«Landet som ble for rikt» (2024) av Martin Bech Holte er en bok som politikere fra Arbeiderpartiet til Høyre og langt inn i Fremskrittspartiet åpenbart ikke kan fordra. Dét i seg selv er en indikasjon på at det er en viktig bok.

Flere av sosialdemokratiets politisk korrekte økonomer er kalt ut fra musehullene sine på Youngstorget, i Akersgata og på Oslo Met for å slakte boken i et patetisk forsøk på å nøytralisere kritikken, som rammer hele dagens generasjon av politikere og embetsverk.

Jeg vil si at den, sammen med «Den 11. landeplage» (2015) av Hege Storhaug og «Det internasjonale gjennombruddet» (2017) av Terje Tvedt, er en av de tre viktigste bøkene i Norge de siste ti årene. De søkes alle tre stigmatisert og nøytralisert av den politiske klasse.

Boken er blitt revet ut av bokhandlenes hyller i rekordfart, og ikke uten grunn. Dette til tross for at den presenterer noe så uvanlig, og for de fleste så traurig, som en samfunnsøkonomisk analyse av hvordan landet (van)styres.

Boken er lettlest. Argumentene er velbegrunnede. Eksemplene på vanstyret er mange, og er støttet opp med relevante og troverdige datasett. Men boken har én mangel, uklart av hvilken årsak. Og dét er en ikke ubetydelig mangel. Det skal vi komme tilbake til.

Dens hovedtema er forholdet mellom stat og marked. I skjæringspunktet mellom økonomisk politikk og politisk sosiologi drøfter Bech Holte hvilke rammebetingelser og insentivstrukturer som bidrar til langsiktig velferdsvekst, og hvilke som ikke gjør det.

Boken gir en plausibel, detaljert og konsistent forklaring på hvorfor et av verdens rikeste land er havnet i et økonomisk uføre med høye priser, høye renter, offentlig sløseri, utenforskap, tilkaringsvirksomhet, lav innovasjonstakt, lav produktivitetsvekst og en valuta i fritt fall.

Etter å ha jobbet flere år i både offentlig og privat sektor, er det lett å kjenne seg igjen både i analyse og konklusjon: Det skal sterk rygg til å tåle gode tider. Dét har åpenbart ikke dagens embetsverk og dagens generasjon av yrkespolitikere.

De har blitt mer opptatt av egne enn av fellesskapets langsiktige interesser. Først og fremst fordi oljeformuen har gjort det mulig. Og fordi det er få insitament til å gjøre det annerledes. Derfor bruker politikerne heller oljeformuen til å kjøpe seg stemmer.

Bech Holtes bok er en eksersis i klassisk slack theory, som handler om hvordan virksomheter, organisasjoner og samfunn forholder seg til overflod og gode tider. Det kan føre til innovasjon og optimalisering, men ofte gjerne til det motsatte: til sløvhet og sløseri.

Det er det siste som er skjedd i Norge. Vi er blitt selvtilfredse, sløve og dovne. Penger, tid og ressurser sløses med og allokeres feil. Kostnadene går opp. Innovasjonstakten, produktiviteten og konkurranseevnen går ned. Kortsiktige mål prioriteres. Langsiktige, strukturelle utfordringer neglisjeres.

Bech Holte sier det klart og tydelig:

For dem som er våkne, finnes det tegn overalt på at «verdens rikeste land» har blitt et dag-2-samfunn. Hele virkemåten i samfunnet er negativt påvirket av incentivene som er skapt rundt bruken av oljeformuen. Store deler av økonomien er vernet fra konkurranse og forbedring… Produktivitetsveksten er forsvunnet. Kapitalen søker seg bort og krever billigsalg gjennom en svak valuta for å bli. Politikere oppfører seg som spåkoner når de skal estimere økonomisk utvikling uten tiltak for å (positivt) påvirke den. På mange måter er Norge på 2020-tallet tilbake til Fleksnes’ 70-tall. Norsk økonomi bærer preg av systemfeil på samme måte som Assar Lindbeck påpekte for Sverige i 1993.

Som vi har skrevet om i Document gjentatte ganger, sier Bech Holte at befolkningen er blitt lurt av fortellingen om verdens rikeste og beste land, om klok ressursforvaltning, om den enestående «norske» modellen og myten om verdens beste velferdsstat.

Men fortellingen er ikke sann. Den er Norges livsløgn, slår Bech Holte fast. «Det norske folk bør kjenne til et virkelighetsbilde som utfordrer den store tilliten de viser staten og det politiske lederskapet», sier han. Det er en vesentlig observasjon.

Og han har helt rett. Skuta Norge slingrer fra side til side uten kurs og retning, og uten styrmann og kaptein, for å si det slik vi har sagt det så mange ganger før i Document. De fleste har nok med fredags-taco og Maskorama. De tror på den offisielle fortellingen.

Han har helt rett når han slår fast at vanstyret er selvpåført. Og at det kan endres. Men det krever politisk mot og politisk vilje, faglig kompetanse, dedikasjon og at landets interesser settes fremfor opportunistiske særgruppers og politikernes egne interesser.

Bech Holthe trekker frem embetsverkets oppfinnelse av oljefondet og handlingsregelen som grunnlaget for gullårene fra 1990-tallet og frem til 2013, som representerer et vendepunkt. Vi trodde vi hadde knekket koden på den såkalte ressursforbannelsen.

Fra 1970- og frem til 1990-tallet var Norge i beste fall å betrakte som en middelhavsfarer i OECD. I 1991 hadde Norge 70 prosent av USAs inntekt per capita. I løpet av de neste 20 årene frem til 2013 gikk Fastlands-Norge forbi USA og ble verdens nest rikeste land, etter Sveits.

Nå, ti år senere, er det økonomisk krise i kommunene. Produktivitetsveksten er borte. Dermed står reallønnsutviklingen stille. Prisene er gått til himmels. Krona er i fritt fall. Og gründere og investorer tar med seg kapitalen og rømmer landet.

Det som står på spill, er robustheten i det norske velferdssystemet og kommende generasjoners fremtid. Hovedårsaken, som Bech Holte trekker frem, er manglende økonomisk styring og en offentlig sektor som har vokst seg over alle støvleskaft.

Det er ikke nok med en handlingsregel som begrenser uttaket av oljeformuen når det ikke er noen regler som legger klare føringer på hva pengene kan brukes til, og som uansvarlige politikere derfor stort sett bruker til å kjøpe seg stemmer.

Politikernes frie disposisjonsrett til å bruke oljepengene som de vil, må erstattes av finansielle styringsregler som sikrer at pengene kommer befolkningen til gode, først og fremst i form av redusert inntektsskatt, som kan bringe flere ut av NAV og ut i arbeid.

Vi har fått dårlige vaner, påpeker Bech Holte. Velferdsstaten har vokst over sine bredder. Det ligger et enormt besparingspotensial i å effektivisere offentlig sektor, stoppe overføringer og tilkaringsvirksomhet og få ungdommen ut av utenforskap og inn i arbeid.

Jeg savner imidlertid to ting i Bech Holtes ellers utmerkede bok. Begge er minst like sentrale, som merkostnadene knyttet til en forvokst og ineffektiv offentlig sektor og den manglende styringen av den offentlige pengebruken.

Det ene er EØS-avtalen og ulempene den medfører for en råvarebasert økonomi som den norske. Kjerneeksempelet er ACER og EUs energimarked, som har drevet strømprisen i Norge til himmels og fratatt den kraftkrevende industrien konkurranseevnen.

Det andre er innvandringen, som har skutt fart i perioden. Den representerer den største samfunnsmessige endringen i Norge og Europa noensinne. Det er neppe noen annen faktor som påvirker norsk økonomi mer.

Det er en unnlatelsessynd å unnlate å ta opp de økonomiske virkningene av innvandringen, selv om temaet er det mest unevnelige blant de mange politikkområdene politikerne helst unngår å snakke om, og som de alle hittil har valgt å neglisjere.

I 2001 utgjorde innvandrere 6,6 % av Norges befolkning. I 2013 utgjorde de 11,4 % av befolkningen. I dag utgjør innvandrerbefolkningen 21 %. Og den vil øke eksponentielt fremover, særlig fra MENA-landene, om ikke innvandringspolitikken strammes inn.

Dette har ikke bare konsekvenser for befolkningssammensetningen. Størrelsen på arbeidsstyrken og hvordan den er sammensatt og blir anvendt, har enorme konsekvenser for landets økonomi, for vekst og velferdsutvikling.

I 2013 ble nettokostnadene knyttet til den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen av Finansavisen anslått til omtrent tilsvarende oljepengebruken. Den var på det tidspunkt på 250 milliarder kroner. Dette ble uformelt bekreftet i Finansdepartementet.

I dag, ti år etter, med en innvandrerbefolkning som allerede er blitt dobbelt så stor, er antakelig nettokostnadene minst tilsvarende oljepengebruken, som nå er på drøyt 400 milliarder kroner. Statistisk sentralbyrå (SSB) kunne lett regne det ut mer presist. Men politikerne vil ikke at de skal gjøre det.

Det skyldes overforbruket av sosiale ytelser, det lave utdannelsesnivået og den svært lave yrkesdeltakelsen i enkelte innvandrergrupper, samt de økte infrastrukturkostnadene knyttet til befolkningsveksten pga. innvandringen.

Mekanikken er enkel. Det har med utnyttelsen av humankapitalen i samfunnet å gjøre. Dersom en stadig større andel av befolkningen jobber stadig mindre, samtidig som det blir flere å dele kaka på, får alle et mindre kakestykke.

Vi har endt opp med et arbeidsmarked i stor ubalanse, med en betydelig oversysselsetting i offentlig sektor, en utdanningsreform som førte til utenforskap og en dobling av andelen unge uføre som går på NAV, en liberal velferdsstat med dobbelt så mange på sosiale støtteordninger og på sykelønn som snittet i OECD, samt med lav yrkesdeltakelse i en stadig voksende innvandrerbefolkning,

Det innebærer kort og godt flere hundre milliarder kroner i produktivitetstap, mange ganger mer enn det handlingsregelen gir spillerom for å ta ut av oljefondet. Dette vet politikerne. Likevel snakkes det knapt om det, og det gjøres enda mindre. Et tilsiktet resultat av dette er at størsteparten av befolkningen rett og slett ikke skjønner hva som foregår.

Bech Holte har helt rett når han skriver at «Det vil kreve både økt innsikt i befolkningen, og en ny generasjon samfunnsledere. Befolkningen må ha innsikt for å avsløre sitt samfunns livsløgn.» Og det bidrar han i aller høyeste grad til med sin bok. Det er kompliserte sammenhenger han beskriver, men han gjør det på en forbilledlig enkel måte.

Historien om Norges økonomiske utvikling de siste femti årene bekrefter de gamle ordtakene om at mens nød lærer naken kvinne å spinne, skal det sterk rygg til å bære gode tider. Godt gammeldags bondevett er heller ikke å forakte.

Dét er det ikke mye av i dagens politikerstand. Om vi ikke visste det fra før, kan vi slå det fast etter å ha lest Bech Holtes bok om landet som ble for rikt.

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!