Etter å ha vært konfidensialitetsbelagt i 30 år, har det amerikanske National Security Archive for kort tid siden (4.12.) fått tilgang til det såkalte Budapest-notatet fra møtet mellom Jeltsin og Bill Clinton under Konferansen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (KSSE) i Budapest 5. og 6. desember 1994.

Budapest-konferansen skulle markere slutten på Den kalde krigen og starten på et nytt kapittel med nedrustning og etablering av en felles sikkerhetsarkitektur i Europa.

Med krigen i Ukraina kjenner vi fasiten. Budapest-dokumentene bidrar til å avsløre hvorfor det gikk galt. Notatet fra statssekretær Strobe Talbott i amerikanske State department til president Clinton, omhandler primært nedrustningsforhandlingene og demonteringen av Russlands atomvåpenarsenal i Ukraina etter oppløsningen av Sovjetunionen.

Men det omtaler også Jeltsins og russernes sterke bekymring over at NATOs raske ekspansjon mot øst og inn i tidligere sovjetisk interessesfære, på nytt var i ferd med å dele Europa i to.

De frigitte dokumentene viser at krigen i Ukraina har sine røtter minst 30 år tilbake i tid og dreier seg om terrorbalansen og de to stormaktenes gjensidige evne til å utslette hverandre (MAD).

Dokumentene gir et innblikk i amerikansk utenrikspolitikk, som verbalt støttet opp om å innlemme Russland i en felles europeisk sikkerhetsarkitektur, men som i realiteten ekskluderte Russland og primært var opptatt av å nøytralisere Russland som atommakt.

Selve Budapest-notatet omhandler avtalen mellom USA, Russland og Ukraina, som hadde til hensikt å uskadeliggjøre det utrangerte sovjetiske atomvåpenarsenalet som var etterlatt i Ukraina etter Sovjetunionens oppløsning i 1991.

Ukraina fikk gjennomslag for at de over 1000 utrangerte kjernefysiske krigshodene skulle sendes til gjenvinning i Russland for deretter å bli sendt tilbake til Ukraina og brukt som brenselsstaver i ukrainske kjernekraftverk. Hele operasjonen ble finansiert av USA. Samtidig skulle Russland ettergi mesteparten av Ukrainas olje- og gassgjeld.

Russerne hadde imidlertid etter hvert begynt å forstå at amerikanerne ikke ønsket gjensidig nedrustning i kjernevåpen, men ensidig russisk nedrustning.

De fryktet at utvidelsen av NATO mot øst, med etablering av nye amerikanske baser tett på Russlands dørterskel, ville øke USAs førsteslagsevne og true Russlands mulighet til gjengjeldelse og dermed forrykke hele terrorbalansen som holdt atomvåpenarsenalene i sjakk.

Jeltsin kom derfor med en kraftig utblåsning i Budapest og beskyldte amerikanerne for å argumentere for nedrustning, men at de bidro til det motsatte. Det nådde forsiden på New York Times neste dag, og overskygget fullstendig resten av nedrustningskonferansen.

Strobe Talbott var kritisk til det amerikanske dobbeltspillet. Han gikk til og med offentlig ut i Foreign Affairs året etterpå og advarte om at: «Mange russere ser ikke NATO som en defensiv allianse, men som en offensiv allianse rettet mot Russland. Utvidelsen av NATO østover blir oppfattet som en ydmykelse og et tillitsbrudd fra Vestens side etter Den kalde krigen.»

I ettertid har det vist seg at Strobe Talbott og Jeltsin hadde rett.

NATO fortsatte imidlertid ufortrødent ekspansjonen mot øst og ble utvidet med 14 nye medlemmer, de fleste tidligere Sovjet-republikker og Warszawapakt-land. Samtidig etablerte USA et massivt økonomisk og militært nærvær nettopp i Ukraina.

I 2002 kansellerte USA unilateralt ABN-avtalen. Bush-administrasjonens Missile Defence Initiative, som toppet seg i 2007 med planene om å plassere amerikanske radarer i Tsjekkia og avskjæringsraketter i Polen, var en del av den samme strategien for å nøytralisere Russlands kjernevåpenkapasitet og potensielle trussel mot USA og Vesten for øvrig.

Det er ikke tvil om at invasjonen i Ukraina er i strid med folkeretten. Det er snakk om en invasjon, ikke en «militær spesialoperasjon», som russerne foretrekker å kalle det.

Men det er heller ikke tvil om at amerikanerne prøvde å føre russerne bak lyset i Budapest i 1994. De lovet gjensidig nedrustning og å inkludere russerne i en felles europeisk sikkerhetsarkitektur. Men de fortsatte containment-politikken fra Den kalde krigens tid.

Det som fra amerikansk side ble betraktet som «oppdemming» mot eventuelt fremtidig russisk aggresjon ble, den gang som nå, betraktet som «omringning» fra den andre siden av gjerdet.

Som tidligere direktør i det amerikanske nasjonale sikkerhetsrådet Thomas Graham nylig konkluderte, var beslutningen om å ekspandere NATO feil. Og som franskmennene advarte mot, var det feil at man ikke inkluderte Russland i en felles sikkerhetsarkitektur i Europa.

Som George Kennan, rådgiver for fire presidenter og den fremste Russland-eksperten State department noensinne har fostret, sa i 1997: «Å utvide NATO ville bli den mest skjebnesvangre feilen i amerikansk utenrikspolitikk etter Den kalde krigen».

Det fikk han rett i.

Det eneste USA har oppnådd, er hundretusenvis av falne og en ulidelig katastrofe for Ukraina, samt et ydmykende nederlag for NATO. Nedrustningsarbeidet er satt flere tiår tilbake. Verden er brakt til randen av tredje verdenskrig, og faren for bruk av kjernevåpen er større enn noensinne.

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester

Kjøp boken av Alf R. Jacobsen! Kjøp e-boken her.