Giovanni Francesco Barbieri (1591–1666), kjent som Il Guercino, «Et in Arcadia ego» (Også i paradiset er jeg, ca. 1620), olje på lerret, 78 × 89 cm, Galleria Nazionale d’Arte Antica, Roma.

Dette er et av de mest kjente maleriene i memento mori-tradisjonen: «Husk at du skal dø», forkynner inskripsjonen på steinen under hodeskallen.

På det italienske kulturdepartementets nettsider er verket omtalt slik:

Maleriet skildrer det urovekkende møtet mellom to unge gjetere og døden, fremstilt som en hodeskalle, foran en glødende solnedgang med en stormfull stemning, typisk for Ferrara. Noen detaljer forsterker den dystre stemningen i scenen: Uglen som er gjemt i grenene, er et tradisjonelt begravelses- og nattmotiv; en flue og en mus i nærheten av hodeskallen understreker forråtnelsen som fortsatt pågår; larven, en fremtidig sommerfugl, fremkaller forestillingen om forvandling og tidens gang. Hyrdene i 1600-tallsklær betrakter hodeskallen, den ene med et overrasket uttrykk, den andre med en fordypet og melankolsk mine.

Påminnelsen om døden, som gjelder både for gjetere og andre, tjener til ikke å kaste bort livet på uviktige ting, for idet slutten nærmer seg, kan man fort komme til å angre på sine prioriteringer. Men man vet jo heller aldri når øyeblikket kommer, så det gjelder å være beredt.

Om man skal tro en palliativ sykepleier i Australia som for flere år siden ble omtalt i The Guardian, var det flest av hennes pasienter som angret på at de ikke hadde hatt mot til å leve livet i troskap mot seg selv, for i stedet å leve det livet andre forventet av dem. Andre angret på at de ikke hadde gitt mer plass til følelsene i livet.

En brutalt hverdagslig variant av memento mori var å finne hos en av de to adelsbrødrene som bodde i det som i dag er Bagatti Velsecchi-museet i Milano. Han gav seg selv makabre påminnelser om ikke å kaste bort tiden på tull og tøys, for på nattbordet ved sengen hans befant det seg en klokke med form som en hodeskalle med urskive og -visere på.

Foto: Bagatti Valsecchi-museet / Facebook.