Fra gammelt av ble det fortalt at Eidsborgtjønn i Telemark ble magisk sankthansnatta, og at vannet der kunne kurere sykdom og gi syndenes forlatelse. I 500 år ble en treskulptur av Sankt Nikolas båret ut av Eidsborg stavkirke natt til 24. juni, og tre ganger rundt tjernet nedenfor, og presten ledet prosesjonen. I 2003 ble ritualet gjenopptatt, men Vest-Telemark museum vil ikke at det skal være en religiøs handling. I år har de heller ingen prosesjon.

Enkelte mener at det har vært religiøse fester knyttet til vannkilder og vatn ved midtsommer før kristningen for tusen år siden. At troen på at alt vann, inkludert duggen i gresset, fikk en ekstra styrke i midtsommernatten var førkristent. Ikke vet vi, men det er mange kristne fortellinger om at vannkilder og vatn kunne få kraft av helgener. Det vitner ikke minst de mange Olavs-kildene om, der kildene ble til noe spesielt etter at Olav den hellige hadde vært der.

Julenissen, St. Nikolas og Nikuls

I Eidsborg har vannet kraften sin fra Sankt Nikolas, en gavmild biskop i Anatolia på 300-tallet, som har gitt opphav til julenissen, det vil si Santa Claus. Han ble dyrket som helgen alt på 500-talet, men etter at kisten hans ble røvet til Bari i Italia i 1087, ble Nikolas en av de mest populære kristne helgenene. Folk valfartet for å bli leget av ei mirakuløs væske som sivet ut fra knoklene i kista.

Folk har også i hundrevis av år valfartet til Eidsborg for å bli leget av den lokale St. Nikolas ved sankthans. Omkring år 1300 ble det ble laget en treskulptur av ham som ble plassert i stavkirken i Stokke i Telemark, ikke langt fra Dalen. «Nikuls» som han kalles der, ble sentral i et særegent rituale. Hver sankthans strømmet pilegrimer til og det ble det gitt løfter og gaver til helgenen. Stavkirken hadde på den tiden også et relikvie, og sammen med troen på kraften fra helgenen, ble både kirken og det lille vatnet nedenfor ansett som hellig.

Helgenfiguren «Nikuls» bæres ut av Eidsborg stavkirke etter en kort gudstjeneste. Deretter bæres den rundt stavkirken, så fortsetter prosesjonen ned til Eidsborgtjønni, og én gang rundt vatnet, ikke tre som opprinnelig. Foto: Bente Haarstad.

Jonsoknatta leste presten først latinsk tidebønn om Døperen Johannes (jonsok betyr Johannesvake). Etter vake og messe i kirken gikk presten først i en prosesjon der bøndene bar statuen av Nikuls ned til vatnet.

«Når vi les i kjeldene at Nikuls blei «høitidelig toet» eller at dei «bar ’an midjom seg kringum Eidsborgtjønni, tvaadde aa louga honom der so han te Gjengjeld sill avtvaa deires Syndir», må det tolkes slik at de helte vann over Nikuls, før folk høgtidelig tok hellig væske som dryppet fra helgenstatuen. De som fikk vatnet på seg, ble frie for synder og sykdom», står det i Telemarkshistorier, der forfatteren mener at det magiske Eidsborgtjønni har inspirert André Bjerkes kriminalroman «De dødes tjern». Han satt faktisk på en av gårdene ved vatnet da han skrev boken i 1941.

Først på slutten av 1700-talet, 250 år etter reformasjonen, klarte den lutherske kirken å stoppe ritualet. Helgener var jo noe katolsk, og dermed upassende. Nokre tiår senere, i 1826, ble statuen av Nikuls tatt ut av kirkerommet. Lenge stod han ute i svalegangen, utsett for vær og vind. I 1836 ble Nikuls reddet, og sendt til Oldsakssamlinga i Oslo, som da var nyetablert. Der har han stått i det som var den permanente kirkeutstillingen ved Kulturhistorisk Museum. Men i dag er det ingen slik mønstring av vår fremste kirkekunst, men skiftende utstillinger.

«Nikuls» er det lokale navnet på statuen av  helgenen St. Nikolaus som står i Eidsborg stavkirke. Dette er kopien fra 1964. Originalen fra 1200-tallet befinner seg ved Kulturhistorisk Museum i Oslo. Nikuls er kledd som en biskop og med skjegg i imitert gull. I den venstre hånda hadde han ein bispestav. Den høyre hånda, som i dag er borte, var trolig løftet for velsigning. Foto: Bente Haarstad.

Ingen prosesjon i 2024

I 1964 fikk Eidsborg stavkirke en kopi av sin egen helgenskulptur av Nikuls. Den står til daglig bak i skipet, og bæres altså ut én dag i året, men bare hvis Vest-Telemark Museum ser seg råd til å arrangere den eldgamle prosesjonen. Ritualet ble gjenopptatt i 2003, så dabbet det av etterhvert, og ble gjenopptatt igjen i 2018. Bildene til denne saken ble tatt i 2022, som er siste gang til nå at det er arrangert Nikuls-prosesjon i Eidsborg.

Undertegnede har spurt museet om hvorfor det ikke ble noen prosesjon i år:

– Nikuls-vandringa har tatt ei pause, så det blir ikkje noko arrangement i år, svarte museet.

– Det var vel pause i fjor også. Hvorfor er den tradisjonen satt på pause, og når blir den gjenopptatt, neste år?

– Stemmer, og det er fleire årsaker. I år kom det for tett på fleire opningsarrangement. Kva som skjer neste år må me kome attende til, svarte museet.

Eidsborg stavkirke er fra midten av 1200-tallet. På støtten ved kirken står det: «Til minne om den einaste telebonden paa Rikstinget 1814 reiste telefolket denne bauta 17. mai 1901. «Sjaa, fedrene paa Eidsvoll stend med log. Dei land vil byggja, men standa maa med sverd ved lend, for ufredssky vil skyggja for Norges nye dag, dei vaaga maa eit slag fyr Norigs rett og fred. Men Gud, du stod attved og fridomsverket fremjad.» Foto: Bente Haarstad.

Prosesjonen får ikke være religiøs

Sist det ble arrangert Nikuls-vandring i Eidsborg, så understreket Vest-Telemark Museum at «prosesjonsvandringen er et historisk spel, ikke ei religiøs handling». Selv om den ble arrangert i samarbeid med Den norske kirke. Det var kanskje litt unødvendig å nærmest fraråde at noen skulle ha kristne impulser i den forbindelse. Det burde vel vært opp til hver enkelt?

Sankthans har mange navn; jonsok, jonsmesse, jons vake eller johannesvake, og er en kirkelig høytid til minne om døperen Johannes’ fødsel. Dagen feires den 24. juni. Dagen var helligdag i Norge inntil 1770. «Sankthans» er oppkalt etter døperen Johannes’ danske helgennavn, Sankt Hans. «Jonsok» kommer av jónsvaka, som er norrønt og betyr «våkenatt for Jon», der Jon er en forkortelse for Johannes, skriver Wikipedia.

Også i Røldal og andre kirker

Norge er rik på St. Hans-tradisjoner, og kirkene har vært i sentrum helt siden middelalderen. Ikke minst i Telemark, der folk ved midtsommer søkte helsebot ved kirker, selv lenge etter reformasjonen avskaffet helgendyrking og andre katolske ritualer.  Og ikke bare ved Eidsborg stavkirke.

Røldal stavkirke i Hardanger er kjent for krusifikset over korbuen. Det ble sagt å ha helbredende krefter, og trakk mange til kirken. I dag er krusifikset i Røldal den eneste overlevende kultgjenstanden i Norges gamle pilegrimskirker. Kirken er fra 1200-tallet, i likhet med krusifikset. Stavkirken var et av de viktigaste pilegrimsmålene i middelalderen og helt fram til 1835. Foto: Bente Haarstad

Nesland stavkirke i Vinje (revet i 1847) var en våkekirke der man holdt sankthansvåk. Inntil slutten av 1700-tallet samlet allmuen seg i stavkirken der de leste tekster til ære for St. Johannes, sang salmer og søkte et helsebringende Mariabilde. Det var bål på kirkebakken.
St. Hans-natten søkte også folk til Heggland kirke i Fyresdal. Heggland kyrkje var også ei valfartkyrkje, skriver Lokalhistoriewiki:

«Folk samlast St.Hans-natt til andakt, bålbrenning, dans kring ein «bedehaug», (denne vart seinare nytta til veggrus), lauging i elva og messe dagen etter. Morgonmat på Brokke gard. Etter reformasjonen vart valfarten til kyrkjene ved dei store ferdselsårene stoppa, men den heldt seg lenge ved kyrkja her og vart stansa fyrst i 1786. Då kyrkja vart rive fann ein på loftet ei mengd krykker som var kome frå folk som var blitt friske. Ved sydvestre hjørne av kyrkjegarden er det ei kjelde, ei Olavskjelde. Frå denne renn bekken nordover og ut i elva. Dette vatnet hadde særs helsebringande kraft meinte ein.»

Mest kjent er jonsok-valfartene til Røldal stavkirke med sitt undergjørende krusifiks, noe som varte helt til 1835. Noen votivgaver fra Røldal, blant annet hender og føtter i tre, er bevart i Bergen Museum.

I kyrkja til Røldal eit bilete hekk
so mang ein sæling til frelse,
for sjuk og saare til dette gjekk
og fingo atter si helse.

Slik skrev Aasmund Olavsson Vinje i sitt store diktverk Storegut i 1866. Det var 30 år etter at biskop og lensmann under henvisning til ukristelig, papistisk overtro forbød pilegrimsferder til Røldal, og ca. seks hundre år etter at troende i Sør-Norge begynte å søke det helbredende og undergjørende krusifiks som henger i den lille kirken. Men øvrighetens forbud klarte ikke å utslette folks minne om undrene i den avstengte fjelldalen, skriver Katolsk.no.