Keir Starmer og Emmanuel Macron drømmer om å opprette en «koalisjon av villige» for å beskytte Ukraina etter en eventuell våpenhvile. Det stopper nok med drømmen.

Starmer sier med rette at Vladimir Putin ikke er til å stole på, og at USA derfor må stille en sikkerhetsgaranti for enhver fredsavtale.

Men hva skal disse sikkerhetsgarantiene gå ut på? Spørsmålet stilles av Richard Kemp i The Telegraph. Kemp er en pensjonert britisk hæroffiser med bred erfaring, og ledet blant annet Operation Fingal i Afghanistan i 2003. Han vet hva han snakker om.

Kemp påpeker at USA og Europa har sendt våpen til Ukraina i ti år, med en kraftig økning fra 2022. Men dette virket som kjent ikke avskrekkende på russerne. Det har heller ikke stanset Putins styrker. De er riktignok påført store skader, men de rykker fortsatt frem, sakte men sikkert.

Man kan jo tenke seg at det hadde gått annerledes hvis man hadde startet med massiv våpenstøtte for tre år siden. Men det hjelper lite å tenke slik i dag.

De økonomiske sanksjonene førte heller ikke til særlig mye, siden Russland fortsatt kan selge varer til andre land, som Kina, India og Tyrkia. Selv Europa har fortsatt å kjøpe gass fra Russland, noen hevder endog at EU har brukt mer penger på russisk gass enn på støtte til Ukraina.

Zelenskyj drømmer om den ultimate sikkerhetsgarantien, NATO-medlemsskap. Men det kommer ikke til å bli en realitet. USA har dessuten gjort det klart at de ikke vil sende soldater til å beskytte Ukraina etter en eventuell våpenhvile.

Starmer og Macron drømmer defor om å opprette en «koalisjon av villige» som skal sikre at en eventuell våpenhvile opprettholdes. Dette fremstår som en ren drøm.

For det første trenger en slik styrke Kremls godkjenning, og dét har Russland avvist gjentatte ganger. Senest i dag sa utenriksminister Lavrov at det er uaktuelt med europeiske styrker på ukrainsk jord.

Lavrov sier det er uaktuelt med europeiske styrker i Ukraina – uansett

Å tillate fredsbevarende styrker i landet ville ikke gi noen mening fra russisk side, ettersom Putins mest brukte unnskyldning for å invadere Ukraina er NATOs påståtte innmarsj på russisk jord.

Starmer og Macron har begge gjort det klart at en fredsbevarende styrke ikke kan settes inn uten en amerikansk «backstop», noe som antakelig betyr at det amerikanske kavaleriet vil komme til unnsetning dersom de europeiske styrkene tar seg vann over hodet. Men dette vil Trump aldri gå med på.

Selv om disse to tilsynelatende uoverstigelige hindringene kunne overvinnes, har Storbritannia den militære kapasiteten til å lede styrken slik Starmer har foreslått?

Zelenskyj ønsker seg et sted mellom 100-200 tusen fredsbevarende soldater. Macron og Starmer håper å kunne stille med 30.000, alt for lite til å overvåke en grense på nesten 1500 kilometer. Selv 30.000 soldater virker uoppnåelig.

Britenes underfinansierte og underrekrutterte hær kan muligens stille med 5000 mann. Frankrike kan muligens stille med noen flere. Tyskland og Polen har sagt at de ikke vil bidra. De baltiske statene, Nederland, Sverige og Danmark, som har antydet at de kan være blant «de villige», kan bare sende svært små kontingenter.

Men hvis en slik styrke kunne settes sammen, måtte den ikke bare være i stand til å overvåke våpenhvilen, men også til å kjempe og forsvare seg selv. For selv om Russland skulle gå med på det, må vi ikke glemme Starmers ord: «Putin er ikke til å stole på».

Starmer lover fly i luften i tillegg til boots on the ground. Men det er liten vits i kampfly hvis de ikke er villige til å skyte ned russiske fly som provoserer. Da er man plutselig i en (i det minste) teknisk krig med Russland.

Dessuten: Det koster enorme summer å plassere ut betydelige militære styrker. Hvor lenge skal de bli værende i Ukraina? Til britene er tomme for penger? Til Putin er død og/eller erstattet? Er det så sikkert at etterfølgeren blir en forbedring?

Med andre ord: Europeiske styrker i Ukraina blir neppe mulig, og hvis miraklet skulle skje vil resultatet bli omtrent slik:

• Ingen mulighet til å beskytte grensen.
• Ingen avskrekkende virkning mot Kreml.
• Tidsperspektivet er uklart.
• Kostnadene blir enorme.
• Soldatene må komme hjem slukøret, siden de ikke er i stand til å utføre oppdraget.

Derfor overskriften: Starmer kan gjerne drømme om en ny suksess, som Falklandskrigen. Men det er langt mer sannsynlig at han vil oppleve en ny Irak-krig.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her!  Eboken kan du kjøpe her.