Siden 1650, etter en relativt uforstyrret periode i England på nesten 400 år, har offentlig fiendtlighet mot jøder eskalert. Islamistisk innflytelse i Storbritannia vokser eksponentielt. Storbritannias svake lederskap faller inn i en kategori av kognitiv dissonans fra virkeligheten, i likhet med dets feige opptreden mot høylytt og farlig jødehat i Londons gater. Bildet: Anti-Israel-demonstranter i London, 15. mars 2025. (Foto: Henry Nicholls/AFP via Getty Images)

Jøder har en lang historie i Storbritannia. Dessverre var England under kong Edvard I i 1290 e.Kr. et av de første landene som utviste jøder fra sine grenser – en hendelse som Oliver Cromwell rettet opp i 1650, etter nesten 400 år.

Siden 1650, etter en relativt urolig periode i Storbritannia på nesten 400 år, har offentlig fiendtlighet mot jøder eskalert. Mot slutten av april 2025 skal en britisk journalist som ofte opptrådte på BBCs arabiske kanal og kommenterte hendelsene i Gaza, ifølge rapporter ha oppfordret til at «jøder skal brennes, slik Hitler gjorde». BBC forklarte at personen ikke var «ansatt eller del av BBCs reporterteam». Likevel har BBC – Storbritannias offisielle kringkaster – ofte tillatt pro-palestinsk innhold og dermed også anti-jødiske holdninger å bli fremmet.

David Collier, en fremtredende forkjemper mot antisemittisme, uttrykte sin frustrasjon over at britiske myndigheter åpenlyst tillater slik utbredt jødehat:

«Politiet er fortapt, utdanningssystemet gjør barna våre til progressive, dumme kloner, regjeringen oppfører seg som et band som spiller musikk på et synkende skip, og store deler av de tradisjonelle mediene er overkjørt av naive, oppblåste, arrogante og dekadente supremacister – eller tidligere al-Jazeera-ansatte – som sammen spinner løgner til det britiske publikummet hver dag …»

Det hjelper ikke saken når jødiske akademikere, som den britiske professoren Avi Shlaim, mener at «sionistene bombet Irak for å skremme irakiske jøder til å flykte til Israel». Han la til at «sionismen er en askenasisk ting som ikke har noe med oss å gjøre». Det bidrar også indirekte til jødehat når den engelske kirkens offisielle forsvarer av troen og øverste leder av den engelske kirken, den engelske monarken kong Charles III, som er leder av samveldet, inkluderte islam i sitt påskebudskap:

«Kjærligheten han viste da han vandret på jorden, gjenspeilte den jødiske etikken om å ta vare på fremmede og trengende, et dypt menneskelig instinkt som gjenspeiles i islam og andre religiøse tradisjoner, og i hjertene til alle som søker det gode for andre.»

Påsken er en periode som regnes som hellig og eksklusiv – som tilhører kun kristne.

Den engelske monarkens påskebudskap på skjærtorsdag 2025 ser «mer ut som multikulturelt sludder enn en sterk beskyttelse av kristendommen i forkant av den hellige påskeferien», skrev Teri Christoph, som la til: «Kristne over hele verden, og spesielt i Storbritannia, er opprørt over at kong Charles brukte denne helligste av dager til å spre dette tullet.»

I samme ånd mente nyhetskanalen GB News at Charles viste «svakt lederskap». Alt i alt «møter Charles massiv kritikk etter å ha valgt å reflektere over jødedommen og islam i sin tale – på en høytid som feirer kristendommen».

Charles har lenge vært en forkjemper for trossamfunnsoverskridende aktiviteter. I mars sørget han for at Windsor Castle åpnet dørene for den islamske iftar-feiringen da «mer enn 360 muslimske gjester samlet seg i St George’s Hall for å bryte fasten i ramadan».

En offentlig bønn (azan) til Allah ble fremsagt av den islamske presten (mu’adhdhin) som hadde ansvaret. Følgelig ble kong Charles’ tvilsomme «rolle som forsvarer av troen med rette stilt spørsmålstegn ved».

Islamistisk innflytelse i Storbritannia vokser eksponentielt. Det hevdes at det er rundt 2000 moskeer eller bønnelokaler i Storbritannia. Det har også blitt hevdet at det finnes rundt 130 sharia-domstoler eller -råd, og at noen offentlige skoler underviser i islam i religionsundervisningen.

Derfor har Storbritannia, som David Collier påpekte, i betydelig grad kapitulert for islamistisk innflytelse, med utgangspunkt i toppen. Det svake lederskapet i Storbritannia faller inn under kategorien kognitiv dissonans fra virkeligheten, i likhet med dets feige opptreden mot høylytt og farlig jødehat i Londons gater.

På grunn av den tillatte fremveksten av voldelig islamisme i deres midte, bør jøder i Storbritannia ikke la seg lure til selvtilfredshet. De forferdelige pogromene mot deres fredelige samfunn i York, London og andre byer i 1189 og 1190 bør man huske. Det kan med rette sies at «Noen av de verste grusomhetene begått mot europeiske jøder i middelalderen, fant sted i England på slutten av 1100-tallet.» Historien har en ubehagelig vane med å gjenta seg selv etter eget forgodtbefinnende.

Til tross for sterk amerikansk støtte til Israel i forsvaret mot Hamas, Hizbollah, houthiene og andre iranske stedfortredere siden oktober 2023, avslørte en Pew Research-undersøkelse i april 2025 at «den amerikanske offentlighets syn på Israel har blitt mer negativ de siste tre årene».

Vestlige samfunn, særlig politikerne, har i økende grad vendt ryggen til sine jødiske borgere, slik de i hovedsak gjorde under Europas fascistiske æra. Israels og dets folks fremtid vil derfor avhenge av Israels egen evne til å forsvare sin nasjon, kanskje med hjelp fra en stadig mindre gruppe lojale allierte.

Israels historie, og jødene selv, understreker behovet for selvhjulpenhet fra de onde kreftene som er fast bestemt på å ødelegge dem. Israels historie forsikrer også at sterke ledere vil reise seg i tider med nød for å beskytte nasjonen, med Moses og kong David som de første. Landet pakten med Abraham, Isak og Jakob forblir uforanderlig. Israelere vil leve og trives i sitt hjemland til tross for fiendens onde hensikter. Tross alt er jødene hellige voktere av evige sannheter og moral – som Torah gjør klart. Verden trenger dem.

For alle antisemitter og antisionister i Vesten vil kanskje komikeren Elon Golds skarpe ord gi dem litt fornuft:

«I stedet for å demonisere og sverte Israel, burde verden takke Israel for å stå i frontlinjen for å redde den vestlige sivilisasjonen og den frie verden.»

Når det gjelder England og hele Storbritannia, fins det største imperiet i sin tid ikke lenger – det er for lengst borte. Rule Britannia hersker ikke lenger over noe, ikke engang over Londons gater.

Nils A. Haug er forfatter og spaltist. Han er advokat av yrke og medlem av International Bar Association, National Association of Scholars og Academy of Philosophy and Letters. Dr. Haug har en doktorgrad i apologetisk teologi og er forfatter av «Politics, Law, and Disorder in the Garden of Eden – the Quest for Identity» og «Enemies of the Innocent – Life, Truth, and Meaning in a Dark Age». Hans arbeider er publisert i First Things Journal, The American Mind, Quadrant, Minding the Campus, Gatestone Institute, National Association of Scholars, Jewish Journal, James Wilson Institute (Anchoring Truths), Jewish News Syndicate, Tribune Juive, Document Danmark og mange andre.