt i København. Nå blir de tatt i Brussel. Under danskene visste vi hvem vi forholdt oss til: Øvrigheta var dansk, pengene og makta gikk til og fra København. Nå er det et stort system som også danskene og svenskene er underlagt som rår. Dette systemet har for lengst bestemt at islam hører hjemme i Europa. Det nytter ikke å sammenligne nynazister og islamister.

For den brutale sannhet er at nazismen tilhører fortiden. Den er et rekvisittlager for venstresidens kamp mot «ytre høyre». Islam er ikke bare kommet for å bli. Islam blir legitimert av dem som har makta.

Det er litt vondt å erkjenne. Europa er ugjenkallelig forandret. Noe er satt i bevegelse som bare kan stanses av en tilsvarende motkraft. Finnes dén?

Makthaverne har bak lukkede dører endret definisjonen av ytringsfrihet, slik at den nå ligger opp mot definisjonen til Islam Net.

Når Lily Bandehy kritiserer Farhad Qureshi og Islam Net, får hun til svar:

Ikke fordi Bandehy ikke har rett til å ytre seg, men fordi ytringsfriheten ikke innebærer frihet fra konsekvens når man sprer hat, mistenkeliggjøring og demonisering av en hel befolkningsgruppe.

Nøkkelbegrepet er «frihet fra konsekvens». Å bruke ytringsfriheten har konsekvenser. I dagens Europa kan muslimer åpent fremsette drapstrusler eller sågar hylle drap, uten at det får konsekvenser.

Men myndighetene går etter europeere som bruker ytringsfriheten.

Dette har nå nådd et institusjonelt nivå. Man kan sammenligne det med inkvisisjonen, som opererte med en indeks over forbudte bøker.

Europarådet vil forby «hatefulle ytringer» for å beskytte demokratiet

Vi får en hybrid: Islam avviste reform og vendte tilbake til middelalderen. Dagens makthavere er inspirert av woke-marxisme pluss Stasi-metoder. De er enige om én ting: Ytringsfrihet er en trussel. Med et slikt utgangspunkt er det mye som fortoner seg annerledes. Hvis man først har forlatt prinsippene våre samfunn og vår styringsform er bygget på, legger man seg åpen for instinktpolitikk.

Antisemittisme har igjen vendt tilbake til Europa, og den målbæres nå av eliten og mediene.

Gaza har åpenbart vært en katalysator.

Gaza er blitt et symbol de kan enes om.

Flere bekker små blir en stor å: Woke og Gaza smelter sammen, og dermed kan det paradoksale skje at Palestina og pride går i samme tog.

Virkeligheten betyr ingenting: De som IS kastet ned fra hustakene, eller enda nærmere: De skeive på Tingvoll asylsenter på Sunnmøre som denne uken fortalte om brutal mobbing og trakassering, så alvorlig at flere har sluttet på introduksjonsprogrammet. Heller ikke det betyr noe som helst.

Fordi eliten for lengst har kapitulert mentalt. De klarer bare å mumle at «slik kan vi ikke ha det». Men det skjer ingenting.

Derfor er fredagsbønnen på Youngstorget en viktig markering. Palestinakomiteen er tross alt noe annet enn Muslimer for Palestina. Dette er første gang muslimer kobler islam og Gaza direkte. Forstår venstreaktivistene konsekvensene av dét?

At dette er noe som skjer ikke bare i Oslo, kan man se av primærvalget til Demokratene i New York, der sosialist/islamist og antisemitt Mamdani vant. Han blir sannsynligvis deres kandidat ved valget i november.

Hvis noen for en tid tilbake – og ikke særlig lang tid heller – hadde sagt at New York City kan få en ordfører som vil innføre en blanding av kommunisme og islam, ville alle ristet på hodet. Men det er et resultat av Demokratenes politikk. De har importert millioner av illegale uten tanke på hvem de var. De ville bare ha makten til evig tid, slik at en politiker som Trump aldri kunne true dem mer.

Nå risikerer de amerikanske jødenes hovedstad, New York, å bli overtatt av en islamist i rådhuset. Mamdani vil globalisere intifadaen. Det som begynte som en protest på Colombia-universitetet og på campus over hele USA, kan nå forvandle New York til noe enda mer radikalt.

Demokratene blir ofre for en prosess de selv har satt i gang, og det er mange jøder blant dem: Dan Goldman er fra New York, det samme med Chuck Schumer. De har ikke hatt noen skrupler med å undergrave og sabotere Trump, helt fra 2016, og med å fabrikkere løgner og tiltaler. Når Trump gjorde tidenes comeback, anerkjente de ikke folkets dom. De setter seg over den og sier at Trump innfører fascisme. Fascisme er delegitimert av historien. Dermed har Demokratene sagt at de har moralsk mandat til å gjøre hva som helst mot Trump.

Denne selvrettferdige voldspraksisen ble innført av jakobinerne etter den franske revolusjon. Det logiske svaret på spørsmålet jakobinerne stilte, var giljotinen.

De visste at de hadde rett. Historien ga dem rett øyeblikkelig. De var så å si legemliggjøringen av historiens marsj. Det gjaldt bare å fjerne «hindringene»: Av med hodene! Når bladet suste ned over nakkene, var det historien som snakket. Hvem tror at historien ikke kan gjenta seg?

Mange bærer ved til bålet. Jonas Gahr Støre omtalte USAs angrep på Iran som at USA tok seg til rette, at det var et brudd på folkeretten. Hva vil han kalle Irans atomprogram?

Støre klipper ut akkurat den delen av virkeligheten som passer i hans kram, fordi han ikke befinner seg i Irans trådkors.

Den appeasement som preger EU, er skreddersydd for å la islamistene gå løs på jøder og alle frihetselskende europeere.

Vi har bare våre kunnskaper og vår kritiske sans. Dét gjør Støre og hans likemenn sårbare.

Støre påkaller nå folks frykt. Men han sender helt andre signaler til Islam Net og Rabitamoskeen. De hører hva han sier. At han fordømmer USA, som tror de kan slå Iran sønder og sammen.

Fahad Qureshi skriver i Nettavisen i et svar til Lily Bandehy at hun har rett til å bruke ytringsfriheten, men hun må være klar over at «ytringsfriheten har konsekvenser». Der kommer det nye prinsippet inn! Hvis du sier noe mot islam, vil du få merke konsekvensene. Det er mange måter det kan skje på. Qureshi utdyper det ikke. Men vi vet hvordan det skjer. Alle som lever i dekning eller med politibeskyttelse, er ikke folk som Qureshi, det er eksempelvis Geert Wilders og Lars Hedegaard. Det er Charlie Hebdo, Lars Vilks, Kurt Westergaard, Samuel Paty.

Det er Europas martyrer og helter.

Støre og Stoltenberg kommer aldri til å hedre dem.

Men det gjør vi. Vi husker bedre og bedre og forstår mer og mer hva vi står overfor.