Man må jo gni seg i øynene når man leser Klassekampens anmeldelse av filmen «Souleymane’s Story».

En film som visstnok er en «hyperrealistisk thriller» om livet som «papirlaus arbeidsinnvandrar i Paris». Og Klassekampen, i sin sedvanlige iver etter å omfavne alt som lukter av grenseløshet og systemkritikk, hyller filmen i de høyeste toner. Spesielt gripende er det visst at hovedpersonen, en «from og arbeidsam» fyr, ser seg nødt til å lyve til myndighetene for å få opphold.

Ja, for et «gagns menneske»!

Anmelder Guri Kulås lar seg visst rive med av det eksistensielle alvoret hos hovedrolleinnehaveren, som delvis spiller sin egen historie som papirløs. Og ja da, livet som papirløs er sikkert tøft. Ingen tvil om det. Å leve i konstant frykt for utkastelse, å bli utnyttet i svart arbeid – det er ingen drømmetilværelse. Men la oss være ærlige: Dette er en konsekvens av å befinne seg ulovlig i et land.

Det som virkelig stikker seg ut i anmeldelsen, og som burde fått alarmklokkene til å ringe, er at helten vår tyr til løgn. Han kjøper seg «konsulentråd» – altså instruksjoner i hvordan man jukser på asylintervjuet – fra eks-landsmenn som tydeligvis har spesialisert seg på å melke systemet.

Og spørsmålet som filmen stiller, og som anmelderen gjengir med et snev av forbløffet sympati, er:

«Kvifor har han vi lærer å kjenna som eit fromt og arbeidsamt menneske, kome fram til at løgn er hans einaste sjanse til å innfri pliktene livet har lagt på han?»

Altså, er vi virkelig kommet dit at vi skal romantisere og unnskylde det å lyve for å få innpass i et land? At en «from og arbeidsam» person plutselig blir en helt fordi han velger bedrag som en vei til «å innfri pliktene livet har lagt på han»? Hvilke plikter er det snakk om her? Plikten til å snike seg inn i et velferdssamfunn på falske premisser?

Dette er ikke et «gagns menneske» – dette er en person som forsøker å undergrave et system som er ment å hjelpe dem som reelt har behov for beskyttelse, ikke dem som har råd til å kjøpe seg en ferdigkomponert løgnhistorie.

Frankrike er oversvømt av innvandrere, mange av dem ulovlige. Foto: AP/David Goldman/NTB

Anmelderen lar seg imponere av filmens realisme og empati. Ja, det er sikkert rørende å se en person slite. Men hvor er realismen i å overse at ulovlig innvandring og asyljuks skaper store problemer for de landene som prøver å opprettholde lov og orden? Hvor er empatien for skattebetalerne som må finansiere et system som utnyttes av folk som kjøper seg «konsulentråd»?

Klassekampen og anmelderen ser ut til å omfavne fortellingen om den «stakkars migranten» som er «tvunget til å lyve», uten et snev av kritisk blikk på at dette er en del av et større, alvorlig problem med misbruk av asylsystemet.

De ser ut til å mene at det å kjempe mot «statleg innvandrarforvalting» ved hjelp av bedrag er en politisk konfronterende og beundringsverdig handling.

Nei, dette er ikke en historie om et «gagns menneske». Det er en historie, slik den blir presentert og tilsynelatende hyllet, om et menneske som velger den uærlige veien, og om en anmelder og en avis som ser ut til å applaudere det.

En trist refleksjon over dagens debattklima, hvor grenseløs sympati for dem som undergraver systemet, trumfer fornuft og rettferdighet.

 

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.