Den ukrainske høyde­hopperen Kateryna Tabashnyk sitter på et fri­idretts­stadion i Kharkiv som er blitt utbombet i et russisk rakett­angrep, den 9. juni 2024. Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB.

Hvorfor nekter NATO å forstå at Russland anser en fortsatt utvidelse østover som en eksistensiell trussel?

1. Problemet

Russlands angrep på Ukraina betyr at det igjen er krig i Europa. Kunne vi ha gjort noe annerledes for å unngå krigen? For å besvare det spørsmålet, må vi først gjøre en rekke overveielser.

For det første må vi klargjøre hva som er de grunnleggende, prinsipielle betingelsene for en bærekraftig fred. For det andre må vi innse hvordan disse betingelsene er blitt brutt i opptakten til den pågående krigen i Ukraina. For det tredje må vi trekke de moralske konsekvensene av de ulike partenes faktiske opptreden i forhold til de prinsipielle betingelsene for fred. Til slutt må vi også se på de forholdene som har vanskeliggjort en seriøs demokratisk debatt om disse spørsmålene. Dette er i korte trekk strukturen i de følgende refleksjonene.

2. Det prinsipielle

Utgangspunktet er at vi har en verden som er oppdelt i suverene stater. Det betyr at de har rett til å styre seg selv innenfor sine egne grenser. Fred mellom stater eksisterer når stater ikke krenker hverandres grenser, men lar hverandre være suverene på sine egne territorier.

Fred innebærer derfor at stater ikke begår voldelige overgrep mot hverandre, og ikke bruker slike overgrep for å forsøke å endre sine innbyrdes grenser. Den grunnleggende forutsetningen for fred er altså at stater ikke truer andre stater med å krenke deres grenser. Hvis ingen stat truer noen annen stat – og derfor ikke begår overgrep mot noen annen stat –, er freden sikret.

Men hvis en stat oppfatter noe en annen stat gjør som truende, hvordan bør den første staten da reagere? Det kan for eksempel være at den andre staten ruster opp ytterligere eller anskaffer nye og mer effektive våpentyper.

Den første staten kan reagere på to måter hvis den ikke bare lar det stå til. På den ene siden kan den reagere diplomatisk, ved å gå inn i en dialog med den andre staten og avklare hva den andre statens intensjon er med å gjøre det den første staten føler seg truet av. På den annen side kan den svare med avskrekking, ved å gjøre noe som gjør det mindre attraktivt for den andre staten å gjøre det den første staten er redd for.

Avskrekking kan umiddelbart realiseres gjennom egen opprustning, ved å øke effektiviteten til ens egen hær og anskaffe nye og bedre våpentyper. Men avskrekking kan også oppnås på en annen måte enn gjennom egen opprustning, nemlig gjennom allianser. Hvis et land føler at et annet land truer dets suverenitet, kan det inngå en allianse med ett eller flere andre land som selv på en eller annen måte føler at trusselen fra det andre landet er reell. I praksis fungerer en slik allianse som en bevæpning: Den skal avskrekke det andre landet fra å realisere trusselen.

Men avskrekking som middel til å imøtegå en slik trussel har en ulempe: Avskrekkingen kan i seg selv oppfattes som en trussel. Mens man selv oppfatter sin egen opprustning eller nye allianse som avskrekkende, kan det andre landet, som ikke oppfatter seg selv som truende, oppfatte det som en trussel. Dette kan føre til et gjensidig våpenkappløp og fortsatt militær eskalering. For å unngå en slik utvikling, bør begge parter sørge for at den diplomatiske dialogen er åpen, og at man tar hverandres bekymringer på alvor.

Skal freden bevares, må det grunnleggende kravet være at hvert enkelt land bestreber seg på å unngå å fremstå som truende. Dette gjelder også når man bygger opp et realistisk forsvar og inngår allianser. Et land bør ta på alvor at det kan være en trussel mot andre, og derfor i utgangspunktet være åpent for å ta andre lands bekymringer på alvor i den diplomatiske dialogen.

3. Det faktiske

Etter andre verdenskrig ble NATO opprettet som en amerikanskledet forsvarsallianse mot trusselen fra Sovjetunionen. Europa ble delt inn i to innflytelsessfærer – NATO og Warszawapakten –, med noen få nøytrale land, som Finland, Sverige og Østerrike, imellom. På basis av denne maktbalansen, som fungerte frem til Sovjetunionens sammenbrudd, ble det inngått ulike diplomatiske avtaler om mengden og plasseringen av atomvåpen. Bortsett fra de ulike opprørene i noen av de østeuropeiske landene førte dette overordnet sett til fred i Europa.

Med Berlinmurens fall og Sovjetunionens sammenbrudd ble Warszawapakten oppløst, og de østeuropeiske landene fikk sin politiske frihet. Spørsmålet var nå hvordan NATO skulle reagere på Sovjetunionens sammenbrudd og Warszawapaktens oppløsning. Svaret kunne ha vært å oppløse NATO, ettersom den umiddelbare begrunnelsen for alliansen – trusselen fra Sovjetunionen – ikke lenger eksisterte. Men det gjorde man ikke. I stedet ble NATO og dermed USAs militære innflytelse i Europa opprettholdt. Spørsmålet var da hvordan NATO skulle forholde seg til de landene som var blitt frigjort fra sovjetisk undertrykkelse ved oppløsningen av Warszawapakten og Sovjetunionens sammenbrudd.

Ved første øyekast var det naturlig at disse landene fortsatt måtte oppfatte Russland som en trussel. Russland var kanskje ikke Sovjetunionen, men kunne de være sikre på at landet ikke lenger hadde de samme imperiedrømmene? NATO reagerte på denne usikkerheten ved å invitere inn en rekke av de frigjorte landene. I 1999 ble Polen, Tsjekkia og Ungarn medlemmer, og i 2004 Romania, Bulgaria, Slovenia, Slovakia og de tre baltiske landene.

Disse NATO-utvidelsene fant sted til uttrykkelig protest fra Russland. For på samme måte som de nylig frigjorte sovjetiske vasallstatene fortsatte å oppfatte Russland som en trussel, oppfattet Russland også NATOs ekspansjon østover som en trussel. I virkeligheten var det amerikanske våpensystemer som ble plassert nærmere Russlands grense. Men NATO og USA ignorerte Russlands protester, og Russland var fortsatt for svakt til å gjøre noe annet enn å finne seg i det som skjedde.

Dette endret seg imidlertid. Da Ukraina og Georgia ble tilbudt NATO-medlemskap i 2008, protesterte Russland igjen, men nå var landet blitt sterkere og kunne gjøre mer alvorlig motstand. Det er på denne bakgrunnen vi kan se Russlands deltakelse i krigen i Georgia det samme året.

Etter Maidan-opprøret i Ukraina i 2014, med innsettelsen av en pro-vestlig regjering, øker Russlands frykt for at Ukraina er på vei mot NATO-medlemskap. Dette er bakgrunnen for Russlands annektering av Krim og landets involvering i borgerkrigen i Øst-Ukraina. Det faktum at Russland ikke kan få en klar forsikring om at NATO ikke vil utvide sin – i realiteten USAs – militære innflytelsessfære med Ukraina, og dermed true Russland vitalt, kan også ses som en grunn for Russland til å starte den faktiske krigen mot Ukraina 24. februar 2022.

4. Det moralske

Så hvem har skylden for krigen i Ukraina? Umiddelbart er det ingen tvil om at det er Russland, ettersom det utvetydig er Russland som har invadert Ukraina militært. Men det er overfladisk å stoppe her. For spørsmålet er hvorfor Russland gjorde det. Rent prinsipielt er det to mulige svar.

Det ene er at Russland gjorde det av egen indre drift, altså fordi Russland essensielt er en imperialistisk makt som sikter mot å bygge et så stort imperium som mulig. Ifølge denne oppfatningen vil Russland i første omgang underlegge seg Ukraina, men deretter vil landet forsøke å gjenerobre de andre tidligere sovjetiske vasallstatene, innen turen kommer til de vesteuropeiske landene. Derfor har disse landene avgjørende interesse av at Russland lider nederlag i Ukraina. (Og derfor mener den danske statsministeren at det ikke kan sluttes fred med Russland før landet er nedkjempet, og at krig er bedre enn fred frem til da.)

Det andre mulige svaret er at Russland intervenerte militært i Ukraina på grunn av eksterne faktorer, særlig fordi Russland følte seg truet av den militære utviklingen i Ukraina som følge av utsiktene til at Ukraina skulle bli medlem av NATO. Russland ser på dette medlemskapet som en eksistensiell trussel, fordi det for dem betyr at USAs militære kapasitet blir plassert i Ukraina – altså rett ved grensen til Russland – og vil true Russland derfra.

Når vi skal avgjøre hvilket av de to svarene som er mest sannsynlig, må vi også ta i betraktning hva som har vært USAs motiv for å presse på for rekken av NATO-utvidelser. USA har ikke på noe tidspunkt tvunget noe land til å bli medlem av NATO. De tidligere sovjetiske vasallstatene ble medlemmer fordi de selv ønsket det, og fordi de så på NATO-medlemskapet som en sikkerhetsgaranti mot en mulig trussel fra Russland.

Spørsmålet er derfor hva som har vært USAs motiv for å anerkjenne de tidligere sovjetiske vasallstatenes frykt for Russland som en legitim grunn til å innlemme dem under NATOs sikkerhetsgaranti. Er det grunn til å tro at USAs motiv bare var å sikre vasallstatenes frihet fra Russland? Eller er det grunn til å tro at USAs motiv også – og kanskje særlig – var å forbedre sin egen militære posisjon i forhold til Russland?

Det er ingen tvil om at store deler av den politiske opinionen i USA og Europa har sett NATO-utvidelsen i et idealistisk lys. Det handlet om spredning av demokrati og politisk frihet. På den annen side er det heller ingen tvil om at den dominerende politiske opinionen i Russland har sett NATO-utvidelsen i et helt annet lys. Fra den synsvinkel var det en utvidelse av USAs militære innflytelsessfære, en utvidelse som – særlig når det gjaldt Ukraina – ble sett på som en eksistensiell trussel mot Russland. Derfor kunne ikke Russland fortsette å leve med utsiktene til et fremtidig NATO-medlemskap for Ukraina, og Russland følte seg derfor tvunget til å gjøre sitt for å sikre at dette medlemskapet ikke ble en realitet.

For å avgjøre hvem som har skylden for krigen, må vi se på Russlands motiv for å gå militært inn i Ukraina, og på USAs motiv for å utvide NATO. Vi må finne ut om USA feilvurderte Russlands syn på den trusselen som deres eget militære nærvær i Ukraina ville utgjøre – eller om USA kanskje bare feilvurderte Russlands vilje og evne til å svare militært på denne trusselen.

Men dette kan vi bare finne ut av ved å se nærmere på de faktiske historiske kjensgjerningene slik de etter hvert blir belyst av forskjellige kilder. Vi kan få vite mer om hva amerikanske og russiske politikere og diplomater faktisk sa ved de respektive NATO-utvidelsene. Vi vet allerede mye fra åpne kilder, men etter hvert som flere arkiver blir tilgjengelige, kan vi få vite mer og dermed få et enda bedre grunnlag for å felle vår dom.

For mitt vedkommende mener jeg det allerede er mye som tyder på at USA feilvurderte Russland og idealiserte sine egne motiver. Det var ingen utbredt forståelse for at det som i Vesten ble oppfattet som en bestrebelse på å spre frihet og demokrati, fra russisk side like gjerne kunne oppfattes som en utvidelse av USAs militære maktbase, som ville utgjøre en eksistensiell trussel mot Russland.

Var det i denne situasjonen klokt av USA å stå fast på en intensjonserklæring om at Ukraina skulle bli medlem av NATO? Var det på den måten man kunne ha skapt de beste forutsetningene for en fredelig og demokratisk utvikling i Ukraina? Burde vi ikke tvert imot ha gått inn i en diplomatisk dialog med Russland og blitt enige om en fremtidig nøytralitet for Ukraina? Ville ikke det også ha vært i Ukrainas egen interesse? Mye tyder på det, men jeg er ikke dogmatisk, og er derfor åpen for hva en saklig vurdering av alle tilgjengelige og hittil skjulte kilder måtte vise.

5. Den vanskelige dialogen

At krigen fortsatt pågår, gjør det ikke mindre vanskelig å diskutere disse spørsmålene fordomsfritt. Men diskusjonen – ikke minst med oss selv – er nødvendig for at vi skal unngå å bli drevet av illusjoner og overfladiske stemninger. Skal vi føre en seriøs diskusjon, må vi også være villig til å forholde oss kritisk til våre egne premisser.

I diskusjonen er det vanlig å si at Russland har brutt den «regelbaserte verdensordenen». Men hva betyr dette uttrykket? Umiddelbart innebærer det at et land ikke kan invadere et annet land og krenke dets grenser. Dermed brøt Russland den regelbaserte verdensordenen da de angrep Ukraina.

Men betyr den regelbaserte verdensordenen at et land – som Ukraina – som føler seg truet av et annet land – Russland – ubetinget skal få lov til å inngå en forsvarsallianse som bringer et tredjelands militære kapasiteter til det andre landets grenser? I så fall betyr den regelbaserte verdensordenen at det tas mer hensyn til Ukrainas frykt for Russland enn til Russlands frykt for USA. Men er en slik ensidighet berettiget? Har vi for fredens skyld grunn til å akseptere en slik orden, og dermed til å ignorere Russlands frykt?

Når alt kommer til alt, er denne ordenen faktisk til fordel for USA: Den er et uttrykk for amerikansk hegemoni. Men bør vi ignorere Russlands frykt for USAs hegemoni? Det avhenger av hvordan USA selv forholder seg til den regelbaserte verdensordenen.

Og her viser historien at USA faktisk har brutt denne ordenen – ved å medvirke til regime- og grenseendringer – når de har funnet det nødvendig. Kosovo, Irak og Libya kan nevnes. Har Russland grunn til å tro at de er trygge i en slik orden? På dette punktet er Tukydid fortsatt relevant: «Det som gjorde krigen uunngåelig, var veksten i Athens makt og frykten den skapte i Sparta.» Frykten. Det er noe galt med en verdensorden som ignorerer Russlands frykt. Hvis freden skal sikres, må vi gå i diplomatisk dialog med Russland i stedet for å utvide NATO på tross av Russlands frykt.

Dette bringer oss over til et annet av de uttrykkene som brukes i debatten for å trumfe den videre diskusjonen: «NATOs sikkerhetsgaranti». Oppfatningen er at Ukraina – og de andre sovjetiske vasallstatene – bare vil få sikkerhet fra Russland hvis de kommer inn under NATOs sikkerhetsgaranti. Men når det at Ukraina kommer inn under NATOs sikkerhetsgaranti betyr at Russland føler at de står overfor en eksistensiell trussel, da er NATOs sikkerhetsgaranti i realiteten en garanti for større usikkerhet. Sikkerhet skapes ikke ved å konfrontere Russland med en eksistensiell trussel som Russland bare kan bekjempe militært. Fred og sikkerhet kan bare oppnås ved å ta Russlands frykt på alvor og inngå en avtale med Russland som på den ene siden slår fast at Ukraina ikke blir medlem av NATO, og på den andre siden garanterer Ukrainas suverenitet på betingelse av at landet forplikter seg til å holde seg nøytralt – en traktat som ligner den Østerrike var underlagt under den kalde krigen. Ironisk nok er det grunn til å tro at illusjonen om NATOs sikkerhetsgaranti har bidratt til å undergrave Ukrainas sikkerhet.

Hvis vi ønsker sikkerhet i Europa, må vi involvere Russland og ikke bare blindt akseptere de tidligere sovjetiske vasallstatenes frykt for Russland – for i motsatt fall viderefører vi bare den kalde krigen. Å ta Russlands frykt på alvor, er å åpne opp for håpet om at Russland kan endres innenfra og bli et friere land. Ved ikke å ta Russlands frykt på alvor, har vi forpurret dette håpet. I stedet har vi bidratt til å styrke de autoritære og antivestlige kreftene i Russland.

Den demokratiske debatten har ikke bare blitt kortsluttet av en ureflektert og fordomsfull bruk av begreper som «den regelbaserte verdensordenen» og «NATOs sikkerhetsgaranti». Den har også – og viktigst av alt – blitt kortsluttet av skråsikkerheten. Russland blir sett på som en fiende man ikke kan stole på og ikke kan inngå avtaler med. Her er historien at Russland startet krigen uprovosert og har til hensikt å erobre hele Ukraina, og hvis de lykkes, vil Russland fortsette med å erobre de tidligere sovjetiske vasallstatene og muligens fortsette inn i Europa. Derfor må Russland nedkjempes militært, ellers vil trusselen vedvare.

Setter man spørsmålstegn ved denne historien, og hevder man at det finnes en annen – og nokså sannsynlig – historie der Russland og Putin ikke entydig er skurken, så plasseres man på forhånd som Putin-apologet og som en forræder mot den vestlige orden.

Men slik kortsluttes den demokratiske debatten. For det finnes en annen historie som ikke tar mindre hensyn til de faktiske forhold. Nemlig at: ja, Russland angrep Ukraina, men at dette angrepet var et resultat av Russlands frykt for at Ukraina skulle bli medlem av NATO og dermed bringe amerikanske militære kapasiteter helt opp til Russlands grense. I dette spillet har USA, som har stått fast på at Ukraina skal få tilbud om NATO-medlemskap, vært politisk ukloke. I stedet for å slutte fred har de lagt forholdene til rette for en stedfortrederkrig med Russland – med ukrainske soldater som ofre. (Men det ser ut til at Trump nå er i ferd med å endre på dette.)

Sett fra vår privilegerte situasjon er det mest deprimerende at diskusjonen mellom de to sidene i debatten har vært så fastlåst. De som ikke oppfatter Russland som en klar fiende, men som tvert imot mener at fastholdelsen av utsiktene til NATO-medlemskap for Ukraina har provosert Russland unødig, er blitt sett på som forrædere hvis argumenter ikke trengte å bli hørt.

Dette er i strid med demokratiets ånd. Debatten skal alltid være åpen, og argumentene skal høres, slik at deres gyldighet kan vurderes. Ellers kveles demokratiet innenfra.

Kjøp «Den usynlige energikrigen. Fra Kennedy-attentatet til Nord Stream-sabotasjen» av Alf R. Jacobsen her!