European Commission President Ursula von der Leyen addresses a media conference at the end of an EU summit in Brussels, Monday, Feb. 3, 2025. (AP Photo/Omar Havana)

Regjeringen Støre er kjent for å ha ministre med tillit som faller fra hverandre. Denne gang falt hele regjeringen fra hverandre over et EU-direktiv fra 2018 som angivelig skal handle om strøm, men egentlig handler om å tvinge alle huseiere til å kjøpe seg konkurs på isolasjon og nye vinduer. Du skal nemlig spare hver minste kilowatt, slik at politikerne skal kunne sløse enda flere terawatt på EU og egne drømmeprosjekter.

EU har imidlertid en enda større bombe på samlebåndet: «Clean Industrial Deal» legges frem 26. februar og skal angivelig styrke europeisk industri. Den vil gjøre det stikk motsatte, og Norge vil adoptere den også.

EØS-avtalen er en enveis-avtale hvor EU bestemmer lovverket i Norge, i bytte for at EU får gassen og fisken vår også. (Utrolig snilt av dem , ikke sant?) EØS fungerer på den måten at Norge kan overse direktiver fra EU hvis de ikke er såkalt «EØS-relevante», men det er de aller fleste, ifølge tolkningen av avtaleteksten fra 1994. Slik ble Norge en EU-koloni, med Støre eller Erna som stattholdere der de står med lua i hånda og logrer for overmakta. Det er så ynkelig – men sikkert personlig lukrativt.

Gjennom flere beslutninger på 2000-tallet ble det imidlertid slått fast at alle direktiver og forordninger som gjelder klima, energi og strøm, er EØS-relevante, og derfor «må» Norge håndheve dem. Ethvert forsøk på å vise et fnugg av suverenitet, vil bli møtt med straff. Og som alle feiginger vet: Når man blir truet med straff, bør man godta det uten å kny, så det ikke blir mer straff. Dette er viktig å huske nå når det nærmer seg valg og Erna er klar til å ta over åremålsstillingen som statsminister, for hun vil tre plastposen «Ren Industriavtale» ned over hodet vårt. Fremmede makter har bestemt det.

Enda sterkere satsing på «grønt skifte» og klimatiltak som ikke virker

Denne nye drittpakken fra EU beskrives som «gigantisk» og er ment å styrke europeisk industri. Bakgrunnen for tiltaket er at energiprisene i Europa er for høye sammenlignet med USA og Kina, og EU risikerer nå en resesjon. For å reise kjerringa trengs det tiltak, og da tenker du at det skal innføres ny politikk, slik Trump har gjort i USA. Men da tar du feil, for adelskapet som styrer Europa kan ikke innrømme at de har gjort noe galt. Derfor skal de heller satse dobbelt så hardt på politikken som ødelegger.

Angivelig er hovedpoenget i den kommende EU-planen «Clean Industrial Deal» å bygge infrastruktur for fulle mugger. Ikke jernbane, veier, kjernekraftverk og den slags gammeldags tull, men heller flere vindturbiner, solpaneler, batterier, hydrogen, ammoniakk, CCS og kabler og rør, så «ren energi kan strømme fritt på tvers av kontinentet vårt, og sikre lave priser for alle europeere», for å sitere Ursula von der Leyen i hennes tale på årets WEF-møte i Davos.

Man rister vantro på hodet over dette kakespisende fjolset som ikke har fått med seg at vindmøller og solpaneler beviselig ikke er fornybart, at det skaper stadig større avhengighet av fossil energi som «backup», og at prisene på «grønn» strøm er ødeleggende høy. Det er som om alle resultater nullstilles hver dag, alle fakta er irrelevante, og alle advarsler går rett i makulatoren sammen med varslerne. Fortsatt er mye usikkert rundt CID, men ifølge Politico og Energi og Klima ser tiltaket ut til å være delt inn i seks temaer:

1: Energisikkerhet og -priser: Europa sliter med for høye kraft- og energipriser på grunn av Merkels «Energiewende», en totalitær grønn energipolitikk som ble vedtatt i Tyskland i 2010 og er ukritisk adoptert av alle EU-land – samt USA. Politikken bygger på en myte om at tungindustriprodukter som vindturbiner og solpaneler er «fornybart» og «rene energikilder». Dette politiske luftslottet har skapt de enorme energiproblemene i EU, men von der Leyen har en alternativ virkelighet. I Davos sa hun at løsningen er å bygge ut enda mer «fornybar energi» (og i noen land: kjernekraft), samt «investere i fremtidens rene energikilder, som fusjonskraft og avansert geometri». Talen var som alltid uten økonomiske eller teknologiske forbehold.

2: Finansiering av omstillingen: I stedet for å stimulere til at næringslivet skal gå med overskudd gjennom lavere energikostnader, lavere skatter, mindre byråkrati og mer stabile rammebetingelser, ønsker kommisjonen å sikre offentlig finansiering og subsidier for en industrinæring som sliter. I tillegg jobbes det med finansiering for storsatsinger på eksempelvis batterier eller hydrogen. I Davos hevdet von der Leyen (som ikke kan noenting om kraftproduksjon eller kraftsystemer) at man skal «mobilisere privat kapital for å modernisere våre strømnett og vår lagringsinfrastruktur.» Som om det finnes noe moderne ved vindmøller eller batterier.

3: Resirkulering og råmaterialer: Kommisjonen kommer til å foreslå en ny handlingspakke for «sirkulær økonomi», som utelukkende er en teoretisk øvelse og aldri er utprøvet noe sted. Målet er å utvikle bedre kapasitet for resirkulering av råmaterialer og derigjennom å øke Europas selvforsyningsevne – men heller ikke her vil det bli tatt noen hensyn til økonomi eller evne til å gå med overskudd. Alt skal subsidieres.

4: Arbeidskraft og kompetanse: Kommisjonen har prioritert at planen har en sosial og inkluderende profil. «Mange av problemene vi har nå, kan ha en sammenheng med at europeere ikke føler at institusjonene bryr seg om dem,» har Ursula sagt, og det har hun jo helt rett i. Når man hele tiden får servert løgner, og når tiltakene ikke virker og man rammes av stadig høyere priser, kan folk faktisk begynne å tro at det offentlige er imot dem. Å inkludere noen gjennom en sosial profil retter ikke på dét.

5: EUs globale konkurransekraft og innovasjon
Kommisjonen ønsker å øke europeiske bedrifters konkurransekraft. Målet er å forenkle det europeiske byråkratiet og minimere behandlingstiden, og en av metodene for å gjøre det, er å fastsette en viss prosentandel med dyrere «klimavennlige materialer» som må brukes i offentlige byggeprosjekter, samt at «utslippsfrie» maskiner skal gjøre jobben. Slik skal byggingen bli dyrere, langsommere og mer byråkratisk på grunn av et strammere regelverk og kontrollregime. For EU tror på fullt alvor at stadig nye regelverk og større byråkrati er det samme som innovasjon.

6: Rettferdig global handling
EU ønsker å ha en tydelig politikk for å sikre internasjonalt samarbeid og såkalte «verdikjeder», og den ambisjonen skal nås gjennom diplomati, handelsavtaler og stadig mindre hensyn til kloden, FN og alle andre land. Dette kan innebære at EU vil senke tollsatsene på argentinsk og brasiliansk kjøtt – for EU er slett ikke imot toll. De er bare imot det når Trump gjør det.

EUs «Grønn Industripakke» etter modell fra Joe Biden

EU-kommisjonen la frem den «europeiske grønne vekststrategien» i desember 2019, da alle fortsatt trodde at sol- og vindkraft kunne erstatte all fossil energibruk. Siden da har alle faktiske tall og resultater vist at dette ikke bare er overoptimistisk, men også frakoblet matematikk, fysikk og økonomifag. «Grønt skifte» virker ikke, har aldri hatt noen forutsetning for å virke, og de som tror på dette, har ingen småskala-forsøk eller empiri å vise til. Derfor butter det imot for «klimamålene» og «vekststrategien». Så nå blir det mer av det samme.

Europeiske politikere gjør det stikk motsatte av hva normale mennesker ville gjort, nemlig å avslutte hele selvbedraget. I stedet ønsker de nå å overse alle resultater, ignorere at USA har terminert Paris-avtalen og satse enda hardere på «grønt skifte»: Allerede 26. februar legges «Clean Industrial Deal» fram i EU, og planen er sterkt inspirert av Joe Bidens Inflation Reduction Act (IRA), som nå også er terminert av Trump, fordi den var inflasjonsdrivende og gjeldsdrivende og ødela både energisystemet og energisikkerheten.

Clean Industrial Deal inneholder ingenting nytt, bare mer av det som ikke har virket så langt: storsatsing på batterier og «ren» hydrogen, samt tvangskjøp av dyre produkter med «lave karbonutslipp». Og siden det bare er mer av det samme, vil ingenting av dette bedre EU-industriens konkurranseevne eller gi rimeligere energi – og EUs industri er allerede i knestående. NHO er imidlertid strålende fornøyd, for NHO er omgjort til en miljøorganisasjon hvor det å sikre avkarboniseringen av europeisk industri er viktigere enn både medlemmene og rammebetingelser for overskudd og sånt fjas. Alle kritikere er rensket vekk, og alle varslere er kneblet.

Ifølge Ursula von der Leyen vil det være tillatt for enkelte land å satse på kjernekraft, for grønne hysterikere anser nå kjernekraft-avfall som renere og tryggere enn den harmløse plantenæringen CO2 – og dét oppsummerer vel nøyaktig hvor ekstremistisk og sinnssyk europeisk politikk er blitt.

EØS binder Norge til den europeiske klimagalskapen

Strukturen i EØS-avtalen går ut på at Norge tar for seg én sektor av gangen, mens EU behandler flere sektorer på samme tid. Dette har ført til at 624 EØS-saker står på vent, og den eldste er fra 2003. (Det til tross for at det statlige byråkratiet bare eser ut, så hva gjør de egentlig alle sammen?) Media fremstiller dette både som et problem og kanskje en kilde til at EØS-avtalen skal ryke, men den påstanden er både kunnskapsløs og ulogisk: Ingenting Norge gjør, vil sette EØS i fare.

For det første er ethvert direktiv som Norge ikke har fått innført ennå, bare en stor fordel. Vi trenger dem ikke. Og for det andre er EØS den best tenkelige enveis-avtalen EU kan få med den viktigste gassleverandøren sin. Norge viser ikke tegn til å bruke gassforsyningene som politisk brekkstang mot EU, og for EU, med sine 450 millioner innbyggere, spiller det overhodet ingen rolle om 624 direktiver står på vent. Who cares, så lenge gassen flommer og norske politikere er lydige?

Media og politikere har imidlertid flyttet inn i en alternativ virkelighet, og vi hører stadig at Norge «ikke har noe valg» når det gjelder direktiver fra EU. Dette er selvfølgelig bare tullprat. Norge er en suveren, selvstendig nasjon og kan når som helst bryte avtaler som ikke er til beste for Norge, nordmenn og norsk næringsliv – slik USA nå har gjort. Hele poenget med politikk er at en nyvalgt regjering kan fravike avtaler som ikke er i tråd med politikken demokratiet ønsker.

Hvis det var sant at inngåtte internasjonale avtaler ikke kunne fravikes i ettertid, ville det ikke være noe vits i å avholde valg. Eller drive med demokrati. Men vent: Det er jo nettopp der Norge har havnet.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her!  Kjøp e-boken her.