
EUs utenrikssjef Federica Mogherini på besøk i Irans parlament i 2017. Foto: Tasnim News Agency / Wikimedia Commons (cc by 4.0).
Når Iran nå vurderer å trekke seg fra ikke-spredningsavtalen, er det ikke bare et uttrykk for geostrategisk kalkyle. Det er også en manifestasjon av islamsk rettstenkning og strategi – en arv fra profetens egen taktiske praksis.
Iran følger ikke bare et moderne maktspill, men et hellig forbilde: Muhammeds inngåelse og brudd på Hudaybiyyah-traktaten. Dette aspektet ignoreres konsekvent av vestlige diplomater og medier. Dermed blir Vesten igjen lurt – ikke nødvendigvis på grunn av svakhet, men på grunn av feil forutsetninger.
Hudaybiyyah: Den strategiske «fredsavtalen» som aldri var ment å vare
I år 628 inngikk Muhammed en avtale med Quraysh-stammen – kjent som Traktaten ved Hudaybiyyah. Den ble fremstilt som en fredsavtale for ti år, men ble brutt av Muhammed etter bare to år. Grunnen? Fordi han i mellomtiden hadde bygd opp styrke og dermed var klar til å beseire Mekka.
Han rettferdiggjorde bruddet med at motparten hadde brutt en mindre allianseparagraf – men realiteten var en strategisk kalkyle. Den islamske tradisjonen presenterer dette som en mesterlig handling: Bedra fienden med fred, til man er sterk nok til å vinne.
Denne taktikken ble senere teoretisert i islamsk rettstenkning og praksis. Sharia gir faktisk rom for at avtaler med ikke-muslimer – såkalte hudna – kan brytes ensidig når islams interesser tilsier det, eller når muslimene igjen har fått overtaket.
Profetens eksempel = normativ praksis
Islam er i sin praktiske form en profetsentrisk religion. Muhammeds liv – som dokumentert i sira og hadith – utgjør malen for lov, moral og strategi. Hele 67 % av sira-litteraturen handler om jihad – fysisk kamp for å etablere islamsk dominans.
Det inkluderer også taktisk bedrag (taqiyya), illojalitet mot avtaler, og strategisk utholdenhet når man er svak. Alt dette er kodifisert i islamsk rett (sharia), og tolket av klassiske rettsskoler som tillatelse til å inngå avtaler med vantro – men kun midlertidig.
Kafir: Den andre etikken
Islam opererer ikke med universell etikk. Den islamske doktrinen er dualistisk: én etikk for muslimer, og én annen for «kafirer», det vil si ikke-muslimer. Allahs budskap til de troende er at kafirer kan lures, foraktes og bekjempes.
Det finnes ingen gyllen regel i islam som gjelder for begge grupper. Dette forklarer hvorfor avtaler med ikke-muslimer aldri har samme status som dem mellom muslimer.
Iran – et teokratisk system, ikke en stat i vestlig forstand
Når Iran nå vurderer å trekke seg fra ikke-spredningsavtalen, er det derfor ikke bare et politisk utspill. Det er ideologisk begrunnet i islamsk rettstenkning. Den islamske republikkens høyeste autoritet er ikke folket eller grunnloven, men sharia og ayatollaenes tolkning av denne. I sharia er det tillatt – ja, påbudt , å bryte en avtale hvis den svekker islam eller binder muslimene når de kunne ha seiret.
Det er dette Vesten nekter å ta inn over seg: Iran opptrer rasjonelt – i sin egen logikk. Det er vi som projiserer våre idealer om lojalitet, fred og avtaleforpliktelse over på et system som ikke anerkjenner disse som universelle verdier.
Hvor lenge skal Vesten dømme islam med vestlig målestokk?
Vestens diplomatiske og akademiske elite tviholder fortsatt på forestillingen om at alle sivilisasjoner opererer etter samme logikk. Man tenker i «felles verdier», «internasjonal rett» og «gjensidig respekt».
Men dette er en fatal projeksjon når man møter en sivilisasjon hvis religiøse og juridiske fundament lærer at slike avtaler bare er verktøy for å oppnå islamsk dominans.
Realisme krever innsikt i doktrinen
Å forstå islam krever at man leser islam på dens egne premisser – ikke våre. Så lenge Vesten insisterer på å tolke islamske stater som om de opererer etter liberaldemokratisk logikk, vil vi gjenta de samme feilene. Iran følger et mønster etablert av Muhammed selv. Spørsmålet er ikke hva vi håper islam skal være – men hva islam faktisk er.
Hvis vi virkelig ønsker fred og sikkerhet, må vi starte med intellektuell ærlighet. Det innebærer å lese Koranen, sira og hadith – og se virkeligheten i øynene. Først da kan vi handle med visdom, og ikke med illusjon.
Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag.
