Etter Tim Walz (D) svake opptredenen under visepresidentdebatten hvor han ble overkjørt av J. D. Vance (R), har Demokratene iverksatt en media blitz i håp om at å ta tilbake initiativet i valgkampen. Nå har de imidlertid gått på en ny smell.

På CBS News 60 Minutes mandag kveld, klarte Kamala Harris å skyte seg selv og hele media kampanjen ned allerede i oppflukten. Enkelte har karakterisert det som en total “media melt down”. Norske media og norske såkalte amerika-spesialister forbigår det i stillhet.

For første gang under denne valgkampen er hun blitt eksponert for en reporter som for en gangs skyld gjør jobben sin, og stiller konkrete spørsmål, de tingene som alle lurer på; om økonomien, innvandringen og krigene i Ukraina og Midtøsten.

Bill Whitaker, som har ledet 60 Minutes i CBS siden 2014, var vert. 60 Minutes, som går på den liberale kanalen CBS, blir sett av over 10 millioner seere. Whitaker er farget og kjent som en dyktig reporter med tendenser mot venstresiden. Dette til tross, intervjuet var både saklig og profesjonelt.

Det var ikke Whitaker som skjøt Kamala Harris ned. Det klarte hun selv. Først og fremst ved at hun systematisk lot være å svare direkte på så godt som alle spørsmål. Hun virket ukomfortabel, unnvikende og usikker, og gjorde to skikkelige blemmer som blottlegger at hun ikke en gang er à jour med gjeldende amerikansk utenrikspolitikk i den administrasjonen hun er en del av som visepresident.

NRK har fått med seg den ene, at hun nektet å svare direkte på om «USA har en nær alliert i Israels statsminister, Benjamin Netanyahu?» Alle vet at Israel er en nær alliert av USA og de facto en nær samarbeidspartner med NATO.

Årsaken til at hun ikke ville svare, var åpenbart frykten for å skyve den yngre velgermassen, særlig blant den urbane ungdommen med universitetsutdannelse, fra seg. Som en følge av woke-bevegelsens fremvekst og krigen i Gaza, har Demokratene hatt stor framgang i nettopp denne velgergruppen. Kontekst som dette utelater imidlertid NRK med den største letthet.

Den andre blemma, som NRK ikke oppdaget, var at Harris heller ikke vil svare på om hun som president vil støtte Ukrainas medlemskapssøknad i NATO. Det er oppsiktsvekkende og potensielt skadelig for Ukraina.

Når hun svarer at «dette er et spørsmål vi vil vi vil komme tilbake til», så er det ikke i overensstemmelse med gjeldende amerikansk ukrainapolitikk. Den er klar og tydelig på at USA ønsker Ukraina velkommen i NATO. At hun reiser tvil ved det, er vel så oppsiktsvekkende som at hun reiser tvil mht. USAs støtte til Israel. Dette er spesielt.

Det representerer faktisk et første signal til Russland om at USA er forberedt på et kompromiss og en forhandlet løsning når det gjelder Ukraina, som ikke inkluderer NATO-medlemskapet. Det kommer antakelig uansett til å bli utfallet, men er i strid med nåværende amerikanske posisjoner.

Når det gjelder amerikansk økonomi og spørsmålet om hun og Joe Biden helt frasier seg ansvaret for den sterke prisstigningen og at matvareprisene har økt med hele 25 % siden de kom til makten, lar hun simpelt hen bare være å svare. Hun snakker i stedet om arbeidsløshetstallene og at «en del av hennes plan er å få matvareprisene ned igjen.»

Når Whitaker spør henne om hvordan hun har tenkt å finansiere alle løftene hun har gitt om skattelettelser til barnefamilier, støtte til førstegangshuskjøpere og oppstartvirksomheter kommer det på nytt bare utenomsnakk og meningsløs ordsalat.

Harris valgløfter er estimert til å koste 3 trilliarder dollar, og vil som de fleste skjønner, aldri komme gjennom Kongressen. Hennes gjentagne palttheter og krumspring for å unngå å svare, får programlederen til å utbryte; «But pardon me, mandam Vice president. The question was, how do you gonna’ pay for it?”

Når hun blir konfrontert med at hun på en rekke områder har endret mening fra tidligere, ender det med stamming og utenomsnakk. Hun tidligere var mot fracking. Nå er hun for. Hun var for en liberal innvandringspolitikk. Nå er hun for innstramminger. Tidligere var hun for medicare for alle. Nå er hun det ikke.

Det resulterer i flakkende blikk, stamming og grimaser. Alle skjønner at hun lyver når hun sier det er fordi hun søker kompromissløsninger. Alle skjønner at det er rent valgflesk. Det er så åpenbart at det ikke bare er nesten pinlig. Det er svært pinlig. Det skjønner programlederen.  Og det skjønner seerne. Amerikanerne er ikke så dumme som venstresiden og norske media vil ha det til.

Kamala Harris har hatt en kométkarriere fra hun som første kvinne ble valgt til Generaladvokat i San Fransisco i 2004, siden Justisminister i California i 2011 og senator i 2016. Hun ble første kvinnelige visepresident i 2020 og stiller nå som første fargede kvinnelige presidentkandidat.

I 60 Minutes intervjuet blir hun imidlertid fullstendig avkledd. Det er over alle alternative nettsteder i USA, men blir knapt omtalt i Norge annet enn av Document. Ihuga demokrater kommer ikke til å skifte side, men hun kommer nok ikke til å hente mange ‘swing voters’ på denne forestillingen. Det er de valget står og faller på, nå i innspurten.

Hun er ukomfortabel med oppgaven og fremstår rett og slett som uærlig. Til tider serverer hun plattheter og ordsalater som får henne til å virke direkte dum. Mange, også blant demokrater jeg kjenner, lurer på hvordan hun har klart å komme seg til topps i amerikansk politikk.

Ondsinnede tunger vil ha det til at hun hadde et forhold til ordføreren i San Fransisco «and that she slept her way to the top». Det skriver i hvert fall ikke Aftenposten om, og det burde kanskje heller ikke vi? Men vi gjør det like vel!

En kan si mye rart om Trump, hans narsissisme og hans lemfeldige omgang med sannheten. Men til forskjell fra ‘phony Kamala’ og ‘crooked Hillary’ fremstår han som genuin, som ‘the real thing’. Han sier det han mener, og mener det han sier. Med så mange åpenbart donorstyrte politikere, er det noe som sterkt appellerer til mange velgere.

Kamala Harris har imidlertid, gjennom de mange pengesterke donorene som støtter Det demokratiske partiet, reist over dobbelt så mye kampanjepenger, anslagsvis 690 millioner dollar mot Trump-kampanjens 313 millioner dollar. Dette går for det meste til TV-reklame. Her er det en annen og velregissert Kamala Harris som presenteres av profesjonelle markedsførere og kommunikasjonsstrateger.

Det er uvisst hvordan dette vil slå ut. Hillary Clinton hadde nesten tre ganger så mye kampanjepenger til rådighet som Donald Trump i 2016. Det var ikke nok den gangen. Wall Street Journal spør med rette, «Can Kamala Harris win by standing for nothing?”

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester

 
Kjøp billetter til lesermøtet onsdag 16. oktober her!