Sverige har stridsvognene. Finland har troppene. Velkommen til den pan-nordiske hæren.

Slik innleder den danske journalisten og forfatteren Sune Engel Rasmussen en kronikk i Wall Street Journal. Han virker å tro at de nordiske landene kan danne en solid forsvarsfront mot Russland.

De nordiske landene var lenge mer kjent for fredsarbeid og «hygge» enn for militarisme. Nå er de i ferd med å legge av seg den rollen. Norden har vokst frem som en modell for Europas forsvar.

Rasmussen har rett i at de nordiske landene har fremhevet seg selv som såkalte fredsnasjoner, eller som svenskene pleier å si: «humanitære stormakter». Noe særlig suksess i fredsarbeidet er dog vanskelig å finne. I stedet har både Norge, Danmark og særlig Sverige brakt krigen hjem gjennom masseinnvandring.

Finland ligger bedre an, til tross for ivrige forsøk fra den forrige sosialistiske regjeringen under statsminister Sanna Marin på å ta igjen nabolandene i sprinten mot multikulturen.

Videre skriver Rasmussen at de nordiske landene «leder an i arbeidet med å reversere flere tiår med militær nedtrapping for å motvirke både russisk aggresjon og usikre sikkerhetsgarantier fra Trumps hvite hus.»

Å gjenoppbygge reell avskrekking i Norden vil ta flere tiår. Dessuten: De påståtte økningene i forsvarsbudsjettene inkluderer alle milliardene som pøses inn i det ukrainske pengesluket. Man kan selvsagt støtte dette, men det øker ikke nordisk forsvarsevne.

Så selv om grafene ser imponerende ut, er realiteten ikke like oppløftende.

Samtidig er særlig forsvarsstyrkene til Sverige og Norge preget av woke. Man fokusterer på likestilling og LHBTQ-rettigheter, i stedet for å fokusere på det eneste som betyr noe for militære styrker, som er stridsevnen.

Sverige har en avansert forsvarsindustri, Norge har kapasitet til maritim overvåking og kamp i Arktis, og Finland har en av de største stående hærene og artilleristyrkene per innbygger i Europa, skriver Rasmussen.

Dog er det enkelte som mener at Finlands militære kraft også er i et slags forfall.

Han skryter også av Danmarks spesialstyrker, som har erfaring fra Afghanistan og Irak. Danske spesialstyrker er sikkert dyktige soldater, akkurat som norske spesialsoldater (Marinejegerkommandoen (MJK) og Forsvarets spesialkommando (FSK)).

Norske spesialsoldater fra FSK. Foto: Forsvaret

Men de er fryktelig få, og selv om de kanskje kan levere prestasjoner i verdensklasse, så kan de ikke vinne en krig uten sterke, veltrente og godt utstyrte brigader bak seg.

Hvis man slår sammen BNP for de nordiske landene, så er det nesten på samme nivå som Russland. Men hva bruker de nordiske landene pengene på? Masseinnvandring, overvokste offentlige sektorer, klimahysteri, bistand, overnasjonale organisasjoner og gigantiske velferdsmidler som i økende grad ender opp i et massivt byråkrati eller i utlendingers lommer.

De få som jobber og forsørger seg selv blir hardt rammet av verdens høyeste skattenivåer, boligmangel, inflasjon og stadig svekket kjøpekraft.

Dessuten: Hvem skal være Nordens soldater? Land som Sverige og Norge består av opp mot 20 prosent utlendinger, med en økende prosentandel ned i de kommende aktuelle soldatene, som nødvendigvis er de unge.

I flere tiår, særlig siden 1990, har nordiske land nedprioritert sine egne forsvarsstyrker. Særlig Norge, som er verdensledende på området, har pøst på med bistand til afrikanske diktatorer og islamske terrorister. Vår regjering støtter Hamas og forakter Israel. Selv Kina og Unge Høyre (!) har fått bistand fra Norge.

Svenskene har kjempet for en feministisk stat og med glede iført seg feministiske hijabs i møte med feministiske islamistiske stater. Norske politikere kan ikke hylle muslimske høytider nok. Danskene kneler også for islamismen, og har forbudt koranbrenning. Danskenes standhaftighet under karikaturstriden er glemt historie.

– Du har en regional gruppering med det økonomiske og ressursmessige potensialet til å utvikle en fullt integrert forsvarsindustriell base, slik Tyskland har, men med en helt annen trusseloppfatning og politisk vilje, sier Eric Ciaramella.

Ciaramella er seniorforsker i Russland- og Eurasia-programmet ved tenketanken Carnegie Endowment for International Peace og tidligere senioranalytiker i amerikansk etterretningstjeneste. At han fremhever Tysklands «forsvarsindustrelle base» som et forbilde sier alt.

Hva slags politisk vilje han ser i de nordiske land er også uforståelig. De eneste feltene hvor politikere i Norden står samlet er vel klimahysteri, hat mot Donald Trump og selvsagt en dyp forakt mot Putins Russland, som kombineres med en ustanselig hyllest av Zelenskyj.

Ungarn statsminister Viktor Orbán er også et yndet hatobjekt, siden han sier nei til muslimsk innvandring og LHBTQ-indoktrinering i barnehager og grunnskole.

Rasmussen peker på historiske bindinger, han nevner blant annet vikingtiden, og siterer vår finansminister Jens Stoltenberg.

– For første gang siden Kalmarunionen på 1400-tallet har de nordiske landene en felles sikkerhetspolitikk. De har innsett viktigheten av å utdype sitt militære samarbeid på en måte som vi ikke har sett på flere hundre år.

Det finnes ikke så mange nordiske vikinger i dagens woke-infiserte nordiske samfunn, selv om ungdommen – særlig unge gutter – gir oss håp: De strømmer både til frikirkene og til treningssentrene, mange av de gjennomskuer fake news fra de nordiske statskontrollerte mediene, og et stort antall støtter Trump.

Kalmarunionen fra 1397, som ble utformet av den danske dronning Margrethe, var motivert av å beskytte de nordiske land mot innflytelse utenfra, da særlig fra det tyske hansaforbundet. I dag skal alt utenfra inviteres, ønskes velkommen og hylles, selv i kirken.

Det eneste vi skal forakte er vår egen tradisjon, kultur, historie og religion.

Stoltenberg var NATO-motstanderen som ble generalsekretær for organisasjonen han hatet i hele sin periode som leder av AUF. Prinsipper er ikke hans styrke, for å si det slik.

Den danske skribenten må motvillig innrømme at Norden har latt sine forsvar forfalle i flere tiår. Men nå har alvoret rammet særlig Danmark, som frykter Trumps interesse for Grønland. Korrekt nok skriver Rasmussen at Danmarks forsvar av Grønland, som er på størrelse med Texas, er redusert til noen få vaklevorne skip.

Danmarks beslutning i februar om å øke forsvarsutgiftene med 70 prosent i løpet av de neste to årene – inkludert på Grønland – var «et uttrykk for panikk», sier Peter Viggo Jakobsen, lektor ved Forsvarsakademiet.

– Danmark er i kamp mot klokka fordi vi har mistet troen på amerikanerne. Grunnen til at vi har kastet oss inn i det nordiske samarbeidet med så stor kraft, er at vi ikke kan beskytte oss selv. Og hvis NATO ikke kan gjøre det, er Norden et alternativ, sier Jakobsen.

Slik er situasjonen. Danmark og de andre nordiske land savner Biden, og skulle ønske at Kamala Harris vant valget. For da kunne man i fellesskap redusere stridsevnen, satse knallhardt på det grønne skiftet, og samtidig åpne grensene på vidt gap for nye millioner av migranter.

Trump gjør det motsatte, og dette kan ikke nordiske politikere holde ut, siden det setter dem selv i et svært dårlig lys. Nå maser til og med Trump-teamet om noe så usmakelig som en gjeninnføring av ytringsfriheten i Europa. How dare you?

Norden kan sikkert være ledende. Norden kan lede an i det totale forfallet som et udemokratisk Brussel-styrt Europa står overfor, og som hylles av et samlet mediekorps.

Fra utsiden virker det nokså tydelig: Norden beveger seg mot undergangen med en ekstrem iver fra våre såkalte folkevalgte.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.