Arbeids- og inkluderings­minister Tonje Brenna (Ap) deltar på eid-markering i Skedsmo­hallen den 30. mars 2025. Foto: Terje Bendiksby / NTB.

Europa befinner seg i et skjebnevalg. Spørsmålet er ikke lenger om vi står overfor en kulturell og ideologisk trussel, men hvordan vi skal møte den – og om vi i det hele tatt vil.

For å unngå å bli dhimmier i egne land, må vi først erkjenne realiteten vi står i. Det begynner ikke med vold, men med viten. Det fortsetter ikke med hat, men med forankret vilje.

1. Erkjennelsen: Veien ut av fornektelse

Første steg mot å våkne er å forstå at vi har sovet. Vi har overgitt definisjonsmakten over begreper som «toleranse», «religion», «rettigheter» og «mangfold» til ideologier som ikke gjengjelder vår velvilje. I dette klimaet blir den som peker på islam som en sivilisasjon med totalitære trekk, møtt med sensur og anklager om rasisme – til tross for at påstandene kan belegges med islams egne kilder.

Å våkne handler om å sette fakta over følelser. Å stille de spørsmålene vi hittil har unngått: Hva sier islamsk doktrine egentlig? Hva er konsekvensene av dens prinsipper – historisk og i nåtid? Det finnes svar. De er tilgjengelige. Men de krever mot til å se.

2. Kunnskap: Det som ikke kan forbys

Det neste trinnet er intellektuell utrustning. Det betyr å lese Koranen, hadith og sira – ikke utvalgte sitater, men helheten. For det er ikke ekstremister som definerer islam, men Muhammed selv. Og slik som han levde – i Medina, som kriger og hersker – slik formes islams normative eksempel. Det er dette som lærer oss at islam ikke er en religion i vestlig forstand, men en helhetlig sivilisasjon med politisk mål: underkastelse.

Når man forstår doktrinen, forstår man hvorfor «moderate muslimer» ikke kan reformere islam uten samtidig å avvise dens kjerne. Kunnskap blir dermed det eneste bærekraftige grunnlaget for politisk og sivilisatorisk motstand.

3. Språk: Gjenreisning av sann tale

De gamle ordene må få sin kraft tilbake: sannhet, fedreland, lojalitet, fiendskap, identitet. Å våkne innebærer at vi slutter å tilpasse vårt språk etter vår motstanders rammer. Den som lar seg diktere av andres begreper, lar seg også diktere i tenkning.

Når vi kaller islam en «fredelig religion» uten å undersøke hva «fred» betyr i islamsk forstand – nemlig fred etter at alle har underkastet seg – forleder vi både oss selv og andre. Å gjenerobre språket er å gjenerobre virkeligheten.

4. Handling: Hvor går grensen?

Det finnes en grense mellom sameksistens og selvutslettelse. Vår nåværende kurs – preget av ettergivenhet, «tilpasning» og juridisk naivitet – har vist seg å være destruktiv. Det betyr ikke at løsningen er hat eller vold. Det betyr at vi må si nei – prinsipielt, fredelig, men kompromissløst – til islams politiske krav: særrettigheter, sharia-inspirert praksis og islamisering av offentlige rom.

Vi må stille krav til lojalitet: ingen statsborgerskap uten forpliktelse til vår sivilisasjons verdier. Ingen offentlig støtte til organisasjoner som fremmer sharia. Ingen flerstatlighet i lov og språk.

5. Fellesskap: Det må finnes et «vi»

Multikulturalismen har løst opp vår kulturelle bevissthet. Vi må finne tilbake til et felles «vi» – ikke basert på rase, men på sivilisatorisk arv. Vår frihet, vår etikk, vår historie – det som binder oss sammen som europeere. Uten dette «vi» forsvinner evnen til kollektivt vern.

Dette betyr ikke å ekskludere alle muslimer. Det betyr å sette islam som doktrine under granskning, på lik linje med fascisme og kommunisme. Og det betyr å forvente lojalitet, ikke bare til et pass, men til en sivilisasjon.

6. Mot: Det personlige ansvaret

Å våkne er ikke bare et kollektivt prosjekt, men et personlig valg. Hver enkelt borger må våge å stille spørsmål, tale upopulære sannheter og stå i stormen.

Det krever mot – ikke til kamp, men til klarhet. Til å ta tilbake retten til å mene, til å kritisere, til å forsvare det som er vårt. Sannhet uten mot er taushet. Og taushet er samtykke.

Å våkne handler ikke først og fremst om motstand. Det handler om valg.

Vil vi leve i frihet eller i underkastelse? Vil vi overlate våre barns fremtid til dem som forakter vår etikk? Eller vil vi igjen lære å si nei – ikke av hat, men av kjærlighet til det vi har arvet?

Valget må tas. Nå. Før det ikke lenger er vårt å ta.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok!